Ubemerket

IMG_5731

Denne tirsdagen har jeg bestemt for å ta meg en tur på biblioteket. Noe som ikke er bestemt av helt fri vilje.

Jeg vil heller kalle det et valg med sitt opphav i at jeg ikke kommer meg hjem fra jobb, før om et par timer. Til tross for at jeg er så sliten at jeg ikke orker å kommunisere med noen. Ikke en gang meg selv. Isteden spaserer jeg rundt der i en endeløs tåke uten evnen til å tenke helt klart. Jeg har ikke bil. Det er derfor jeg ikke kommer meg hjem. Fordi bussene hjem til meg kunne gått litt oftere enn to ganger om dagen. Det hadde vært helt greit. Men det gjør de ikke. Grunnen til at jeg ikke har bil er at vi er tre mennesker som jobber på samme tid, men på ulike steder. Tre mennesker med to biler. Det er definisjonen på dårlig logistikk.

I denne tåken som oppstår når jeg har sovet for lite, og drukket for lite kaffe fordelt over for mange tanker – spaserer jeg inn i et rom jeg ikke har vært i på mange år. Men jeg husker dette rommet. Husker at jeg har vært her før.

Noen barn sitter og spiller på en playstation i et eget rom, men døren inn dit er åpen. De bråker. Det er ikke så stille som et bibliotek skal være. Men jeg bryr meg egentlig ikke så mye om det. Isteden river jeg med et par ukeblader, og en tilfeldig bok. Finner et bord, og setter meg for å lese. Der sitter jeg lenge. Lenge. Lenge. Til å være meg.

Tiden renner bort. 

IMG_5741.jpg

 

Jeg har nesten lest ferdig hele boka når de to timene har gått. 

Barna sitter ikke lenger i naborommet. Bråket forsvant uten at jeg merket det. Det er bibliotekstille.

Jeg innser at det bare er meg og bibliotekaren igjen i rommet før det spaserer en gammel dame inn. Hun stiller seg ved skranken, og begynner å snakke med bibliotekaren. Jeg får en eller annen teit panikk for at hun skal gå. Jeg må slutte å lese nå. Jeg må ut derfra. Jeg vet ikke hvorfor, men får en fiks idè om at dette redder meg fra å måtte snakke med noen. Jeg orker bare ikke tanken på å veksle ord med et annet menneske. Jeg klarer ikke en gang å veksle ord med meg selv akkurat nå. Så hvis jeg sniker meg ut mens ingen ser?

Jeg kunne lånt med den boka jeg nesten har les ut hjem. Men jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at jeg aldri kommer til å lese den ferdig uansett. Til tross for at den var ganske spennende. Til tross for at jeg bare har igjen noen sider. Til tross for at den var i særklassen som klarer å holde konsentrasjonen min lenger enn i et par minutter før instagram har en bedre historie å fortelle. Jeg står plutselig ved utgangen, og legger fra meg bladene i hyllen jeg fant dem i.

Jeg rakk det. Den gamle damen står ved skranken fremdeles. Jeg snek meg forbi begge disse menneskene uten at de ofret meg et blikk. Så deilig det var. Så godt å kunne flyte i sin egen verden uten at noen skal presse seg inn.

Jeg smiler litt for meg selv og tenker at jeg fint kan spasere ut uten å si hade nå. På samme måte som jeg spaserte inn uten å si hei. Ubemerket.

Jeg pleier aldri å tenke sånn. Men i dag er det slik et ork å snakke. 

I samme sekund som tanken løper gjennom hodet mitt, er jeg i ferd med å gjøre akkurat det.

Men kommunikasjon er visst en refleks jeg ikke kommer unna likevel. Så selv om jeg ikke en gang vet hvordan det skjer,  presser jeg ut et “ha det godt”  til de to damene som ikke en gang har merket at jeg eksisterer. Jeg smiler. Vinker til og med. Virker nok ganske glad selv om jeg ikke er så veldig glad.

Egentlig er jeg ganske sur for at jeg måtte stå opp tidlig på jobb for å slutte tidlig, men allikevel blir nødt til å kaste tiden bort på å vente. All denne ventingen vi må gjennom i dette livet. Den som stjeler oppmerksomhet, tid og krefter. Hva er den godt for egentlig?

Jeg dytter den tunge døra opp, og går endelig ut. Ikke ubemerket sånn jeg skulle ønske. Jeg møter sola som om vi aldri har støtt på hverandre før. Litt overraskende var det jo at det var sånn den så ut. Sånn den føltes.

Det er vidunderlig hvordan sola har evnen til lure deg til å være glad – selv om du tror du ikke er det.

For de er jo egentlig bare nålstikk i hjertet disse andre følelsene som stjeler gleden innimellom.  Bismaker av livets uante vendinger. Sola smelter dem vekk, og etterlater en berusende lykke som varer i omtrent ti sekunder. Så er den borte. Og da er den borte på ekte. Borte på en sånn måte som etterlater tomhet.

Først da innser jeg at jeg trenger kaffe på ekte. Jeg trenger kaffe nå. Men kanskje aller mest trenger jeg en god natts søvn. 

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s