Hvor uvitende er jeg egentlig nå?

IMG_5465

Traskende forbi barneskolen min faller blikker på noen barn som leker i skolegården. Bak dem ligger et stort og rart bygg. Skolen jeg en gang gikk på er revet, og bygget helt opp igjen som noe nytt og moderne. Den likner litt på et eller annet arkitekturisk kreativitetsprosjekt. Et som kunne vært bidrag i en konkurranse i et magasin der det gjelder å skille seg ut. Den er full av masse farger plasser på tilfeldige steder. Det er virkelig en kontrast til det gamle, triste murbygget som var der før. Uansett savner jeg det egentlig. Murbygget altså. Det triste murbygget med vasne vegger var skolen min. Nå er ikke de veggene der de pleide å være. Allikevel er det noen minner som hviler i de gamle trærne som fremdeles er plassert på samme sted i skolegården. Murvegger eller ei – jeg har fremdeles en slags eierskapsfølelse til denne plassen likevel.

Minner velter frem mens jeg hører latteren fra noen barn som leker “rødt og grønt lys.” Jeg kjenner litt på vinden som blåser håret foran øynene mine. Den er i alle fall den samme. Jeg stopper opp, og observerer noen små kropper som husker, og noen korte ben som løper etter en fotball. De er søte. Søte og rare. Sånn var visst vi en gang også. Alle sammen. En jente sitter alene i et tre. Hun ser på meg med et tomt blikk når jeg går forbi. Det er vondt at hun glinser litt av den gravende ensomheten. Den hun åpenbart har fått erfare noen smakebiter av allerede i sitt korte liv.

De gule refleksvestene fra noen av de ansatte lyser mot meg. Æsj. Signaliserende neongult. For en grusom farge. Det er umulig å ikke tenke tilbake til de dagene hvor det faktisk var meg som løp rundt nettopp her, og klatret i klatrestativene. Noen episoder løper gjennom hodet mitt. Synet på livet var så annerledes da enn nå, og innenfor det gamle, grønne gjerdet befant store deler av livet seg. Store deler av hverdagen, følelsene og tankene. Store deler av verden. Av virkeligheten.

 

IMG_5466

Nå er det helt usannsynlig at jeg en gang har vært så liten. Ingen matematisk formel kan overbevise meg om at det faktisk stemmer. At jeg en gang var så uvitende om hva livet faktisk innebærer. Heldigvis så uvitende om at tristhet, savn og smerte dessverre kom til å få en helt annen dimensjon i følelse – og tankeregisteret i hjernen min. Men også så uvitende om at det som da opplevdes som lykke og glede, ikke kan måles med øyeblikkene jeg forbinder glede med nå.

Hvordan vil jeg tenke rundt disse følelsene om 10 år? Om 20år? Om 50 år?  Tanken skremmer meg på en god måte. Hvor uvitende er jeg egentlig nå? Uvitende om alt jeg kommer til å oppleve, og alt jeg kommer til å lære. Uvitende om de ekte opplevelsene? De som bare venter på at jeg skal oppdage dem en dag. Hvor merkerlig det enn høres ut, er det en trygghet. En trygghet som forteller at det er så mye som venter på meg. Så mye å fatte og forstå, og så mye jeg aldri kommer til å begripe. Livet er så vakkert, og uendelig merkelig. Så ulikt noe annet at ingen av oss noen sinne kommer til å klare å definere det. For det bringer med så mye nytt og spennende for hver dag.

IMG_5462

Mamma sier ofte at det er som om det var i går, og at tiden har gått så ubeskrivelig fort. Det var som i går at hun fulgte meg til skolen med den oransje førsteklasse sekken. Det er jo bare 13 år siden. Jeg aner ikke hva hun snakket om. For meg har denne tiden vart en evighet. Hvordan er det i det hele tatt mulig å påstå at 13 år tidligere føles som i går?

Jeg klarer ikke å hekte sannhet til det forslaget der. Ikke før jeg plutselig innser at jeg står utenfor skolegården, og ansiktene til barna som leker blir byttet ut med de som tilhørte vennene mine. Plutselig er jeg der. Uskyldig og skjør. Innenfor de grønne gjerdene. Neongule vester betyr trygghet, og den høye lyden til ringeklokken betyr en kjedelig og alt for rask slutt på friminuttet. Jeg er der. Positiv og veltroende om at det verste jeg kommer til å oppleve i livet er at gutten i 2B kaller genseren min for stygg. Veltroende om at det fineste som kan skje er at læreren annonserer leksefri. Om jeg bare visste.

IMG_5464IMG_5463

// Er det ikke fint og ufattelig at noe kan være så lenge siden, men samtidig så veldig nært? Kan du begripe det?

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s