Noen tankekors på veien mot et mål

IMG_6284

Du har virkelig evnen til å skrive mye om ingenting du Victoria.

… Sa pappa da han leste avskjedbrevet mitt til Macen. Jeg prøvde å overtale han om at å sponse meg med en ny er en investering for fremtiden. Han var ikke helt enig.

Men 

Mye om ingenting. Men da er det vel ikke ingenting da? Da er det vel noe? Disse ordene som jeg formidler her med dere. Akkurat nå.

Jeg har lært av mine feil. Lest den setningen en gang til. Det skjer jo ikke alt for ofte. Jeg pleier å være for sta til å innse at jeg tar feil. Sånn offentlig. Eller. Feil jeg innser  helt selv, uten at de er påpekt av mamma, representerer i veldig mye større grad rom for forandring. Rart det der.

Men poenget er at jeg nå har sluttet å ta med hele 1,5 literen med Pepsi Max over PCen. Det er ikke en god idé. Fort gjort å søle. Så grunnen til at jeg måtte dele dette med dere, er at jeg føler jeg har nådd et nytt nivå av selvutvikling. Blitt så mye mer voksen og moden at jeg muligens kan klare alt.

Så i denne modusen der jeg føler jeg får til alt, tenkte jeg å dele med deg at du kan få til alt. Akkurat sånn alle sier i disse dager. Men det er ikke nødvendigvis bare kult det heller. Ikke alltid like nødvendig heller. Eller?  Dette med å sette seg mål dere …

ccccccc

Å nå et mål

Livet er fult av drømmer og mål. Når vi setter oss mål, er det gjerne fordi det er noe vi har lyst til å oppnå.

I 2018 blir vi fortalt at vi har hele livet foran oss. Vi kan oppnå alt vi vil. Noe som selvfølgelig ikke er helt sant. Alle kan ikke få til alt. Men vi har forutsetninger til å klare mye, og jeg tør påstå at du kan få til det du vil, om du vil det sterkt nok. Men med en stor drøm i magen, glemmer man ofte at veien dit ikke alltid er så enkel.

Alle ser verdensmestrene på Tv og tenker at de virkelig er noen store talenter. Få tenker på hvor mange timer som ligger bak. Hvor mye blod, svette og tårer som er ofret for å bli nettopp verdensmester. Ja, det krever et talent å nå toppen. Men det krever jammen mye arbeid også.

Jeg har ikke planer om å knuse eller oppmuntre noens drøm om å bli verdensmester. Men jeg har lyst til å reflektere litt rundt dette med å nå mål uansett hvilket det måtte være.

 

Er målet ditt et godt mål?

For å nå et mål må du selvfølgelig vite hva målet ditt er, men det er vel så viktig å vite om målet ditt er et godt mål. Vi setter oss mange mål i livet. Små som store. Alle krever ikke like mye arbeid og innsats. Men uansett er det er par spørsmål du bør spørre deg selv i veien mot et mål.

 

  • Hvorfor  har du lyst til å oppnå nettopp dette? 

 

  • Kan dette målet være en velsignelse for andre?

 

For all del. Det er fult lov å ha en drøm du kun ønsker å oppnå fordi du selv vil, uten at det har noen spesiell fordel for noen andre enn deg selv. Vi har vel alle et par egosentriske drømmer. Men det er viktig å være bevisst på dette.  Om drømmen din egentlig kun handler om at du har lys til å nå ditt ytterste potensiale i noe, er du da villig til å ofre det som må til?

Det er virkelig ikke noe galt i det. Alle verdensmestre har jobbet mot en ganske så egosentrisk drøm, spør du meg. Men det står stor respekt til både selvbeherskelse og viljestyrke for å klare noe sånt!

Uansett. Poenget mitt er at bare du kan bestemme om du har satt deg et godt mål, og det er verdt å bruke litt tid på å tenke på.

 

Å nå dette målet

Skriv det ned – Se det for deg – Fortell noen om det

Tre enkle steg som må med. Når du forteller noen andre om målene og drømmene dine, er sannsynligheten for at du oppnår dem veldig mye større. I tillegg er mennesker som er glad i deg de beste støttepartnerne. Vi trenger alle mennesker som heier på oss i veien mot et mål.

 

Jobb hardt 

Veien til suksess kommer sjelden gratis. Uansett hva ditt mål måtte være …

Det finnes ingen heis til suksess. Du blir nødt til å ta trappene

 

Aldri gi opp

Ingen når målene sine ved første forsøk. Vær forberedt på å feile. Igjen og igjen. Men aldri mist håpet om å nå målet ditt. Husk at alle som har oppnådd noe har feilet. Mye. Før de nådde målet sitt til slutt.

Jeg heier på deg på veien til å oppnå dine store og små mål 🙂

 

IMG_6285

// Hvilke mål drømmer du om  å nå? 

 

 

Hvorfor etterlot du flere spørsmål enn svar?

Jeg står med føttene plasser på svalberg. Blikket mitt speider utover havet. Det er så blått i dag. Blåere enn det pleier. Hvorfor satt jeg ikke håret i hestehale? Jeg gjør jo alltid det, men i dag lot jeg det bare falle naturlig nedover sånn det er. Som bustete spaghetti som dekker øynene mine så jeg ikke ser. Men gjør det egentlig noe at jeg ikke ser? Øynene mine er tåkete av tårer uansett. Tårer som renner nedover kinnene mine. Salte tårer

Neida. Jeg gråter ikke. Rister like godt litt på hodet, og gnir det ihjelfargede håret vekk fra øynene mine. Jeg syntes bare det hørte med i denne historien. At jeg gråt altså. For om det hadde vært en Hollywood film dette her, da hadde jeg grått. Sånn stille og estetisk. Ikke hulkende, og gryntende. Typen med snøfting lik en gris som har satt en tulipan i halsen. (Sånn jeg egentlig pleier.)

Men jeg er tom for tårer.

Skal ikke tiden lege alle sår? Hvorfor føles det da som i går? I går at du rev hjertet mitt ut, og kastet det på asfalten … Lot det ligge der, og sprute blod i alle retninger mens jeg stod og så på meg selv blø i hjel, uten å kunne gjøre noe?

Jeg har ikke et eneste bevis på tiden vår sammen. Ikke et bilde. Ikke en video. Ikke et skriftlig referat. Alt er slettet. Alle våre år sammen kunne like godt vært oppspinn.

For jeg har unngått deg, og latt deg ligge der på skrivebordet alene. Har vært med andre. Gjort en iherdig innsats for å tenke på noen andre enn deg, og gråte over noen andre enn deg. Gjort meg selv opptatt med andre ting. Prøvd å få nye venner. Nye hobbyer. ( I alle fall så godt det lar seg gjøre på under en uke)

Hvorfor klarer jeg ikke å slippe deg når du vil det, og jeg vil det? Hvorfor etterlater du deg så mange flere spørsmål enn svar?

Alt med deg er vanskelig. Å snakke om deg. Å tenke på deg. Å se deg. Å vite at du ikke elsker meg nok til å unngå å dø … da jeg sølte Pepsi Max på deg.

For ærlig.

Det er nesten noe du må tåle når du er mac-en min. Det følger med. Hvor idiotisk er det ikke at de ikke er vanntette disse Mac-ene?

Hvordan skal jeg klare meg nå? Min kjære MacBook Air, Anno 2012. Vel. Selv om livet mitt er en levende klisjé, tror jeg ikke at jeg kommer meg helt over deg før jeg har fått meg en ny. Så. Jeg tror jeg turer bort på Elkjøp først som sist. Løser nok problemet det. Hvorfor må de være så dyre da, disse Mac-ene?

Veganske kanelboller – fordi det er tirsdag

 

IMG_9723

Hvorfor løper dagene fra meg? Etter at jeg ødela Mac-en frister det ikke å blogge i det hele tatt. Windows. Hva er det for noe møkk liksom? Jeg skjønner ingen ting av den der HP Pc-en til mamma. Noe så komplisert. Jeg savner Mac-en min, og må seriøst få kjøpt meg ny snart som den bortskjemte drittungen jeg er – for det her gidder jeg ikke mer.

Vel. Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive om angående de siste dagene. Det er så mye å skrive om, samtidig som det ikke er noe på en måte. Jeg har vært litt med venner og sånn da. Noen sånne kristen-møter om Jesus ble det i løpet av helgen, takeaway sushi, kino, en liten Oslo-tur. Ja. Du vet. Livet går. Mye kaffe. Mye kaffe. Mye kaffe.

Men fy da. Det har jammen blitt mye ingenting også. I går hadde jeg så ekstremt blåmandag at jeg ikke klarte å gjøre noe særlig fornuftig i det hele tatt på en hel dag. Det er så ekstremt kjipt, samtidig som det er deilig. For det er de kjipe dagene som gir meg en liten påminnelse om at jeg er et menneske som ikke orker alt, tåler alt og har tonnevis av motivasjon og inspirasjon til en hver tid. Til tross for at jeg som regel tvinger meg selv til å tro nettopp det. Litt interessant egentlig det der. Så våknet jeg opp i dag da som mitt gode, gamle jeg med tusen milliarder tanker, og prosjekter i hodet som jeg hadde lyst til å starte med. Garantert fordi det er tirsdag. Det gjør visst hele forskjellen.

Veganske kanelboller – fordi det er tirsdag

SÅ til denne oppskriften da, som jeg tenkte å dele med dere i dag
… Det høres så skummelt ut. Veganske kanelboller liksom. Vegansk faktisk. Men forskjellen er faktisk ikke særlig stor. Smaken er det vel egentlig ingen forskjell på, synes i alle fall jeg. Men disse kanebollene er bittelitt sunnere enn vanlige. De er også bittelitt bedre for miljøet, og litt miljøbevisst må man jo være. Veganske kanelboller er superenkle å lage, og kan gjøres enda litt sunnere om du vil med et par enkle steg.

Her kommer oppskriften 🙂

IMG_9729

Du trenger 

  • 350 gram hvetemel
  • 50 gram sukker
  • 1 ts kardemomme
  • 1/2 pose tørrgjær
  • 0.5 dl nøytral olje
  • 2 dl havremelk eller vann
  • kanel

 

Dette gjør du

Bland alle de tørre ingrediensene og tilsett lunken havremelk / vann og olje. Et deigen godt. Du kan gjerne bruke en kjøkkenmaskin til dette, da denne deigen er litt seigere enn vanlig. La deigen heve i 30 minutter under plast på et lunt sted.

Kjevle ut deigen helt flat og dryss over med sukker og kanel før du ruller den sammen og skjærer i biter så du får 6-8 boller.

Etterhev bollene i ca. 45 minutter og stek deretter midt i ovnen på 200 grader i omtrent 15 minutter.

IMG_9727

2 tips for en enda sunnere variant … 

 ♥ Bytt ut hvetemelet med fin sammalt hvete eller spelt

 ♥ Bytt ut sukker med rørsukker, brunt sukker eller sukrin i samme mengde

Håper det smaker ♥

 

 

Ingen ser, men alle vil bli sett

IMG_9653

Mens jeg scroller nedover de ulike Tv- kanalene en vanlig mandagskveld, kommer jeg over en dokumentarserie som er så bra at jeg ender opp med å se alle episodene.Else: om selvmord” har gått i fire deler på Tv-Norge den siste uken, og omhandler det tabubelagte temaet om mennesker som velger å ta sitt eget liv. Jeg syntes denne dokumentaren var veldig lærerik, og jeg utnytter dermed anledningen til å skrive litt om nettopp dette. Det vonde, og vanskelige temaet som angår så mange flere enn vi skulle ønske.

Selvmord. 

I disse dager er statistikken for dem som tar selvmord økende. Til tross for at vi i Norge i dag har bedre hjelpe-tilbud enn noen gang, er det mellom 500 og 600 mennesker som tar sitt eget liv hvert eneste år. Omtrent ti ganger så mange begår selvmordsforsøk. Til sammenlikning er det “bare” rundt 140 som dør årlig i trafikken. (NHI)

Det er grusomt, og forferdelig at vi lever i et av verdens rikeste land, allikevel klarer vi ikke alltid å hjelpe dem som trenger det mest.

Selvmordstanker er tabubelagt. Skambelagt.  (LES : Hvorfor du aldri var ment til å føle skam) Vanskelig. Hemmelig. Det er dessverre noe for få tørr å snakke om, til tross for at de hadde trengt det.

Man skulle kanskje tro at de fleste som tar sitt eget liv har psykiske lidelser. Men psykiske lidelser alene er faktisk sjelden årsak til selvmord. Det er som regel sammensatte grunner til at noen kommer til en så alvorlig avgjørelse.

I mange tilfeller kommer et selvmord som lyn fra klar himmel på de pårørende. Det er vanskelig og tungt, men jeg har troen på at det er noe vi kan gjøre for å redusere disse grusomme tallene.

For politikerne kan ikke gjøre den forskjellen vi som enkeltmennesker kan. Vi som er venner, kollegaer eller familie. Vi som har en personlig relasjon til, og vi som er en del av hverdagen til. Vi som er der når noen vi kjenner har det tungt enten vi ser det eller ikke.

Selvfølgelig kan vi alle bli flinkere til å spørre om noen har det bra, og faktisk mene det. Det er lov å ta seg tid til å snakke om de vanskelige temaene. Det er lov å se. Det er sårt og vanskelig å bevege seg inn på temaer som dette. Men ærlig. Hvordan kan vi la noe som er så farlig være tabu? Vi må faktisk gjøre noe for å fjerne skammen bak å søke hjelp! Er det ikke heller bedre å bry seg en gang for mye, enn for lite?

Det sjelden lett å oppdage at noen sliter. Noen ganger er det helt umulig. Alt kan virke bra utad, men ikke være det bak fasaden. Mange sliter i det skjulte uten å tørre å be om hjelp. Det hjelper ikke at psykologer og hjelpetelefoner finnes over alt, hvis man ikke benytter seg av dem.

Dessverre kan vi ikke tvinge noen til å be om hjelp. Men vi kan gjøre vårt for å fjerne tabuet, og skammen rundt vanskelige temaer som dette. Vi kan gjøre vårt for å være medmennesker som ser, og som viser at vi er der om noen skulle trenge en hjelpende hånd.

Jeg tror at bevisstgjørelse fører til at vi sammen kan redde liv.

Jeg er overbevist om at hvis vi brukte halvparten så mye tid på å tørre å snakke med hverandre, som vi bruker på å like og kommentere hverandres bilder på Instagram – hadde vi kommet ganske langt. Tenk om vi alle hadde brukt like mye energi på å se hverandre, som å skrike etter å bli sett.

Alle skriker etter å bli sett, men de færreste tørr å se.

Det er aldri din feil at en du er glad i velger å ta sitt eget liv. Noen ganger er det dessverre lite du kunne gjort. Valget om å avslutte livet tilhører til syvende og sist personen selv. Men vi kan alle være med å redde liv i fremtiden ved å fjerne stigmatiseringen av mennesker med selvmordstanker, og skammen bak det å søke hjelp. 

Så folkens. La oss være mennesker som er opptatte av å se, og vise kjærlighet ved å støtte hverandre. Men ikke minst, ved å tørre å snakke om de vanskelige temaene. Heller en gang for mye enn en gang for lite.

IMG_9673

Omsorgssvikt av oljebarn

“Ti tusen stikkende kniver i hjertet. Jeg skjønner ikke hvorfor hjertesmerte blir beskrevet som det. Jeg føler ikke at det egentlig dekker følelsen. Ikke i nærheten en gang. For meg var det mer som om noen tok hjertet mitt, og  raspet det opp på et rivjern. Raspet det i småbiter som kunne blåses på og flyte ut i vinden. Helt opphakket og ødelagt for alltid. Som om det var Norvegiaost. Nei. Forresten. Jarlsberg. Alltid Jarlsberg.”

For sånn helt seriøst

Hvordan er det fysisk mulig å ta feil av Cola Zero og Pepsi Max ?

Det er sjelden jeg har følt meg så lite elsket av min egen mor som da hun kom hjem uten Pepsi Max, men med en Cola Zero flaske istedenfor.

Hun måtte fint snu og dra tilbake på butikken for å si det sånn.

Også ble hun så lei seg da. For jeg ble jo sur, noe jeg følte jeg hadde full grunn til egentlig. Men hun mente det jo bare godt.

Som den profesjonelle Pepsi Max drikkeren jeg er, skjønner jeg kanskje forskjellen mellom disse i større grad enn amatører. Det er jo forståelig. Forsåvidt. Men min egen mor hadde jeg trodd bedre om.

Dette regnes i mine øyne som en så stor grad av omsorgssvikt at jeg er glad det ikke er så lenge til jeg flytter ut.

Neida.

Jeg ble blid igjen når hun kom tilbake igjen med Pepsi Max under armen jeg. Så kravstor er jeg da ikke?

Jeg har forresten så ekstremt lyst til å ta en blindtest mellom ulike light bruser snart – da jeg ser på meg selv som litt av en ekspert. Hadde vært gøy.

Men dagene mine består strengt talt ikke bare av Pepsi Max da. Bare så dere vet det liksom. Jeg lover, nesten.

Ønsker deg en fin kveld videre, kjære du ❤️

Den store hårfargings- reisen 2016/2018

Dette er nå et etterlengtet innlegg på en måte. Denne hårfargingsreisen min. 

Mer hårprat med andre ord … 

 

IMG_3098// Bildet over: Januar 2016

 

 

image1

// Bildet over: Januar 2018

 

Image-1// Bildet over: Juli 2018

 

IMG_5502

//Bildet over: August 2018

 

 

Jeg måtte faktisk grave helt ned i arkivet fra 2016 for å finne et bilde der jeg hadde hundre prosent naturlig hårfarge, og den er jo ganske lik den jeg har nå. He.He.He

Jeg har hørt mange spekulasjoner og konspirasjonsteorier om hvorfor jeg egentlig farget håret mitt svart. Det hadde faktisk vært veldig kult om det var fordi jeg gikk all in for å bli emo. Sannheten er dessverre litt mindre spennende …

 

Det hele startet med at jeg ville ha sånn der baylage.

Du vet sånn som er mørkt i toppen og blondt nedover. Ikke svart altså. Ikke brunt heller egentlig. Bare litt mer fargespill liksom. Kort sagt dro jeg til en dyr og dårlig frisør. Sorry, men det ble ikke bra. Men det ble rett og slett mørkebrunt med grå tupper istedenfor sånn platinablondt som jeg ville ha det.

Det her var i oktober 2017 en gang, tror jeg. Men jeg hadde håret sånn en liten stund før jeg fikk sikkelig hvit ettervekst. Og da snakker vi kritthvit ettervekst som du seriøst ikke kan gå med.

 Å farge ettervekst er jo noe man skulle tro at det var lett å gjøre selv. SÅ jeg kjøpte sånn hårfarging på cubus, og farget etterveksten på egenhånd. Det holdt jeg på med en liten stund før jeg farget håret helt mørkebrunt hos frisør for å få vekk de grusomme, gråe tuppene. Jeg likte egentlig den mørkebrune fargen når jeg først hadde havnet der.

MEN altså. Denne etterveksten hadde jeg som sagt en fiks idé om at jeg kunne få til å farge selv. Det hadde jo gått fint så langt. Meeen så klarte jeg å kjøpe feil. Isteden for å kjøpe mørk brun, kjøpte jeg svart. Noe som liksom ikke skulle ha så mye å si i mitt hode. Jeg så ikke forskjell før.. håret var blitt svart. Helt svart.

Svart hår på blek hud er jo ganske “hardt” Det jeg merket størst forskjell på var vel at jeg måtte bruke så mye sminke. De dagene jeg gikk uten var det typ helt krise, og jeg så egentlig litt syk ut. Det var så sykt stress. I tilegg kom jo kritt hvit etterhvekst typ med en gang. Så etter et par / tre måneder tenkte jeg det var på tide å gå mot lysere tider på hårfronten igjen. Drømmen om baylage var lagt i grus, og jeg innså at det beste var å gå mot den naturlige hårfargen igjen for denne gang.

Prosessen fra svart til lyseblondt er ganske stor, og innebærer mange mellomfaser, om du ikke vil at håret skal falle av på veien liksom.

Frisøren jeg dro til neste gang nå, foreslo at vi burde stripe det blondt igjen, og at det ville slite mindre enn om vi bleket hele. Så da ble det jo en stund med litt palmefarget hår… Så var planen å få vekk den sorte undertonen og få det helt blondt igjen. Dessverre ble det veldig rødskjær først.

Derfor dro jeg tilbake til frisøren for å bleke det litt mer, men det ble veldig mye for håret så da falt til og med litt av når jeg børstet fordi det var så slitt.

Etter mye blåsjampo og lillasjampo, hårkur og hva enn – begynner håret å gå mot sin blonde farge igjen. Takk for meg …

Her har det forsvunnet mange tusen kroner. Men jeg fikk i alle fall funnet ut hvordan jeg så ut med sort hår, og nesten alle fargene i skalaen som befinner seg mellom det og platinablondt.

 

IMG_8444

// Har du hatt mange farger på håret? // Hvilken av disse syntes du var finest?

 

3 musthaves for ihjelbleket hår

IMG_6175

Litt hårprat … 

Så. Dette håret mitt har blitt utsatt for litt av hvert. Gled dere til morgendagen. Da tenkte jeg å dele denne fascinerende hårfargings-reisen min med dere. Siden det faktisk er et etterspurt innlegg, haha. Men selv om håret har blitt veldig slitt, er det et par ting jeg har lært også.

For dere som ikke aner hva jeg babler om nå, så har det seg slik at jeg har naturlig, veldig, veldig blondt / hvitt hår. Men i januar måtte jeg jo prøve ut å farge håret litt, og på en eller annen måte endte det opp som svart. Ja. Så når jeg da innså det alle andre allerede hadde fortalt meg i forkant: at jeg ikke kledde svart hår … var det litt av en reise å komme tilbake til mitt blonde jeg.

Til mitt forsvar var det aldri planen å farge håret svart. Men mer om det i morgen…

“Uansett. Atm sitter jeg og ser på “Sophie Elises verden, og drikker pepsi max på en mandag. Som om det skulle ha noe å si at det er mandag. Jeg drikker pepsi max hver dag, så jeg vet ikke helt hva poenget var nå. Men det er mandag. Jeg har på joggebukse, og skal ikke på jobb før om et par timer. Jeg har lest litt exphil, men orket virkelig ikke å lese så fryktelig mye. Filosofer. Blæ. Til tross for at jeg gjør et helhjertet forsøk på å være superwoman har jeg begynt å innse at å jobbe over hundre prosent, ta årsstudum og exphil samtidig blir biiitelitt i meste laget. Får se hvordan jeg løser det etter hvert. Det viktigste for meg er jobb akkurat nå, så blir jeg bare nødt til å ta igjen studier senere. Ehe. Hvem hadde trodd at jeg noen sinne kom til å si det?”

Vel jeg tenkte å dele tre produkter med dere som har reddet meg litt selv om de er veldig på budsjett. Kjøpte to av dem på vita og det siste på sånn utsalg i en butikk som heter Loco. Selv om mine kjære venninner er sure på meg for at jeg ikke investerer i “ordentlige frisørprodukter” lover jeg dere … Noen ganger er billigere ikke så aller verst det heller.

 

♥ John Frieda – Blonde sheer High Impact shampoo

Test ut den her om du har blondt eller lyst hår. Det er rett og slett en shampo for blondt hår som beholder den kalde fargen. Den er veldig skånsom og passer bra til slitt og farget hår. Som mitt. Hehe.

 

♥  Blach Blondes – Ice white shampoo

Denne er bare genial. SÅ bra med tanke på hvor billig en er. Ikke bare fjerner den gultoner, men den gir også en veldig fin og kald farge. Den har virkelig reddet håret mitt fra å være krisegult og med rødskjær til å bli mye kaldere og mer hvitt. I tilegg risikerer du ikke å bli blå i veldig farget hår, sånn som med mange blåsjampoer. Den gjør bare håret hvitt og fint 😀

♥ Hair repair by Jan Thomas

Hårkuren jeg sverger til om dagen fordi den er innenfor studentbudsjettet samtidig som den faktisk fungerer. Et par uker senere har dette håret mitt endelig begynt å bli litt mindre slitt og se litt friskere ut. Så jeg er i alle fall veldig fornøyd med den.

IMG_6174

// Noen av disse du kunne tenke deg å prøve ut?

 

 

Ut av huset for alltid

IMG_6149

 

“En sentimental følelse begynner å bre seg litt over meg, der jeg sitter med noen av de gamle tingene mine i fanget. En rosa kortstokk, og et par klistremerker ligger i en haug ved siden av meg. Noen smykker har krøllet seg inn i hverandre i øverste skuff av prinsesse-smykkeskrinet. Noen av disse gjenstandene går i søpla. Noen legger jeg i en liten eske. Etter å ha sortert meg gjennom et par skuffer sier jeg meg ferdig for i dag. Nå har jeg begynt. Det haster ikke så mye. Jeg har litt over fire måneder på meg. “

Det er ikke akkurat så fysisk krevende å gå gjennom et par gamle gjenstander, og sortere dem i esker. Men den krever visst en del mer energi enn jeg først hadde trodd likevel. For plutselig begynner alle disse følelsene å velle opp på innsiden. Minner renner gjennom hodet mitt, også føles det litt som om jeg forlater disse minnene når jeg kaster gamle leker og sånn. Men det gjør jeg jo ikke. Jeg gjør bare plass til nye minner.

For jeg skal flytte ut av dette huset nå. Ut for alltid. Det er en veldig rar tanke, etter å ha bodd her i nesten hele mitt liv. Allikevel er det en større del av livet mitt jeg skal bo utenfor disse fire veggene. Det er en enda rarere tanke.

Jeg er så klar for å flytte ut selv om det er med litt blanede følelser selvfølgelig. Jeg tror de fleste kjenner seg igjen i det. Hele meg kribler etter å ta nok et steg ut i voksenlivet. Allikevel er det uvirkelig at det er så nært.

IMG_6145

Amelia og jeg tok oss en liten spasertur i høstværet, og jeg fotograferte litt av disse omgivelsene vi spaserte på veien. Jeg elsker virkelig høstfarger. De er så varme, og gode samtidig som de varsler om at kulden er på vei. Vi fikk både møte på et par sauer og høner på veien. Amelia ville gjerne jage hønene, og ble veldig skuffet da jeg strengt meddelte at vi skulle spasere fort videre. Men hun koste seg i den friske høstluften likevel da. Mhm. Der ser du. Jeg har brått blitt en av dem som dedikerer nesten halvparten av bloggginnlegget til hunden min og. God kveld i stuen videre, fine du ♥

IMG_6146IMG_6147IMG_6148

Den bråkete stillheten

IMG_6106

Stillhet.

Er det en lyd? En følelse?  En visshet? Beskriver den et fysisk naturfenomen som faktisk eksisterer? Er den bare tall eller tegn i en matematisk formel? Eller rommer den mangelen på noe som en slags eksistens fargelagt i hullet etter noe annet?

Jeg liker ikke stillhet som er stille.

Jeg liker stillhet som lager lyd.

Misliker sterkt når den ettelater tomhet i meg, men elsker når den kommer i form av bølgesus eller vind som uler.

Noen ganger er jeg så sulten på stillhet. Jeg bare trenger det mer enn oksygen. Mangel på det kveler meg og gjør meg svimmel. Jeg får abstinenser når den ikke omfavner meg.

I dag hadde jeg en av de få øyeblikkene  i verdenshistorien der tankene mine stilnet. Helt. De stresset ikke rundt i alle retninger. Hverken til nordpolen eller Mars. De rommet ikke morgendagen eller neste uke. Ikke en gang nuet. De var bare bortgjemt i en stillhet som tvang meg til å kaste med ned i senga, og lukke øynene i bare noen få sekunder… For denne stillheten var så unaturlig for meg. Ikke vet jeg hvor den kom fra.

Heldigvis forsvant den like fort som den kom da jeg pluselig hørte den skurrende malingen til candy (katten min på ni år) og klør som beveget seg rytmisk. I marsjerende tempo dunket de spisse potene opp og ned i ryggen min. Etter hvert spaserte de helt ned til en dissende rumpemasasje. Jeg skvatt. Skrek. Snudde meg, og kastet den stakkars katten ned på gulvet i ren forskrekkelse. Aldri har jeg opplevd at noen bryter en så klokkeklar stillhet fra hodet mitt på en så stikkende måte.

Amelia ble nok litt redd av dette hylet som plutselig ga gjenklang en etasje lenger opp. Hun kom like godt løpende opp trappen, og begynte å klynke. Hun måtte jo tross alt bæsje.

Jeg måtte ut, og det var vel ingen grunn til å kaste bort tiden på å ligge her i stillheten, selv om jeg hadde brukt over halvparten av de to siste døgnene på å være på jobb.

IMG_6107

Autopilot

IMG_8517//Jeg spaserer rundt og er hobbyfotograf om dagen. Da kan plutselig selv en kvist bli veldig fin og verdt nærmere studering. 

Jeg må bare si én ting…

INGEN liker å ta oppvasken. Det er noe alle misliker sterkt, og det er en regel. En inngravert regel. Uten unntak. 

Du vil alltids møte på de menneskene som tørr å være dumme nok til påstå noe annet. Det er idiotisk. En hver løgndetektor hadde motvbevist det. Men det finnest visst de menneskene som mener at det å sette oppvask inn i oppvaskmaskin er minimalt med arbeid. Sånne mennesker er for eksempel bestevenninnen min – Ylva. Hun kjøpte nemlig oppvaskmasin en gang i fjor. Før det hadde de tatt oppvasken for hånd i alle år i det huset der. Neida de er ikke helt gærne. Men det som fascinerer meg er måten hun anser oppvask i 2018 som mindre arbeid enn nordmenn flest. Etter å ha tatt så mye oppvask for hånd som det Ylva har,  er plutselig oppvaskmasin kjempe luksus. Ikke en selfølge, men rett og slett noe som gjør oppvask minimalt problematisk

Jeg derimot. Jeg har hatt oppvaskmasin hele livet. Men i dette huset setter vi ikke noe som helst inn i den oppvaskmasinen før hele vasken er overfull, og det brått MÅ settes inn i oppvaskmasinen.

Ja. Oppvaskmaskiner. Oppvask. Det er det jeg tenker på nå. Jeg har akkuat tatt oppvasken, og ryddet kjøkkenet. Det var det jeg fant ut at jeg måtte gjøre klokken halv ti på kvelden. Det stoppet meg ikke at jeg dro hjemmefra litt før 07.00 og har jobbet i over 12 timer til sammen i dag – og skal gjøre det samme i morgen.

IMG_8404

Det er ikke det at jeg ikke tåler rot eller noe. Tvert i mot… Men når jeg er sliten går jeg inn i en modus som gjør at jeg ikke klarer å tenke. Litt sånn zoombie tilværelse. Det som er veldig interessant med denne tilstanden, er at jeg gjør så mye rart. Som å ta oppvasken for eksempel. Normale mennesker legger seg liksom ned, og sover og sånn. Jeg går derimot inn i en eller annen autopilot som kan finne på å gjøre hva som helst. Noen ganger vasker jeg, andre får jeg en fiks idé om at jeg skal bake en kake eller tegne en blomst. Selv de gangene jeg kommer hjem midt på natten kan jeg finne på å gjøre sånne rare ting. I dag var jeg i denne autopilotfasen da jeg ble ringt og spurt om ikke jeg kunne jobbe litt mer i morgen også. SÅ til tross for at hodet mitt fysisk beveget seg fra side til side, sånn det vanligvis gjør når man sier nei – hørte jeg meg selv formulere et ja. Vel, vel. Antakelig en underbevissthet som slo til fordi jeg vet at pengene kommer godt med.

Jeg har rett og slett innsett at jeg er sliten i faser. Og dette er en av de siste fasene før koma.

Jeg skal jammen ta meg tid til å beskrive dem nærmere for dere en annen gang. Men jeg skal jo tross alt tidlig opp i morgen. SÅ jeg bør kanskje sove litt nå.

Ønsker deg en god fredagskveld videre kjære leser ♥

IMG_8518