It`s actually beginning to look a lot like winter


“Det var på morgenen i dag jo. Husker du ikke det en gang, eller?”

Brillene henger ganske langt nedover nesen hans, og hodet er på skakke. Han skjærer den grimasen som jeg synes er så veldig søt. Et oppgitt uttrykt på en ertete måte. Julemusikken klinger i bakgrunnen. I år satte han den faktisk på før jeg begynte å mase om at det var på tide. Det nærmer seg jo desember nå. For første gang er jeg den i dette huset som har tenkt minst på jul. Tanken har nesten ikke slått meg en gang. 

Jeg tenker faktisk bare på at jeg snart skal flytte til Australia, og bruke et helt år på å lese i bibelen og rope halleluja. Også sniker det seg inn noen tanker om at jeg har eksamen om under en uke, en gang i blant. Men det gjelder jo å luke ut disse negative tankene da, ikke sant?

Ja. Så det var altså denne morgenen. Jeg hadde plutselig glemt om det var i går eller i dag. At han plutselig kom spaserende inn på rommet mitt der jeg lå i min dypeste søvn. Om jeg hadde lyst på kaffe? Nei. Jeg hadde lyst til å sove. Men det hadde jeg visst gjort for lenge nå. Han prøver å smiske litt med meg. Jeg vet det. Pappaen min. Gleder seg ikke så fryktelig mye til at jeg skal flytte til andre siden av jordkloden. Men jeg kommer jo tilbake igjen da. Så en kopp kaffe på sengen er ikke nok for å få meg til å bli. Godt forsøk da. Den skal han ha.


• • • • • • • • • • • • • • • • • •


“It was this morning. Earlier today. Do you not remember anything?”

The glasses is placed far down his nose, and his head is laid a bit to the side. He shows off a grimace that I think is so sweet. He is irritated and silly at the same time. Christmas music plays in the background. This year he actually started playing it before I began to realize that it was time. It is approaching December now. For the first time, I am the one in this house that has barley been thinking about Christmas. The thought has hardly even hit me.

In fact, I’m just thinking about moving to Australia, spend a whole year reading the Bible and shouting hallelujah. Of course I have some thoughts about the fact that I have an exam in less than a week. But it is important to exclude these negative thoughts, right?

Yes. So it was this morning. I had suddenly forgotten if it was yesterday or today. That he suddenly walked into my room where I was in my deepest sleep. If I wanted coffee? No. I wanted to sleep. But I had done that for a long time. He is trying to be extra nice to me these days.  I know. Dad. He is not so excited about me moving to the other side of the globe. But I’ll be back again. So a cup of coffee on the bed is not enough to make me stay. Good try. He is cute like that.



Jeg hadde egentlig tenkt å skrive om denne søndagsfølelsen. Den som sniker seg innpå deg på søndagskvelden og du innser at helgen er over. For meg er den nok en god blanding av at jeg både sover mindre i helgene, og gjør mer. Jeg har i disse dager en tendens til å presse de fleste gjøremålene sammen til denne siste delen av uken. Det er helt idiotisk siden jeg er en av de få menneskene som har god tid i ukedagene. 

Uansett hadde jeg tenkt til å skrive om hvordan søndagskvelden alltid gjør meg melankolsk. Også varer denne følelsen til godt ute på mandagen. Jeg har fått det som en dårlig vane å spare alle negative tanker til da. Samle dem opp på en måte. Også plager jeg meg selv med å grave dem frem da. Når jeg er utslitt, og sur. Selvmedlidenhet. Jeg vet at det egentlig er totalt unødvendig å la seg tenke gjennom alt det der. Men så har jeg en fiks idé om at det er viktig å føle litt på det triste også. Føle litt på sinne og frustrasjon. Fremfor å fortrenge det i all evighet, til det plutselig hoper seg opp. Jeg har en teori om at det skjer med alt for mange nemlig.

Som resultat av alt dette har jeg begynt å skrive sanger på ekte. Altså. Det vil si at jeg gjør et forsøk på å skrive sanger. Får fikse ideer midt på natten, etter disse tanke-seansene mine, og løper ned til pianoet for å slå noen akkorder. Det er ikke akkurat sånn at de er noen slagere disse sangene. Ikke noen musikalske mesterverk, eller noe som er verdt å høre for noen andre enn Ylva i ny og ne. Men det er ikke akkurat derfor jeg gjør det heller. For de omhandler som regel de følelsene, som raser gjennom meg på søndagskvelden. Ja. Akkordene er definitivt i moll. 


• • • • • • • • • • • • • • • • • •

I really intended to write about this Sunday feeling. The one who sneaks on to you late Sunday night, and you realize that the weekend is over. To me, it’s probably just a good mix of sleeping less on weekends, and doing more. I have a tendency to squeeze most of the tasks together for this last part of the week. It’s quite idiotic since I’m one of the few people who have good time during weekdays.

Anyway, I was going to write about how Sunday nights always makes me a bit melancholy.  I’ve got it as a bad habit to save all the negative thoughts to that part of the week. Gather them in a way. I often bother to dig them out at that time. When I’m exhausted and angry. Self-pity. I know that it is totally unnecessary to think about all that. But I have this idea that it’s important to feel a bit sad too. Feel a little bit of anger and frustration. Instead of displacing it forever.

As a result of all of this I have started to write songs for real. That is, I’m making an attempt to write songs. I get these ideas in the middle of the night, following these thought-seans of mine, and run down to the piano to play some chords. It’s not exactly that they are musical masterpieces, or something that is worth hearing for anyone other than Ylva. But that’s not exactly why I do either. Because they usually concern the feelings that rage through me on Sunday nights. Yes. They  are definitely in minor chords.


It has begun to look like winter now. I saw it in the frost that had settled on the ground earlier today. It's cold outside, and hot inside.

I managed to persuade my mom to look at a slightly dramatic, crime series with me. It usually does not happen. She is way too easily scared for that.

Det har begynt å gå mot vinter nå. Jeg så det i frosten som hadde lagt seg på bakken tidligere i dag. Det er kaldt ute, og varmt inne. 

Jeg klarte å overtale mamma til å se på en litt dramatisk, krimliknende serie i stad. Det går som regel ikke. Hun er alt for pysete for sånt. Taktikken var å bare sette den på, og satse på at hun syntes den var like spennende som meg. Så der satt vi i sofaen under dynen, drakk julebrus, og så på død og fordervelse. Akkurat sånn som jeg liker det. Det får meg til å slappe sikkelig av. Mamma orket bare å se de tre første episodene. Jeg hadde ikke noe imot å bli liggende for å se de tre neste også. Det var visst hele serien det. Jeg har alltid vært en person som fullfører det jeg begynner på. Jeg er grei sånn.

• • • • • • • • • • • • • • • • • •

It has begun to look like winter now. I saw it in the frost that had settled on the ground earlier today. It’s cold outside, and hot inside.

I managed to persuade my mom to look at a slightly dramatic, crime series with me. It usually does not happen. She is way too easily scared for that. The tactic was to just put it on, and cross my finger that she thought it was as exciting as I. Then we sat on the couch under a carpet, drank Christmas-soda, watching death and corruption. Just the way I like it. It makes me feel so relaxed. Mom got enough after watching the first three episodes. I did not mind lying there to see the next three as well. Ups. That was the whole series… I have always been a person who completes what I’m starting. I’m nice like that.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s