Cafémennesker og blokkerende stillhet av egne tanker

IMG_2497.jpg

Jeg har alltid vært et cafémenneske. 

 

Mørket har senket seg på alle kanter, men det gule lyset fra dashbordet, og radioen lyser opp. Jeg er på parkeringsplassen ved stranda. Hvordan jeg har havnet her, finnes det ikke et godt svar på egentlig. Jeg kan jo ikke se sjøen nå, men noe i meg har lyst til å være her likevel. Kanskje det bare hjelper meg å vite at det brusende vannet mot svaberg lever like ved? Rett utenfor?

Vi er over gjennomsnittet gode venner, havet og jeg. Jeg kan nesten føle det kalde, salte vannet. Føle saltsmaken på tungen, til tross for at jeg sitter inni denne bilen ganske mange meter unna. Selv om jeg hverken kan høre eller se. Det er ikke vitenskapelig troverdig dette her. Men du tror kanskje på meg likevel. Er viss om hvor ekte minner kan føles. 

Jeg skrur av bilmotoren, og hører på stillheten som erstatter musikken fra radio Tønsberg. Den eneste kanalen jeg fremdeles får inn på FM – frekvenser. 

Jo. Caféer. Jeg liker dem så godt. Det var jo det jeg skulle skrive om. Poenget var at de alltid får meg til å tenke så mye. Kanskje fordi jeg alltid spaserer inn i livene til alle disse menneskene som befinner seg på alle kanter. Jeg tror jeg kunne sittet i timesvis, og bare levd meg inn i samtalene som foregikk rundt meg. Det er kult at de virkelig forteller så mye disse samtalene, om hva slags mennesker dette egentlig er.

Nabobordet planla en overraskelsesbursdag for far i huset. Noen ord om fly, og hoteller fosset ut. En litt sjefete datter i begynnelsen av tyveårene snakket mer om turen hun skulle ta til Bergen med en venninne. Det var i hennes øyne mye viktigere enn denne overraskelsesturen.

Samtidig prøvde en fortvilet mor i midten av femtiårene å komme med noen gode forlag. En tredje dame, som jeg gjetter må ha vært en tante av noe slag, mumlet brått noe om kaffe, og forsvant for å bestille runde nummer to med kaffe latte.

IMG_2520.jpg

Jeg prøvde lenge å koble meg ut av samtalen deres, og konsentrere meg om det jeg febrilsk forsøkte å lese … Descartes. Filosofens far.

( Det er ganske flaut at jeg ikke har kommet lenger egentlig. Når var eksamen igjen, sa du? Litt over en måned da … Jeg klarer dette! )

Blikket mitt vandret videre til en ung gutt som satt alene med musikk i ørene. Litt over gjennomsnittet kjekk, kanskje? Neida. Ingen tvil. Definitiv over gjennomsnittet. En jente spaserte forbi ham med noen ord i gaten «Takk for sist, hvordan går det?» Han mumlet noe til svar som jeg ikke klarte å få med meg. For jeg hadde plutselig innsett at kaffen min var drukket opp.

På tide å kjøpe en ny kopp med Cold brew ?  Nei. Jeg orket ikke mer filosofi. En ny foundation måtte jeg jo ha. Så. Saken var klar.

(Det morsomme er hvordan penger bare forsvinner idet jeg setter mine ben på et kjøpesenter. Mitt største budsjettkutt handler dermed om å unngå dem. Det klarer jeg aldri.)

En stund senere befinner jeg meg altså i bilen. Her på parkeringsplassen ved vannet. Jeg ser på alle disse båtene som er på land. Har lyst til å spasere rundt dem, men tør liksom ikke helt. Skal jo sitte her i bilen i stillheten. Jeg hadde glemt å skru av billyset. Det oppdager jeg nå. At det har stått på hele tiden. Med et gir alt mening. Så mørkt det egentlig er! Jeg fatter det nå.

Hvordan havnet jeg egentlig her? Det var jo et av de opprinnelige spørsmålene her. Jo. Vent. Nå husker jeg det. Jeg var på vei hjem, og hørte på radioen. Det var noen litt melankolske sanger som fikk meg til å fundere mer over livet enn jeg vanligvis gjør. I et par sekunder hadde jeg bare så lyst til å beholde følelsen. Følelsen av en stillhet som blokket alt annet enn mine egne tanker. Bare akkurat da. Jeg orket ikke snakke med noen helt enda. Så jeg kjørte hit. Også begynte jeg å skrive. Det har visst gått en halvtime nå. Førti minutter. Jeg tror kanskje jeg har sittet her i tre kvarter, når jeg tenker meg om. 

Kanskje jeg bør komme meg hjem igjen. 

 

3 thoughts on “Cafémennesker og blokkerende stillhet av egne tanker

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s