The irreplaceable moments of life

image1-6.jpg

Isende, hakkende vind. Sånn kulde som kun finner sted i Norge, tror jeg. Som kiler seg opp fra undersiden av føttene, og treffer hele innsiden. Inkludert det som eksisterer av indre organer. Det lukter nesten død. Så kaldt er det. Ylva blir like oppgitt over meg hver gang. Men hvordan kunne jeg liksom vite at det plutselig skulle bli vinter og snø? Jeg har jo alt for dårlige klær.

“Du fryser alltid du. Eller så er du for varm. ” 

Hun rister oppgitt på hodet der vi spaserer fra universitetet mot t-banen. Jeg må i alle fall investere i en god vinterjakke, det innser jeg nå.

Det var denne dagen vi skulle ofre all stolthet, og fjerne “synge på gaten” fra bucketlisten en gang for alle. Men så begynte det å snø. Rart hvordan det alltid havner noe i veien.

I stedet prøver vi å løse gåten, kjent som google maps, for å finne frem til den berømte, instagramvennlige Caféen “Oslo raw” 

Ylva har gitaren på ryggen, rød alpelue på hodet, og en vintage anorakk. De blåe og røde fargene fra dette sjeldne åttitalls plagget, er så intense at de nesten svir i øynene mine. Kanskje like greit at jeg fryser så mye at jeg ikke egentlig klarer å tenke på noe annet, enn å finne denne caféen. Etter å ha gått noen minutter feil i omtrent alle retninger, finner vi til slutt frem. Oslo raw likner et symøte for unge mødre. Uten menn. Med unntak av en hippie, med langt hår. En av de veganerne som like godt tar et par minutter der han lukker øynene, og mediterer i all offentlighet.

• • • • • • • • • • • • • • • • • •

Hitting, sticking wind. The kind of cold, which only takes place in Norway, I think. The kind of cold that sweeps up from the underside of your feet, and hit the whole inside.

“You always freeze. Or you’re too hot.”

She shakes her head as we walk from the university to the subway. I have to invest in a good winter jacket, I realize that now.

This was the day we were supposed to sacrifice all pride and remove “singing on the street” from our bucket list once and for all. But then it started to snow. Strange how something always comes in the way.

Instead, we try to solve the mystery known as Google Maps, to find out where the famous Instagram Friendly Café “Oslo Raw” is located.

Ylva has the guitar on her back, a red cap on her head, and a vintage jacket. The blue and red colors of this rare eighties -something – garment are so intense that they almost kill my eyes. Perhaps I should be thankful that I freeze so much that I can not really think of anything other than finding this café. Oslo Raw is like a gathering for young mothers. Without men. With the exception of one hippie, with long hair. One of those vegans that loves to takes a few minutes of meditation as he closes his eyes in all publicity.

9

For det første er det stapp fult. For det andre, lurer jeg på i hvilket alternativt univers minibord og puffer ble anvendelige i en café. For det er supersøtt. Alt i denne Caféen er supersøtt. Veldig instagramvenlig, med unntak av det grusomme lyset som ødelegger alle håp om et instagrambilde. Ingen bord er ledige, men vi klarer å kapre et midt i inngangspassasjen likevel. Maten er veldig god. Veldig pen å se på. Men det er jo nesten umulig å spise fra disse bittesmå bordene med høyde på rundt 40 centimeter. Det hjelper jo ikke akkurat at det stormer inn med flere kunder, og at Ylva har en gitar som må stå et eller annet sted i denne trange tilværelsen – helst uten å bli tråkket på.

Vegansk. Glutenfritt. Økologisk. Laktosefritt. Jeg blir liksom litt nysgjerrig på hva de egentlig putter i denne maten. Hva er liksom igjen? Disse raw-kakene er uansett magiske, og jeg kjøper med et par stykker hjem til mamma. Sånn der matcha-latte prøver jeg meg til og med på, siden det er sunt. Men det smaker jo grusomt – så aldri mer. Alt i alt. Dette konseptet er genialt. Men det funket ikke helt for oss denne gangen.

• • • • • • • • • • • • • • • • • •

First of all, it’s so full in here. Secondly, I wonder in what alternative universe, the miniature chairs, became useful in a café. Because it is so cute. Everything in this café is so cute. Very instagram friendly, indeed. With the exception of that cruel light that destroys every hope of catching an instagram image. No table is available, but we manage to catch one in the middle of the entryway. The food is very good. Very pretty. But it’s almost impossible to eat from these tiny tables with a height of about 40 centimeters. It does not help that it interferes with more customers, and that Ylva has a guitar that must stand somewhere in this cramped existence.

Vegan. Gluten-free. Ecological. Lactose Free. I’m so curious about what they really put in this food. What’s really left? These raw cakes are like magic, and I buy a couple of pieces homes for mom. All in all. This concept is brilliant. But it did not work for us this time.

6 kopi.jpg

Vi tar trikk, og buss ned til sentrum igjen. Ylva skal kjøpe dansesko. Hun skal jo være med på swingkurs i morgen, og det lønner seg jo å ha sko da. Jenta i kassen ser ut som om hun er sliten av livet. Jeg er sliten av å fryse, og Ylva er overentusiastisk og optimistisk som hun pleier.

Til slutt er vi tilbake i dette kollektivet. Ylva har oppdaget at det er internett rett ved vinduet, om hun legger PC litt sånn på skrå. Vi ser en episode med “Jakten på kjærligheten.” Konkluderer at det er en god kriseløsning, om vi skulle ende opp med å være single for alltid. Det dukker jo opp noen kjekke karer der. Vi snakker til langt på natt om alt og ingen ting.

Etter en natt på en omtrentlig flat madrass, klager jeg nok til å overbevise Ylva om at det er verdt å dele sengen hennes i stedet. Den som er på ganske nøyaktig 60 cm i bredde. Det går overraskende greit å ha hverandres tåfis i trynet en hel natt. Det er overraskende god plass også, til tross for at dette er en av tidspunktene du får lyst til å forbanne kvinnekroppen en gang for alle. Selvfølgelig på grunn av dette fenomenet de så fint kaller hofter.

I søken etter noen gode råd og tips, begynte Ylva med å kjefte litt på meg. Hun er tross alt en av de få menneskene i denne verden som tør å være ærlig med meg, og ikke bare sier det jeg vil høre. Jeg har en liten håndfull av dem i livet mitt, men ikke særlig mange fler. Hun ytret strengt at jeg har med å forbedre bildekvaliteten på denne bloggen. Noe jeg strengt talt er enig i. Hun er jo hobbyfotograf, og ikke akkurat fornøyd med mine fotografiske prestasjoner. Det er jo forståelig. Jeg tar det til meg. Men den enkleste måten å løse det problemet, er jo å stjele et par bilder av henne. Så det var det jeg gjorde her. Ga henne kameraet, og ba henne om å knipse og redigere litt. Av en eller annen grunn ble nivået ganske mye høyere med en gang – takk for det.

• • • • • • • • • • • • • • • • • •

We take the bus back downtown. Ylva is going to buy dance shoes. She will be attending a swing course tomorrow, and it is worth paying off to have some shoes. The girl in the store looks like she is tired of life. I’m tired of freezing, and Ylva is overentusiastic and optimistic as always.

In the end we are back in this collective. Ylva has discovered that there is internet right next to the window, if she leads the PC a bit like that …. We see an episode of the Norwegian version of “The bachelor” but with farmers, if that makes any sense at all. Ylva concludes that it is a good crisis solution, if we should end up being single forever. We talk to late night about everything and nothing. As always.

After one night on an approximate flat mattress, I complain enough to convince Ylva that it’s worth sharing her bed instead. The one that is exactly 60 cm in width. It’s surprisingly okey to have each other’s feet in the face an entire night. It’s surprisingly okey space too, despite the fact that this is one of the times you would like to curse the female body once and for all. Of course because of this phenomenon they call hips.

In search of some good advice and tips, Ylva started yelling a little. After all, she’s one of the few people in this world who dares to be honest with me and not just say what I want to hear. I have a small handful of them in my life, but not so many more. She strictly states that I have to improve the image quality in this blog. Something I strictly agree with. She is a hobby photographer and not exactly happy with my photographic achievements. That’s understandable. But the easiest way to solve that problem is to steal a couple pictures from her. So that was what I did here. Gave her the camera and asked her to snap and edit a little. For some reason, the photos became so much prettier right away. Well. Thanks for that. Love u sis ♥

IMG_7319.jpg

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s