That sky is so grey

img_7259

© Photo by Ylva Friberg

 

Dette mellomstadiet mellom høst og vinter dere.

Æsj.

Slike mørke kvelder. Solen går faktisk ned rett etter klokken tre. Vind og regn. Det er så fryktelig, fryktelig kaldt. Akkurat kaldt nok til at jeg kan finne på å kjøre av veien på grunn av is som har lagt seg i en sving i skyggen. Sånn jeg gjorde for ganske nøyaktig et år siden. Vi får satse på at jeg ikke gjør det i år også da. Det bør nevnes at jeg ikke stoler helt på mine egne bilfører ferdigheter, og dermed vurderer sterkt å la bilen stå de 57 dagene som er igjen før jeg drar til Australia. 

 

• • • • • • • • • • • • • • • • • •

 

This stage between autumn and winter. Dark evenings. The sun actually goes down right after 3 pm here. Wind. Rain. It’s so insane cold. Just cold enough that I can manage to drive off the road because of ice that has fell asleep on the road. That’s what I did just about a year ago. Lets pray that I do not do that this year too. It should be mentioned that I do not rely  on my own drivers skills at all. I honestly consider to leave the car the next 57 days before I move to Australia.

 

img_7263

© Photo by Ylva Friberg

 

Håret mitt er fremdeles litt vått. Det lukter klor. Jeg har vært i svømmehallen. Kjøpte til og med klippekort, og ekte svømmebriller i dag for å se litt proff ut. Det til tross for at fasaden lett forsvinner ettersom det ser mer ut som at jeg holder på å drukne der jeg kaver i vannet. Litt som en katt som er døden nær eller noe sånt. Vel. Jeg øver meg på å svømme riktig, med hodet under vann. Kråling og sånn. Det alle andre lærte på barneskolen bortsett fra meg. Pulsklokken er på. Litt alternativ trening dette her, med andre ord.

Jeg har fått et gigantisk munnsår. Det ser helt enkelt ut som at jeg har tatt restylane i venstre del av underleppen, og latt resten være i fred. Den gigantiske, hovne leppa er så svær at jeg biter i den i forsøk på å tygge knekkebrød. Jeg fatter ikke at noen orker å ha så store lepper med vilje. Dette føles som et levende mareritt, og jeg konkluderer fort med at jeg må leve i isolat de neste dagene til dette har roet seg. Kan ikke akkurat vise meg blant folk som dette.

I selvforakt mot immunforsvaret mitt som lar dette skje, oppstår et akutt behov for å legge inn en innsats for å se litt penere ut. Jeg løper opp på badet, og begynner å rette håret før jeg krøller det. Tenker jeg kan prøve ut noen frisyrer til juleavslutningen vi skal ha i kirken. Den som skal være om ganske nøyaktig fire uker. Jeg kjøpte forresten kjole i går. Jeg tar like godt på den også, sammen med de høye helene, for å se hvordan det kommer til å bli. Helt greit. Var et ganske godt kjøp den kjolen egentlig.

 

• • • • • • • • • • • • • • • • • •

 

My hair is still wet. It has a softly smell of chlorine. I have been to the swimming pool. I even bought swimming goggles today to look like a professional. Even though my swimming is terribly bad. At least I try my best to swim properly, with my head under water. You know. The kind of swimming everyone else taught at primary school except me. My pulse clock is on. This is some alternative training in other words.

I have had a gigantic mouth ulcer. It simply looks like I’ve taken restylane in the left part of my lower lip, and left the rest. The giant swollen lip is so big that I bite into it while trying to chew a crackbread. I do not understand that anyone want to have so big lips on purpose. This feels like a living nightmare, and I quickly conclude with the fact that I have to live in isolation the next few days until this has calmed down. I can not be among people looking like this.

In self-defense against my own immune system that allows this to occur, an urgent need to make a small effort to look a bit more beautiful flows in my mind. I run up to the bathroom, and start to straighten my hair before I curl it. I think I can try out some hairstyles for the Christmas party we are going to have in church. The one that is about four weeks from now. I bought a dress yesterday, by the way. I put it on, along with the heels. Just to see how it looks like. Okay. It was a pretty good buy that dress. It really was.

 

IMG_3637

Uten å huske helt hvilken dag det var, vil jeg anta at det var lørdag eller søndag.Glem det. Det må ha vært lørdag. Klokken hadde tikket godt over midnatt. Jeg var ute og kjørte. Hadde åpenbart vært et sted, og skulle hjem for å sove. På en eller annen måte hadde jeg stoppet bilen på parkeringsplassen. Den som bare er min sånn i nattemørket. Jeg stoppet motoren, og ble liksom sittende der litt. Jeg pleier å gjøre det noen ganger. Når jeg bare tenker litt pause fra alle tanker og følelser som flyter rundt i meg.

Der og da føltes det som en genial idé å skrive en sang. Jeg hylte i vei, og skrev ned noen ord på iPhonen der i bilen. Jeg syntes ideen fremdeles var like genial da jeg kom hjem enda litt senere den natten, og satte meg ved pianoet. Joda. Det ble en sang. En av de om død og fordervelse, som er mine hyppigste temaer når jeg får et kreativt øyeblikk og skriver noe. Jeg var ganske fornøyd faktisk. Med resultatet altså. Så fornøyd at jeg stolt sendte det til Ylva et par dager senere.

Så fikk jeg den dumme ideen med å høre på det jeg faktisk hadde sendt. Da innså jeg at det hørtes veldig mye finere ut klokken 3 på natten, enn i virkeligheten. Bra det bare var til Ylva dette her da.

 

• • • • • • • • • • • • • • • • • •

Without remembering whichever day it was, I would assume it was Saturday or Sunday. Forget it. It must have been Saturday. The clock showed well over midnight. I was out. Driving. Had obviously been somewhere and was going home to sleep. Somehow I had stopped the car in the parking lot. The one who is only mine in the darkness of night. I stopped the engine and was kind of just sitting there a little. I usually do that sometimes. When I just need a break from all the thoughts and feelings that flow around inside me.

Occasionally, it felt like a brilliant idea to write a song. I screamed out some words and wrote them down on my iPhone. I still thought the idea was as brilliant when I came home a little later that night and sat down at the piano. Well. It became a song, indeed. One of those about death and tragedy , which are my most frequent subjects when I suddenly get a creative moment and end up writing something. I was quite pleased indeed. With the result I mean. So pleased that I proudly sent it to Ylva (my best friend) a few days later.

Then I got the stupid idea of ​​listening to what I actually had sent. Then I realized that it sounded much nicer at 3 am  than in reality. Good it was only for Ylva at least.

 

 

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s