Sånne venner som bare er der gjennom alt

 

 

Vennskap er noe av det fineste Gud har skapt. 

 

Den typen vennskap som bærer deg gjennom stormen, og som smiler med deg på solskinnsdager.

De vennene som har hjertesorg sammen med deg. Som trøster når du gråter. Som vet det når du har vondt, selv om du kanskje ikke har nevnt det med et eneste ord. De som ler når du sier noe som ikke en gang er morsomt.

De vennene som du kan sitte ved siden av på brygga, og se utover havet med uten å måtte si noe hele tiden. For det å bare være, det holder.

Du vet … de

De som innser hvor støttende det kan være at de bare er der når det trengs. Tryggheten i å vite at man har sånne venner. De som genuint gir uten å forvente å få. Det kan ikke sammenliknes med noe.

 

Jeg har flere av dem, og det er lite jeg er så takknemlig for som det.

 

 

Jeg sitter alene i sofaen. 

Hører på pipelyden til varmtvannstanken som snart tar kvelden. Har skjedd noe feil der for å si det sånn. Rørleggeren kommer en tur i morgen. Det står en kaffekopp på bordet foran meg. Jeg rakk ikke å drikke den opp før den ble kald og bitter. Jeg har spist vaniljeis til frokost, og bestevenninnen min har forlatt huset etter enda et av de overnattings-besøkene som ble tilbrakt under åpen stjernehimmel.

Jeg vet at det på ingen måte er en selvfølge med sånne fine, gode mennesker som på et eller annet vis har sneket seg inn i livet mitt. Jeg er så velsignet, og kan ikke gjøre så mye annet med det enn å prøve å gi noe av det samme tilbake.

 

Men jeg klarer det ikke alltid …

 

 

 

Og … det finnes få ting som er verre enn å føle seg sviket av en venn.

 

Vi har alle opplevd det. 

 

Men det er nesten like vondt å vite at jeg noen ganger er den vennen som sårer, skuffer og gjør dumme ting. Den som sier ting jeg ikke skulle sagt. Gjør ting jeg ikke burde gjort. Men helt ærlig. Hva er vennskap uten krangler og misforståelser? Hva er vennskap uten uenigheter og diskusjoner?

For det er vel noe av det som gjør dem så ekte. Så skjøre, og så vonde å miste. Så uerstattelige og unike. Men det er også noe som gjør dem sterkere i enden av vinden som prøver å blåse dem i stykker.

For i og med at vi mennesker er så forskjellige, finnes det ikke et vennskap som er likt et annet.

De er alle spesielle på sin måte.

 

 

Så til tross for at jeg til tider er alt for dårlig til å vise det, til tross for at jeg gjør minst like mange feil som alle andre, håper at det er mulig for disse vennene mine å forstå hvor mye jeg setter pris på dem.

For jeg vet helt ærlig ikke hva jeg skulle gjort uten dem.

Det skal sies at det er lite jeg angrer like mye på, som de vennskapene jeg lot dø. Til og med de gangene det var det beste, og de gangene det bare måtte bli sånn. Noen ganger skal man ikke tviholde på relasjoner. Andre ganger skulle man kjempet litt hardere for å beholde dem, også innser du akkurat det litt for sent..

 

“Så det gjenstår vel bare å holde seg fast i håpet om at det noen ganger er nok at jeg bare er meg. På samme måte som det betyr så enormt mye for meg, med dem som bare er seg. ” 

 

 

 

⋅⋅⋅⋅⋅⋅⋅⋅

 

Så Ylva har vært på besøk hos meg et par dager nå, og det er like koselig hver gang.

Et av de vennskapene som har overlevd i alt det der. Vi har vært bestevenninner siden før vi kunne gå, og jammen vært med hverandre gjennom mye. Hun er en av dem som er så mye mer en søster enn “bare” en venninne.

Ylva bor ikke akkurat i nabohuset, så det blir alt for lenge mellom hver gang. Men sånn er det jo i hektiske hverdager der mye skjer. Asta overnattet også fra lørdag til søndag, så vi startet gårsdagen med et morgenbad alle tre. Etterpå måtte kakerester spises opp, og pepsi max drikkes opp. Selvfølgelig hørte en romantisk film med.

 

En av de som faktisk ikke var mer klisjé enn den måtte være.

 

Etterpå tok Ylva og jeg en tur på Espressohouse, for Asta skulle på jobb. Vi brukte 30 kr på en halv desiliter med det sterkeste, sureste og rareste jeg har smakt i hele mitt liv. En sånn ingefær – shot, som i følge Ylva, var utrolig sunn. Vi tok oss tid til å spasere litt rundt i byen, og snakke om alt og ingen ting, før kvelden ble avsluttet med piknik på stranda.

Nå sitter jeg altså her i sofaen alene, og tenker at det ikke hadde vært en dårlig ide å prøve å få begynt på den boka jeg egentlig hadde så lyst til å lese i går. Så jeg tror jeg skal gjøre nettopp det. Sette på ny kaffe, og drikke den mens den er varm.

Lese meg bort i en verden av romanse og intriger, og nyte at jeg faktisk har fri, og muligheten til gjøre nettopp det. God mandag videre kjære leser. Håper du får en fantastisk start på uken ♥

 

 

 

Nei, jeg gir ikke opp

 

Hei! ♥

Nå var det en stund siden sist. Dagene løp litt fra meg. Jeg har jobbet så mye de siste dagene, at jeg egentlig ikke har orket noe annet. Jeg har som nevnt begynt i ny jobb i hjemmesykepleien som assistent / tilkallingsvakt. Det er foreløpig både spennende og fint. Jeg får muligheten til å lære så mye nytt, og jobbing med mennesker er veldig givende på så mange måter. Det er jo fremdeles det jeg drømmer om en dag der fremme. Nettopp å jobbe med mennesker.

 

Men jeg vil bare takke for alle tilbakemeldinger på “Kjære du som heller ikke klarte det.” LES HER

Med tanke på at 90 prosent av leserne mine de siste dagene kommer fra dette innlegget, tenkte jeg det er fint at jeg kommer med noen oppfølgings-ord …

Noe som ante meg, er at det faktisk er flere enn meg i samme båt. Det er virkelig betryggende å høre! Det er faktisk flere av oss som sviktet egne forventninger, og ikke kom inn på drømmestudiet på første forsøk. Flere av oss som var sikkelig skolelei, og virkelig ikke orket mer. Flere av oss som bare trengte pause.

For de som lurte har skuffelsen heldigvis begynt å dale nedover for min del. Jeg har det veldig bra om dagen. Har faktisk ikke hatt det bedre på lenge. Alt press og følelse av å måtte prestere, har jo flydd av gårde for lenge siden. Det nærmer seg bursdagen min, og dermed starten på august. På denne tiden av sommerferien har jeg alltid pleid å få en ubehagelig, trist følelse fordi det nærmer seg skolestart.

I år er det derimot helt anneredes. Denne sentimentale følelsen eksisterer ikke. Jeg skal jo ikke begynne igjen på skolen denne høsten! Eller. I alle fall bare delvis. Sommerferien min tar med andre ord ikke slutt. Ifølge mine fremtidsplaner, per dags dato, tar den faktisk ikke slutt før om et og et halvt år.

Nei. Jeg skal ikke sitte rett opp og ned i sofaen så lenge. I mitt hode blir man lei av Netflix i god tid før det. Slapp av. Jeg skal bare ikke studere et profesjonsstudium eller noe sånt med integrert master.

Det er en god følelse! Jeg har begynt å innse at denne død-tiden som går med til å vente på alderspoeng kommer til å føre med opplevelser og erfaringer jeg ikke hadde fått om jeg hadde kommet rett inn. Ja. Jeg har vel landet på å ta opp fag. Til tross for at jeg har vært innom tanken på en hel haug med andre studier. Greia er at jeg ikke klarer å gi opp drømmen, så hvorfor i alle dager skal jeg? Den er vel plassert der av en grunn?

Men. Jeg vil så gjerne reise, oppleve og se. Nå har jeg jo mulighet til det! Jeg skal ta årsstudium i spansk, og får med andre ord lært mer språk. Jeg får litt arbeidserfaring. Jeg får mulighet til å puste litt, og tenke på andre ting enn bare skole. Jeg får tid til å bare være meg på en helt annen måte. For livet vil jo gå slag i slag ellers. Så kanskje dette med en liten pause i det hele ikke er den dummeste ideen.

Samtidig hviler jeg og vet at løpet på ingen måte er kjørt selv om det til tider kan føles sånn. Jeg kommer inn til slutt. Det vet jeg. For om jeg har bestemt meg for noe. Da skal det gå til slutt. Veien har bare blitt litt lenger. Tatt noen ekstra svinger. Så selv om det er innmari kjipt å måtte ta disse videregående- fagene på nytt, er det egentlig verdt det. Fordi på denne litt humpete veien kommer jeg til å lære så mye om meg selv og andre. Kanskje blir resultatet til og med bedre når jeg en vakker dag har løpt over målstreken.

 

” Jeg har ikke mislyktes. Jeg har bare endt opp med å løpe i mål et par år senere, med energi og glede til å fortsette livet etterpå. Isteden for å snuble over målstreken nå, og bli liggende der uten noe mer å gi. “

Et bibelvers jeg har delt før og som definitivt er så best på engelsk:

“Now to him who is able to (carry out His purpose and) do superabundantly more than all that we dare ask or think (infinitely) beyond our greatest prayers, hopes, or dreams), according to His power that is at work within us.”

-Ephesians 3:20-

 

Gud er i stand til å gjøre så uendelig mye mer enn det vi tørr å drømme om. Så jeg gir ikke opp drømmen. Når Gud har plassert den der, kommer han til å hjelpe meg å fullføre den også 🙂

 

 

LES OGSÅ:

 

Kjære du som heller ikke klarte det

 

Subjektiv sannhet 

Hvis det er noe som har fulgt meg i dette livet, er det en underliggende, naiv optimisme om at jeg skal få det til.  At alt skal gå bra. Det ordner seg til slutt. 

Jeg tror det er viktig egentlig. Viktig å møte livet med et optimistisk blikk. Hvis ikke kan vi like godt grave oss ned i bakken, og bli der. Jeg liker å hvile i det. At livet trenger naiv optimisme, og at denne tankegangen faktisk stemmer. For det tror jeg virkelig, av hele mitt hjerte. Det er en visshet, og hvile som følger med i det å tro på noe større enn seg selv. En viktig del av det å tro på at jeg er datter til en Gud av kjærlighet.

Men til tross for at jeg vet, har det en tendens til å drukne litt noen ganger likevel … 

 

Torsdag 19. juli 2018

Jeg sitter i en sort skinnsofa i Spania, og tenker tilbake. Allsang på grensen durer litt i bakgrunnen, for hun jeg bor hos her nede har norsk TV2. Det har vært krisevarmt i hele dag, og endelig befinner jeg meg i et rom med air- condition som faktisk fungerer. Siden med Samordna opptak ligger som en egen fane gjemt bak denne teksten. For vi har jo fått svar på søknadene våre til høyere utdanning i disse dager. I niendeklasse fikk jeg den fikse ideen om å bli lege. Så det ble målet. Målet jeg skulle klare. Målet jeg hadde alle forutsetninger for å klare. Drømmen som fulgte meg i fire år, før den ble lagt på is.

 

Det her er tankene mine. Følelsene dratt ut til overflaten. Jeg overdriver ikke. Det er bare den subjektive sannheten.

Flink pike

Brutalt ærlig

Søndag 15.april 2018 

“Jeg har mattetentamen i morgen. Siste mattetentamen i mitt liv. Den på VG3. Det betyr litt. Har noe å si for fremtiden og sånn. Mattekarakteren som brått definerer hvem jeg blir, og hvilke valg jeg ender opp med å ta.

Problemet er bare at jeg ikke klarer å bry meg. Ikke en gang litt. Tankene mine svever heller på en sky av likegyldighet. Til tross for at jeg prøver. Jeg prøver å være nervøs. Spent. Redd for hvordan dette skal gå. Helt ærlig, men det går ikke. 

På 4 dager har jeg ikke klart å gjøre mer enn en matteoppgave. Orker bare ikke. Jeg tar meg selv i å sitte i timesvis og se på oppgavene som plutselig flyr rundt i sirkler. Jeg har aldri opplevd noe sånt før. Jeg har alltid vært flink pike. Jeg har alltid fått det til. Men denne gangen. Denne gangen hvor det teller aller mest, klarer jeg det bare ikke.

Klarer det ikke selv om jeg vil. Det er som om jeg bare ikke har noe mer å gi. Etter snart 13 år med skole er jeg for første gang lei. Veldig lei. Jeg som aldri har skjønt meg på dem som kaller seg skolelei. Tenkt at det handler om innstilling og vilje. Det er ikke noe som heter lei før det plutselig kveler meg, og nekter meg å puste.

Jeg sitter med hodet bøyd over matteboka, og ser at tårene mine treffer de slitte sidene. Jeg føler meg så maktesløs. Så tom. Jeg gråter mer. Ber til Gud. Skriker. For det er lov når man er hjemme alene.

Jeg kaster matteboka i gulvet. Drar på trening. Kommer hjem. Går ut. Lager mat. Setter meg ned ved denne matteboka som nå ligger på gulvet med sidene skrukkete og bøyd. 

Hvor kommer disse følelsene kommer fra?  Jeg gir opp. Jeg som alltid har presset meg gjennom følelser. Alltid klart det jeg vil, ved hjelp av viljestyrken min som smelter jern.

For jeg er så drøyt sta av natur at det er litt skadelig til tider. Hvis jeg vil noe, da får jeg til det da. Men denne gangen holder det bare ikke. Det holder ikke å ville. Det holder ikke å være sta. Det holder bare ikke.

De siste ukene har mamma lagt ut om at jeg løper maraton. “Victoria, du kan jo se målstreken!” Det er ikke sant. Jeg ser ikke målstreken. Jeg ser bare tåke. Usannsynlig dyp tåke som svelger alt, og får meg til å ville le av hvor tåpelig jeg er.

Så på slutten av dette maratonet legger jeg meg ned. Midt i løpet. Noen hundre meter før målstreken. Jeg ligger der, og lukter på den våte asfalten uten mulighet til å bevege beina en millimeter til. Lageret er tomt.

Også nå som det teller så mye. Hvorfor klarer jeg ikke å løpe de siste hundre meterne? Hvorfor blir jeg skolelei nå? Om jeg så må krabbe, så skal jeg klare dette. Jeg vil. Jeg skal. Jeg vil så gjerne nå mål. Jeg vil så gjerne klare det. Jeg prøver. Jeg prøver. Jeg prøver.

 Men det går ikke. Jeg er rastløs. Jeg er kvalm. Jeg er sliten. Jeg er så drittlei, og det er tomt. Helt tomt. Jeg skjønner bare ikke hva som gjør at jeg har fått det til før, men bare ikke klarer det nå.

Jeg innser at jeg har tapt. Tapt denne kampen om å bli noe. Tapt kampen om en framtid. Tapt kampen om å nå målstreken. Så jeg setter meg ned på sofaen, og forlater matteboken nok en gang. Setter meg ned og skriver dette. For det pleier å hjelpe å skrive.

Utover ettermiddagen kommer mamma og pappa hjem og spør hvordan det går. Jeg knekker. Mamma er så god. Hun er alltid god. Hun klemmer meg. Hvisker at det kommer til å gå bra. At jeg er flink. At ikke skal tenke noe mer over det. At en dårlig mattekarakter ikke er krise. Livet er ikke over selv om utdannelsen tar noen år ekstra.

Jeg vet jo det. Sippeungen som gråter over en dårlig karakter. Men det er jo ikke det som er problemet. Problemet er at jeg ikke når målet. Jeg er ikke flink nok. For løpet om drømmen er allerede er kjørt etter en dritt-høst hvor jeg har gjort mindre skolearbeid på et halvår enn jeg vanligvis gjør på en uke. Det er min feil. Men det bare ble sånn. Jeg vet at jeg ikke kommer inn på medisin uansett om mattekarakteren min nå blir 2 eller 6, og den eneste jeg kan skylde på er meg selv. 

Jeg er kristen. Det betyr at jeg egentlig ikke har lov til å tillate meg selv å tenke som det her. Fordi troen min er bygd på at følelser ikke gjenspeiler virkelighet. Det er Jesus som gjør det. Fred. Glede. Håp. Jeg kunne kommet med tusenvis av bibel-vers om alt det her. Om fremtid. Noe som viste til visshet om at han der oppe er i kontroll. For det er han. Jeg vet det.

Men følelsene mine er så korrupte. De gjenspeiler ikke alltid virkeligheten. Noe ubetydelig føles som verdens undergang. Følelser låser. Fanger. Påvirker og skader. De som er ment til å forsterke glede og fred. “

 

Fredag 20. juli 2018

Så denne grønne og hvite siden til samordna opptak, som lyser i bakgrunnen min. Jeg liker den ikke. Liker ikke grønt. Har virkelig aldri likt grønt. Jeg trykker meg inn, og ser på de fem øverste plassene. De tilhører ulike medisinstudier alle sammen. Venteliste. Venteliste. Venteliste …  Det nærmeste jeg er en plass, er på vårsemesteret i Oslo. Jeg er nummer 341 i køen.

Jeg vet jo dette allerede. Har bestemt meg for å ta pause et år, se an litt. Ta et årsstudium i spansk. Det kom jeg i alle fall inn på. Bibelskole senere. Ta opp noen fag, om det fremdeles er drømmen min om et år. Det er jo mye annet jeg kan bli óg da. Trenger ikke bli uteligger selv om jeg ikke kom inn på medisin i Oslo. Jeg kommer så og si inn på alle andre studier.

Jeg kunne jo fremdeles blitt lege også. Dratt til Polen, Latvia eller Bulgaria. Jeg kommer jo inn der om jeg vil. Det er så latterlig mange alternativer. Problemet er bare at jeg har låst meg i en tanke om hvordan det skulle være. Jeg skulle komme rett inn, i Oslo. Det var jo planen. Jeg krasjer i en følelse av nederlag. Igjen. Trolig mest fordi jeg vet at jeg kunne klart det. Klart å få de der 6-erne istedenfor alle 5-erne. Det hadde ikke krevd så veldig mye mer innsats. Jeg har klart det i alle år, bortsett fra nå som det telte mest. Det skjærer, og det er vanskelig å begrave det. Jeg er sint på meg selv for at jeg ikke klarte. Men hva hjelper vel det? Hvorfor ville jeg det ikke nok? Hvorfor klarte jeg det ikke?

Jeg prøvde å forklare denne altoppslukende følelsen av å ikke få det til for en kamerat en gang. Han klarte liksom ikke helt å forså hva som var en så big deal med å få litt dårlige karakterer. Men flinke piker vet. Vet hvor altoppslukende det kan bli, og nesten tvinges til å være. Kvelende og ødeleggende fordi vi vet at vi har alle forutsetninger til å nå til enden av universet, men av og til klarer vi ikke en gang å nå månen.

Hva prøver jeg egentlig å si med dette blogginnlegget? Kanskje at det finnes håp. At du ikke er alene om å føle at drømmen ble knust. For vi går alle gjennom det på ulike tidspunkter av livet. Selv vi overoptimistiske kristne som tror at det kommer til å ordne seg til slutt. Men det gjør det jo og! Vi kommer til å klare det! Selv vi flinke piker.

Jeg tror vi er alt for mange, som føler på at vi ikke lever opp til  egne forventninger. Dem som du til tider kan lure på om kommer fra deg, eller fra samfunnet, eller noe annet rart. For selv om læreren din fortalte deg at du burde gå rett på drømmestudiet etter videregående, har du et helt liv å ta av. Du kommer til å greie det.

Jeg har troa på deg. Jeg har troa på meg. Til tross for at vi bare ikke klarte det akkurat nå ♥