Kjære du som heller ikke klarte det

 

Subjektiv sannhet 

Hvis det er noe som har fulgt meg i dette livet, er det en underliggende, naiv optimisme om at jeg skal få det til.  At alt skal gå bra. Det ordner seg til slutt. 

Jeg tror det er viktig egentlig. Viktig å møte livet med et optimistisk blikk. Hvis ikke kan vi like godt grave oss ned i bakken, og bli der. Jeg liker å hvile i det. At livet trenger naiv optimisme, og at denne tankegangen faktisk stemmer. For det tror jeg virkelig, av hele mitt hjerte. Det er en visshet, og hvile som følger med i det å tro på noe større enn seg selv. En viktig del av det å tro på at jeg er datter til en Gud av kjærlighet.

Men til tross for at jeg vet, har det en tendens til å drukne litt noen ganger likevel … 

 

Torsdag 19. juli 2018

Jeg sitter i en sort skinnsofa i Spania, og tenker tilbake. Allsang på grensen durer litt i bakgrunnen, for hun jeg bor hos her nede har norsk TV2. Det har vært krisevarmt i hele dag, og endelig befinner jeg meg i et rom med air- condition som faktisk fungerer. Siden med Samordna opptak ligger som en egen fane gjemt bak denne teksten. For vi har jo fått svar på søknadene våre til høyere utdanning i disse dager. I niendeklasse fikk jeg den fikse ideen om å bli lege. Så det ble målet. Målet jeg skulle klare. Målet jeg hadde alle forutsetninger for å klare. Drømmen som fulgte meg i fire år, før den ble lagt på is.

 

Det her er tankene mine. Følelsene dratt ut til overflaten. Jeg overdriver ikke. Det er bare den subjektive sannheten.

Flink pike

Brutalt ærlig

Søndag 15.april 2018 

“Jeg har mattetentamen i morgen. Siste mattetentamen i mitt liv. Den på VG3. Det betyr litt. Har noe å si for fremtiden og sånn. Mattekarakteren som brått definerer hvem jeg blir, og hvilke valg jeg ender opp med å ta.

Problemet er bare at jeg ikke klarer å bry meg. Ikke en gang litt. Tankene mine svever heller på en sky av likegyldighet. Til tross for at jeg prøver. Jeg prøver å være nervøs. Spent. Redd for hvordan dette skal gå. Helt ærlig, men det går ikke. 

På 4 dager har jeg ikke klart å gjøre mer enn en matteoppgave. Orker bare ikke. Jeg tar meg selv i å sitte i timesvis og se på oppgavene som plutselig flyr rundt i sirkler. Jeg har aldri opplevd noe sånt før. Jeg har alltid vært flink pike. Jeg har alltid fått det til. Men denne gangen. Denne gangen hvor det teller aller mest, klarer jeg det bare ikke.

Klarer det ikke selv om jeg vil. Det er som om jeg bare ikke har noe mer å gi. Etter snart 13 år med skole er jeg for første gang lei. Veldig lei. Jeg som aldri har skjønt meg på dem som kaller seg skolelei. Tenkt at det handler om innstilling og vilje. Det er ikke noe som heter lei før det plutselig kveler meg, og nekter meg å puste.

Jeg sitter med hodet bøyd over matteboka, og ser at tårene mine treffer de slitte sidene. Jeg føler meg så maktesløs. Så tom. Jeg gråter mer. Ber til Gud. Skriker. For det er lov når man er hjemme alene.

Jeg kaster matteboka i gulvet. Drar på trening. Kommer hjem. Går ut. Lager mat. Setter meg ned ved denne matteboka som nå ligger på gulvet med sidene skrukkete og bøyd. 

Hvor kommer disse følelsene kommer fra?  Jeg gir opp. Jeg som alltid har presset meg gjennom følelser. Alltid klart det jeg vil, ved hjelp av viljestyrken min som smelter jern.

For jeg er så drøyt sta av natur at det er litt skadelig til tider. Hvis jeg vil noe, da får jeg til det da. Men denne gangen holder det bare ikke. Det holder ikke å ville. Det holder ikke å være sta. Det holder bare ikke.

De siste ukene har mamma lagt ut om at jeg løper maraton. “Victoria, du kan jo se målstreken!” Det er ikke sant. Jeg ser ikke målstreken. Jeg ser bare tåke. Usannsynlig dyp tåke som svelger alt, og får meg til å ville le av hvor tåpelig jeg er.

Så på slutten av dette maratonet legger jeg meg ned. Midt i løpet. Noen hundre meter før målstreken. Jeg ligger der, og lukter på den våte asfalten uten mulighet til å bevege beina en millimeter til. Lageret er tomt.

Også nå som det teller så mye. Hvorfor klarer jeg ikke å løpe de siste hundre meterne? Hvorfor blir jeg skolelei nå? Om jeg så må krabbe, så skal jeg klare dette. Jeg vil. Jeg skal. Jeg vil så gjerne nå mål. Jeg vil så gjerne klare det. Jeg prøver. Jeg prøver. Jeg prøver.

 Men det går ikke. Jeg er rastløs. Jeg er kvalm. Jeg er sliten. Jeg er så drittlei, og det er tomt. Helt tomt. Jeg skjønner bare ikke hva som gjør at jeg har fått det til før, men bare ikke klarer det nå.

Jeg innser at jeg har tapt. Tapt denne kampen om å bli noe. Tapt kampen om en framtid. Tapt kampen om å nå målstreken. Så jeg setter meg ned på sofaen, og forlater matteboken nok en gang. Setter meg ned og skriver dette. For det pleier å hjelpe å skrive.

Utover ettermiddagen kommer mamma og pappa hjem og spør hvordan det går. Jeg knekker. Mamma er så god. Hun er alltid god. Hun klemmer meg. Hvisker at det kommer til å gå bra. At jeg er flink. At ikke skal tenke noe mer over det. At en dårlig mattekarakter ikke er krise. Livet er ikke over selv om utdannelsen tar noen år ekstra.

Jeg vet jo det. Sippeungen som gråter over en dårlig karakter. Men det er jo ikke det som er problemet. Problemet er at jeg ikke når målet. Jeg er ikke flink nok. For løpet om drømmen er allerede er kjørt etter en dritt-høst hvor jeg har gjort mindre skolearbeid på et halvår enn jeg vanligvis gjør på en uke. Det er min feil. Men det bare ble sånn. Jeg vet at jeg ikke kommer inn på medisin uansett om mattekarakteren min nå blir 2 eller 6, og den eneste jeg kan skylde på er meg selv. 

Jeg er kristen. Det betyr at jeg egentlig ikke har lov til å tillate meg selv å tenke som det her. Fordi troen min er bygd på at følelser ikke gjenspeiler virkelighet. Det er Jesus som gjør det. Fred. Glede. Håp. Jeg kunne kommet med tusenvis av bibel-vers om alt det her. Om fremtid. Noe som viste til visshet om at han der oppe er i kontroll. For det er han. Jeg vet det.

Men følelsene mine er så korrupte. De gjenspeiler ikke alltid virkeligheten. Noe ubetydelig føles som verdens undergang. Følelser låser. Fanger. Påvirker og skader. De som er ment til å forsterke glede og fred. “

 

Fredag 20. juli 2018

Så denne grønne og hvite siden til samordna opptak, som lyser i bakgrunnen min. Jeg liker den ikke. Liker ikke grønt. Har virkelig aldri likt grønt. Jeg trykker meg inn, og ser på de fem øverste plassene. De tilhører ulike medisinstudier alle sammen. Venteliste. Venteliste. Venteliste …  Det nærmeste jeg er en plass, er på vårsemesteret i Oslo. Jeg er nummer 341 i køen.

Jeg vet jo dette allerede. Har bestemt meg for å ta pause et år, se an litt. Ta et årsstudium i spansk. Det kom jeg i alle fall inn på. Bibelskole senere. Ta opp noen fag, om det fremdeles er drømmen min om et år. Det er jo mye annet jeg kan bli óg da. Trenger ikke bli uteligger selv om jeg ikke kom inn på medisin i Oslo. Jeg kommer så og si inn på alle andre studier.

Jeg kunne jo fremdeles blitt lege også. Dratt til Polen, Latvia eller Bulgaria. Jeg kommer jo inn der om jeg vil. Det er så latterlig mange alternativer. Problemet er bare at jeg har låst meg i en tanke om hvordan det skulle være. Jeg skulle komme rett inn, i Oslo. Det var jo planen. Jeg krasjer i en følelse av nederlag. Igjen. Trolig mest fordi jeg vet at jeg kunne klart det. Klart å få de der 6-erne istedenfor alle 5-erne. Det hadde ikke krevd så veldig mye mer innsats. Jeg har klart det i alle år, bortsett fra nå som det telte mest. Det skjærer, og det er vanskelig å begrave det. Jeg er sint på meg selv for at jeg ikke klarte. Men hva hjelper vel det? Hvorfor ville jeg det ikke nok? Hvorfor klarte jeg det ikke?

Jeg prøvde å forklare denne altoppslukende følelsen av å ikke få det til for en kamerat en gang. Han klarte liksom ikke helt å forså hva som var en så big deal med å få litt dårlige karakterer. Men flinke piker vet. Vet hvor altoppslukende det kan bli, og nesten tvinges til å være. Kvelende og ødeleggende fordi vi vet at vi har alle forutsetninger til å nå til enden av universet, men av og til klarer vi ikke en gang å nå månen.

Hva prøver jeg egentlig å si med dette blogginnlegget? Kanskje at det finnes håp. At du ikke er alene om å føle at drømmen ble knust. For vi går alle gjennom det på ulike tidspunkter av livet. Selv vi overoptimistiske kristne som tror at det kommer til å ordne seg til slutt. Men det gjør det jo og! Vi kommer til å klare det! Selv vi flinke piker.

Jeg tror vi er alt for mange, som føler på at vi ikke lever opp til  egne forventninger. Dem som du til tider kan lure på om kommer fra deg, eller fra samfunnet, eller noe annet rart. For selv om læreren din fortalte deg at du burde gå rett på drømmestudiet etter videregående, har du et helt liv å ta av. Du kommer til å greie det.

Jeg har troa på deg. Jeg har troa på meg. Til tross for at vi bare ikke klarte det akkurat nå ♥

2 thoughts on “Kjære du som heller ikke klarte det

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s