Jeg ønsker meg bare en svipptur til Bahamas

IMG_6846

Jeg sitter på det sorte, flislagte gulvet. Ligger nesten med ryggen lent mot den rosa treningsbagen, og prinsesseputen. Prinsesseputen med bilde av askepott, og tornerose, og en til, men jeg husker ikke hvem av disneyprinsessene det er. Ikke orker jeg å snu meg for å sjekke det heller. Grunnen til at jeg sitter på gulvet som en eller annen idiot uten forståelse for hva som egentlig er sosialt akseptabelt, er den dumme iPhonen min. Den holder på å lade ut, og jeg har funnet en stikkkontakt. Her langs gulvet. 

Det er omtrent ti minutter til jeg burde spasere nedover mot t-banen. Eller. Jeg kan jo egentlig gå nå. Skulle bare så veldig gjerne hatt mer enn 4 prosent med strøm. Ah.

Jeg snur meg og røsker ut laderen. Reiser meg opp, og løfter opp bagen og puta. Jeg går. Det fascinerer meg med alle disse menneskene. Alle disse underlige personene som dukker opp over alt. Da jeg var liten pleide jeg å dikte opp historiene deres. Dikte rundt hvem de var og hvor de kom fra, noen heldig utvalgte av disse menneskene jeg møtte over alt. Nå gidder jeg ikke lenger. Tar for lang tid. Jeg er for detaljert i oppdiktningene mine. Det blir bare for mye. Jeg gir dem ofte navn isteden. Fine navn da. Ikke slemme liksom. Ikke dømmende. Beskrivende. 

43610062_238705680159674_5303975192526061568_n.jpgIMG_6848

Spretten for eksempel. Det var en lang og tynn sprettert det. Blå treningsklær. Lange, tynne ben, og et veldig konsentrert ansiktsuttrykk. Han tok tre trappetrinn om gangen. 

Professoren. Han var nok ingen professor. Mer sannsynlig en uteligger, faktisk. Hodet hang litt slapt nedover mot brystet. Men det lange,  hvite skjegget og de smale øynene fikk han til å likne en foreleser uten briller. Jeg tror han er ganske smart egentlig.Det er trist at han har havnet her. Professoren. Det er jo viktig å se folks potensiale. 

Tante travel. Hun hadde fryktelig dårlig tid. For dårlig tid til å smile, puste eller le. Hun rakk nesten ikke å komme seg ut av vognen på t-banen fort nok. Hun skulle jo videre. 

Lurer på hva slags navn jeg hadde gitt meg selv. Denne jenta som spaserer nedover Oslo S med en prinsessepute under armen. I rød kåpe. Slitte joggesko med sterke farger. Uten sminke, og med bustete hår. 

43574655_177195376490263_7193427740937158656_n.jpgIMG_6847

Den grønne vaffeljakken, og en eggehvit sykkel som hører hjemme for et par tiår siden. Lite slår de lange, gode klemmene til Ylva. Vi spaserer oppover mot studentboligen hennes i mørket. Samtalen flyter som den pleier med oppdateringer fra de siste ukene av livet. Vi stopper på nærområdets eneste matbutikk, og kjøper med en kurv jordbær og litt sjokolade. Mørk sjokolade med kokos. 

«Du kan se vinduet mitt herfra» 

Hun peker mot et av murbygningene og forteller at hun bor i syvende etasje. Om hun går alle de trappene? Ylva forteller overbevisende at hun hadde gjort det om hun bodde i sjette etasje. Men syvende etasje krever heis . En heis som knirker når vi spaserer inn i den, til tross for at den påstår den tåler 640 kg. En dør viser oss veien inn i en os av ekkel fiskelukt.

«Sånn det skal være i et kollektiv vel?»

Sier Ylva, og smiler litt idet hun lukker døren til sitt rom hardt etter meg. Vi vil jo helst unngå å ta med denne lukten inn. Denne fiskelukten som stammer fra dette kollektivets eneste gutt. Han fra Vietnam. Rommet er så Ylva. Så 70- talls hippie født i feil tiår som det kan bli. Lilla gardiner og drømmefangere i vinduet. Hun tenner et par levende lys, og slukker taklyset. 

Utsikten over Oslo er ubeskrivelig vakker herfra. Alle de små lysene. Så mange hus. Så mange sjeler som bor i dette området. 

Lysene står ikke stille. De blinker i alle farger. De er liv. Selv så sent på kvelden. Jeg gjør et forsøk på å fange dem med kameraet. Det går ikke. Dette er visst et syn jeg må ta vare på akkurat nå. Et øyeblikk som bare kan nytes i nuet. Jeg lagrer det i hukommelsen min isteden. 

Lyset slås på igjen. Jordbærene vaskes sånn bare Ylva kan. Med å forklare om alle disse sprøytemidlene. Hun spør plutselig om jeg vil ha noe å drikke. Et glass vann hadde vært å foretrekke ja. Det må visst hentes på kollektivets felles kjøkken. Jeg må åpne døren. Hun har jo vasket hendene. 

Kokos sjokolade og jordbær Over latter og flere ord. Ylva har en liten notatbok med kloke ord. Hun gir meg en liten forelesning fra meditasjonsturen hun var på i Kroatia. Om tanker og stress. Forskningsbasert kunnskap hevder hun. 

Hun har skrevet en bucketlist. Stemmen hennes leser den opp. I morgen skal vi spille gitar på gaten. Sånn vi skulle i Malmø i vinter. Men da feiget vi ut. Det skal vi ikke gjøre nå. 

Ylva har snart bursdag. Om jeg har glemt det? Nei. Men hun kan vel si hva hun ønsker seg da? 

En marsjtrombone. Hun vil så gjerne lære å spille på det. 

Tur til Bahamas. Sånn for å chille. Varme seg litt opp. Det er jo så kaldt her 

Vinagarchips. Hun må gjenta ordet 3 ganger før jeg hører hva hun sier. Eddikchips. Sånne de selger over alt i England.

IMG_6850

 

 

 

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s