Alene i skogen, midt på natten

IMG_1918.jpg

… kunne jeg ikke heller gå på fortauet i lyset? Jeg måtte vel ikke spasere på de mørke skogsstiene alene sånn på kvelden?

Jo. Jeg måtte, og jeg skulle.

Uten refleks.

Ikke fordi jeg har noe imot refleks. Jeg bruker alltid refleks. Du må også alltid bruke refleks! Men akkurat denne kvelden skulle jeg være litt opprørsk, og la være. Til mitt forsvar er sannsynligheten for å bli påkjørt midt i den dypeste skogen ikke veldig stor …

“Det er lenge så mørkt at jeg ikke ser en desimeter fremfor meg. Alt er helt sort. Etter en liten evighet venner øynene mine seg litt til mørket. De klarer å utnytte noe av lyset fra stjernene. Akkurat nok til at jeg klarer å se mine egne føtter, der jeg trasker mellom trærne. Alene i mørket. Jeg smaker litt på ordene. Lar tankene balansere litt i hodet mitt i noen sekunder.  Jeg er alene fordi jeg vet at jeg kan. Kan være mitt eneste selskap, uten å være redd. Uten å frykte. Jeg må bare utnytte det. Kanskje er det kjempedumt. Definitivt super naivt, men det kan jeg leve med.

Jeg fortalte det ikke til mamma. Såå kjempedum er jeg ikke. Isteden  beroliget jeg henne med at jeg selvfølgelig skulle følge lyktestolpene. Jeg tok til og med på refleksvesten. Det til tross for at jeg faktisk er gammel nok til å bestemme over meg selv. Vel. Jeg hadde dette gule tøystykket på helt til jeg passerte nabohuset, og gjemte det ubemerket under bilen deres. For det ødela litt av ideen om jeg skulle ha med den på slep. Jeg måtte bare en tur ut i skogen, og være der litt. Litt usett. Alene.

Jeg sitter midt i turstien. Kjenner den fuktige mosen bore seg fint inn i buksestoffet. Akkurat nok til at jeg blir våt og kald. Det har begynt å regne. Ikke sånn uvær, men litt pjuskeregn. Jeg skal sitte der, og se på stjernene. Se på dem, og drømme om at det vil fly et stjerneskudd til meg. Ikke fordi det er noe spesielt med sånne egentlig. Jeg har bare så veldig lyst til å se et. En gang. Helst nå. Jeg må bare være her, og puste inn luften. Kulden. Høre på stillheten. Stillheten som blåser og uler. Som beveger grenene på trærne, og får dem til å likne armer som vaier. Jeg vil bare ta den mørke skogen tilbake. Nekte den å tilhøre skrekkhistorier om drap og voldtekt. Om vonde historier som den ofte blir forbundet med. Den har aldri vært det for meg, så jeg vil ikke la den være det heller. Den er jo bare den mørke skogen. Ikke noe mer eller mindre farlig. Den er fin. Trygg. Min. Like mye min som frykten sin. Jeg vil heller være naiv. 

Men ikke så naiv. Jeg  befinner meg tross alt sånn omtrent femti meter fra nærmeste hus. Jeg har med mobil, og hund. Jeg er vel strengt talt ikke særlig alene. Til tross for at Amelia ikke akkurat er en vakthund, er hun skummel nok om det skulle trengs. Også bjeffer hun ganske høyt. Da lot jeg kanskje realiteten styre drømmene mine om at denne skogen er så ufarlig likevel. Det er trist synes jeg. Tror nok det i ganske stor grad er ufortjent også. Sannsynligheten for at det skjer noe her mellom grantrærne, er trolig mindre enn sannsynligheten for en bilulykke på vei til butikken. Allikevel er vi litt fordomsfulle mot denne mørke skogen. Jeg og. Det er så synd at den skal ha et så dårlig rykte på seg, sånn på natten. Som om den blir så mye skumlere fordi den er mørk og ikke lys. Men så må det vel bare være sånn da.

 

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s