Would it be a lie to say that you know me at all?

God onsdag fine du. Så var vi visst halvveis i denne uken også 🙂

Jeg må bare begynne med å skryte litt av meg selv, for jeg er faktisk ganske stolt. Det er under
en uke til eksamen, og i dag oppdaget jeg faktisk at jeg kan akkurat litt mer enn ingen ting. Det er faktisk ganske imponerende, synes jeg. Så jeg tror faktisk jeg kommer til å stå. Hvem hadde trodd at jeg skulle klare å motivere meg selv til selvstudium, så skolelei som jeg er? Ikke jeg i alle fall … 

• • • • • • • • • • • • • • • • • •

Happy  Wednesday, sweet you. So, we are actually half done with this week too …

I just have to start with bragging about myself, because I’m actually quite proud. It’s under a week to my exam, and today I actually realized that I know just a little more than nothing. It’s actually quite impressive I think. So I actually think I can to this. Pass the exam, I mean. Who had thought that I would be able to motivate myself for self-study, so sick of school as I am? Not me at least … ❤ 

Men kan vi snakke om kunsten “å skrive” ?

For jeg skulle virkelig ønske at jeg kunne slutte å snakke, og bare skrive alt jeg tenkte ut i luften. For alltid. For jeg sier så mye dumt. Ærlig. Og som regel sier jeg ikke det jeg tenker en gang. Og ikke det folk vil høre. Jeg tar meg selv i å bable en hel haug med ord, som ingen er interessert i å høre. Hverken meg selv eller noen andre. Å skrive derimot. Det er helt annerledes. 



“Når jeg skriver får jeg sagt det jeg ikke får sagt når jeg snakker, om du skjønner?”

Jeg skulle virkelig ønske at jeg kunne stoppe midt i et øyeblikk, og finne frem en penn for å skrive ned det jeg tenkte. Så kunne jeg bare holdt arket opp, og latt andre lese det. For når du snakker har du så ekstremt kort tid til å reagere. Altså tankeprosessen fra noen spør deg om noe til du er forventet å komme med et sant, ærlig og velformulert svar, er faktisk ganske kort. Kriminelt kort. Det kan hende jeg bare er treg i oppfatningen, men jeg rekker aldri å tanke så fort jeg. Og noen ganger har jeg ikke fått med meg hverken hva jeg har blitt spurt om, eller hva jeg har svart. 

For refleksjon krever visst litt tid i hjernen min. Det er ganske mange faktorer som spiller inn, og må beregnes og vurderes. Det rekker jeg aldri. I alle fall ikke når jeg blir spurt om sånne skrekkelige spørsmål om fremtiden. De det er forventet at jeg skal ha et svar på, selv om jeg egentlig bare er midt i en refleksjonsprosess uten et ordentlig svar. Så sitter jeg der da. Vel klar over at tankene mine er et helt annet sted, og at jeg bare har handlet på ren refleks. Igjen. Noen ord har åpenbart sluppet ut av munnen min, men jeg har ingen aning om hvor de kom fra.

• • • • • • • • • • • • • • • • • •

But can we talk about the art of writing?

Because I really wish I could stop talking and just write everything I thought. Like. In the air. Forever. Because I say so much stupid. Honestly. And mostly, I do not even say what I think. And not what people want to hear. I actually just talk a whole lot of words that no one is interested in hearing. Neither myself nor anyone else. To write on the other hand … that is completely different.

“When I write, I can tell you what I do not say when I speak”

I really wish I could stop in the middle of a moment, and find a pen to write down what I was thinking. Then I could just keep the sheet up and let others read it. Because when you speak, you have so short time to respond. I mean… the thought process from someone asks you something until you are expected to come up with a true, honest and well-formulated answer, is actually quite short. Criminally short.

I may be slow in perception, but I never think that fast. And sometimes I have not listened to neither what I’ve been asked about nor what I’ve answered. For reflection, some time is required. There are many factors that must be calculated and assessed. I never have the time to go there. At least not when I’m asked about those terrible questions about the future. 
I am expected to have an answer, even though I’m just in the middle of a reflection process without a proper answer at all. Then I’m sitting there. Being aware of the fact that my mind is completely different, and that I have only acted on pure reflexes. Again. Some words have obviously escaped from my mouth, but I have no idea where they came from or what they were trying to say.

En tanke som raser gjennom meg da er hva mine nærmeste egentlig 
tenker om meg. Kjenner de meg egentlig i det hele tatt? Har de egentlig noen aning om hvem denne jenta er? For jeg tror kanskje jeg sier en tiendedel av det jeg tenker i en gitt situasjon, og omtrent åttifem prosent av det er ureflekterte svar. Jeg er rett og slett en av de menneskene du bare må ta med en klype salt. Kan jeg beskyldes for å lyve når jeg svarer noe annet enn en absolutt sannhet? Hva om sannheten er under konstruksjon da?
Fordi den ikke er skapt helt enda, fordi jeg ikke har valgt alt helt enda?  Kanskje gjør det meg sosialt tilbakestående, men jeg får aldri sagt alt 
når jeg snakker. Jeg får sagt alt når jeg skriver. Derfor skriver jeg,  og derfor er det en risikosport for deg å lese alt dette. For du vet jo ikke hva som plutselig kan dukke opp, og hva slags person dette egentlig er. 

Men. På den andre siden … hvis jeg tenker som dette er jeg sannsynligvis ikke alene om det. Med andre ord kan vi egentlig stille spørsmålstegn ved hvorvidt noen av oss vet noe om noen.


• • • • • • • • • • • • • • • 



A thought that rages through me is what my closest friends really think of me. Do they really know me at all? Do they even have any idea about who this girl is? Because I think maybe I say a tenth of what I think in a given situation, and about eighty five percent of that is unreflected answers. 

I’m simply one of the people you just have to bring a pinch of salt. Can I be accused of lying when I answer anything but an absolute truth? What if the truth is under construction then? Because it’s not entirely created because I have not chosen everything yet?

Perhaps it makes me socially awkward creature, but I’ll never say everything when I speak. I’ll say everything when I write. That’s why I write, and therefore it’s a risky sport to read all of this. Because you do not know what can suddenly appear, and what kind of person this really is. 

But on the other hand. If I am thinking like this, I am most likely not alone. In other words we could actually be questioning if we even know anything about anyone.  

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s