A dream that is about to come true

image

So we have actually walked into the fifth day of November already! I never really  welcomed  this month for real. So. Hi November 2018, nice to meet you.

Drømmer. Hvor idiotisk det enn er, har jeg alltid tenkt at jeg må forestille meg dem som noe veldig realistisk. Som om drømmene mine må tilpasses hva jeg er i stand til å få til. Hva jeg kan klare. Jeg ble fortalt en gang at det er viktig å drømme. En oppfordring jeg tok veldig på alvor, trodde jeg da. Problemet var bare at mine drømmer var planlagte til punkt å prikke. Til dato og sted. Inkludert fremgangsmåte, og bruksanvisning.

Helt til jeg innså at det faktisk ikke var det samme som å drømme. For det første skjønte jeg at livet sjelden kan planlegges til punkt å prikke. For det andre forstod jeg at det som i mitt logiske hode virker umulig –  faktisk er mulig.

Poenget med disse drømmene skulle visst være at de nettopp var så ville, heftige og usannsynlige at de kun fant sted i nettopp en drøm. Helt til den dagen de plutselig var virkelighet.

Så jeg begynte å drømme på nytt. Nye drømmer, som ikke var formet av hvordan de burde være. Drømmer om de villeste eventyr. Om alt jeg skal oppleve, og gjøre. Om alle sjansene jeg skal ta, og alt det skal gi meg. Om mennesket jeg en dag skal bli, formet av alle disse fantasifulle opplevelsene. Plutselig var noen av disse drømmene  iferd med å bli virkelighet. I alle fall noen av disse små. Og om det kan begynne i det små, har jeg definitivt troen på at det samme kan skje med disse store. Skal skje faktisk. For disse drømmene er garantert plassert i meg av en grunn. Jeg har innsett det nå.

 

• • • • • • • • • • • • • • • • • •

 

Dreams. I know that it`s stupid, but I have always thought that I must imagine them as very realistic. As if my dreams have to be adapted to what I’m able to by myself. What I can manage to do. I was told once that it is important to dream. An assertion I took really seriously. The only problem was that my dreams were planned to the smallest point. To date and place. Including a detailed procedure.

Until I realized it was not the same as dreaming. First of all, I realized that life can rarely be planned. Secondly, I realized that what seems impossible in my logical head is actually possible.

The point of these dreams would be that they were just so wild, crazy and unlikely that they only took place in a dream. Until the day they suddenly became reality.

So I started dreaming again. New dreams, which were not shaped by how they should be. Dreaming about the wildest adventures. About everything I will experience and do. About all the chances I will take and all that will give me. About the person I will be one day, shaped by all these imaginative experiences. Suddenly, some of these dreams were about to become reality. At least some of these small ones. And if it can start with the small ones, I definitely have the faith that the same thing can happen to those big ones too. Must happen in fact. Because these dreams are guaranteed to be placed within me for a reason. I’ve realized that now.

IMG_3615

Altså. Nittini komma ni – syv – åtte – prosent av vennene mine, og familien vet det allerede. Men jeg har jo ikke sagt det på bloggen enda. Så for å gjøre det fullt offentlig, kommer herved en kunngjøring …

♥ Jeg flytter til Australia i slutten av januar, for å gå et år på bibelskole ♥

Det er en drøm som har ligget på hjertet mitt så lenge, og en dag bestemte jeg meg bare for at jeg skal gjøre det. Jeg er så ekstremt spent, og gleder meg utrolig mye. Jeg er overbevist om at dette er et år der jeg kommer til å vokse som enkeltmenneske, og i relasjonen min med Gud. Et år der jeg får se og oppleve mye nytt, og møte nye mennesker.  Mest av alt er det kanskje det største valget jeg har tatt der jeg forlater alt som heter trygghet, og må stå på egne ben. Det største valget jeg har tatt på grunnlag av en drøm Gud har lagt ned i meg for lenge siden, som jeg ikke turte å tenke på at jeg faktisk skulle fullføre. Men nå gjør jeg det likevel.

Januar, du kan ikke komme fort nok. Du introduserer virkeligheten til en drøm.Med dette vil jeg si. ” Tør å drømme, og følge drømmene dine. Det er faktisk de gærne menneskene som forandrer verden.”

 

 

• • • • • • • • • • • • • • • • • •

 

 

Therefore. Ninety nine point nine – seven – eight percent of my friends, and the family already know. But I have not said it on the blog yet. So to make it fully public, an announcement comes here …

♥  I’m moving to Australia at the end of January, to go a year at Bible school ♥

It’s a dream that has been in my heart for so long, and one day I decided to just do it. I am so extremely excited. I am convinced that this is a year where I will grow as an individual, and in my relationship with God. A year where I get to see and experience a lot new and meet new people. Most of all, it’s like the biggest choice I’ve ever taken where I leave everything, and have to stand on my own two feet. It is also the biggest choice I have ever taken on the basis of a dream God has laid down in me a long time ago, which I did not dare to think I should actually finish. But now I am actually going do it.

January, you can not come soon enough. You really start the journey of experience a dream come true. So with this I will just say:  “Pursue your dreams because it`s the crazy people who actually change the world. “

 

img_7360

 

The irreplaceable moments of life

image1-6.jpg

Isende, hakkende vind. Sånn kulde som kun finner sted i Norge, tror jeg. Som kiler seg opp fra undersiden av føttene, og treffer hele innsiden. Inkludert det som eksisterer av indre organer. Det lukter nesten død. Så kaldt er det. Ylva blir like oppgitt over meg hver gang. Men hvordan kunne jeg liksom vite at det plutselig skulle bli vinter og snø? Jeg har jo alt for dårlige klær.

“Du fryser alltid du. Eller så er du for varm. ” 

Hun rister oppgitt på hodet der vi spaserer fra universitetet mot t-banen. Jeg må i alle fall investere i en god vinterjakke, det innser jeg nå.

Det var denne dagen vi skulle ofre all stolthet, og fjerne “synge på gaten” fra bucketlisten en gang for alle. Men så begynte det å snø. Rart hvordan det alltid havner noe i veien.

I stedet prøver vi å løse gåten, kjent som google maps, for å finne frem til den berømte, instagramvennlige Caféen “Oslo raw” 

Ylva har gitaren på ryggen, rød alpelue på hodet, og en vintage anorakk. De blåe og røde fargene fra dette sjeldne åttitalls plagget, er så intense at de nesten svir i øynene mine. Kanskje like greit at jeg fryser så mye at jeg ikke egentlig klarer å tenke på noe annet, enn å finne denne caféen. Etter å ha gått noen minutter feil i omtrent alle retninger, finner vi til slutt frem. Oslo raw likner et symøte for unge mødre. Uten menn. Med unntak av en hippie, med langt hår. En av de veganerne som like godt tar et par minutter der han lukker øynene, og mediterer i all offentlighet.

• • • • • • • • • • • • • • • • • •

Hitting, sticking wind. The kind of cold, which only takes place in Norway, I think. The kind of cold that sweeps up from the underside of your feet, and hit the whole inside.

“You always freeze. Or you’re too hot.”

She shakes her head as we walk from the university to the subway. I have to invest in a good winter jacket, I realize that now.

This was the day we were supposed to sacrifice all pride and remove “singing on the street” from our bucket list once and for all. But then it started to snow. Strange how something always comes in the way.

Instead, we try to solve the mystery known as Google Maps, to find out where the famous Instagram Friendly Café “Oslo Raw” is located.

Ylva has the guitar on her back, a red cap on her head, and a vintage jacket. The blue and red colors of this rare eighties -something – garment are so intense that they almost kill my eyes. Perhaps I should be thankful that I freeze so much that I can not really think of anything other than finding this café. Oslo Raw is like a gathering for young mothers. Without men. With the exception of one hippie, with long hair. One of those vegans that loves to takes a few minutes of meditation as he closes his eyes in all publicity.

9

For det første er det stapp fult. For det andre, lurer jeg på i hvilket alternativt univers minibord og puffer ble anvendelige i en café. For det er supersøtt. Alt i denne Caféen er supersøtt. Veldig instagramvenlig, med unntak av det grusomme lyset som ødelegger alle håp om et instagrambilde. Ingen bord er ledige, men vi klarer å kapre et midt i inngangspassasjen likevel. Maten er veldig god. Veldig pen å se på. Men det er jo nesten umulig å spise fra disse bittesmå bordene med høyde på rundt 40 centimeter. Det hjelper jo ikke akkurat at det stormer inn med flere kunder, og at Ylva har en gitar som må stå et eller annet sted i denne trange tilværelsen – helst uten å bli tråkket på.

Vegansk. Glutenfritt. Økologisk. Laktosefritt. Jeg blir liksom litt nysgjerrig på hva de egentlig putter i denne maten. Hva er liksom igjen? Disse raw-kakene er uansett magiske, og jeg kjøper med et par stykker hjem til mamma. Sånn der matcha-latte prøver jeg meg til og med på, siden det er sunt. Men det smaker jo grusomt – så aldri mer. Alt i alt. Dette konseptet er genialt. Men det funket ikke helt for oss denne gangen.

• • • • • • • • • • • • • • • • • •

First of all, it’s so full in here. Secondly, I wonder in what alternative universe, the miniature chairs, became useful in a café. Because it is so cute. Everything in this café is so cute. Very instagram friendly, indeed. With the exception of that cruel light that destroys every hope of catching an instagram image. No table is available, but we manage to catch one in the middle of the entryway. The food is very good. Very pretty. But it’s almost impossible to eat from these tiny tables with a height of about 40 centimeters. It does not help that it interferes with more customers, and that Ylva has a guitar that must stand somewhere in this cramped existence.

Vegan. Gluten-free. Ecological. Lactose Free. I’m so curious about what they really put in this food. What’s really left? These raw cakes are like magic, and I buy a couple of pieces homes for mom. All in all. This concept is brilliant. But it did not work for us this time.

6 kopi.jpg

Vi tar trikk, og buss ned til sentrum igjen. Ylva skal kjøpe dansesko. Hun skal jo være med på swingkurs i morgen, og det lønner seg jo å ha sko da. Jenta i kassen ser ut som om hun er sliten av livet. Jeg er sliten av å fryse, og Ylva er overentusiastisk og optimistisk som hun pleier.

Til slutt er vi tilbake i dette kollektivet. Ylva har oppdaget at det er internett rett ved vinduet, om hun legger PC litt sånn på skrå. Vi ser en episode med “Jakten på kjærligheten.” Konkluderer at det er en god kriseløsning, om vi skulle ende opp med å være single for alltid. Det dukker jo opp noen kjekke karer der. Vi snakker til langt på natt om alt og ingen ting.

Etter en natt på en omtrentlig flat madrass, klager jeg nok til å overbevise Ylva om at det er verdt å dele sengen hennes i stedet. Den som er på ganske nøyaktig 60 cm i bredde. Det går overraskende greit å ha hverandres tåfis i trynet en hel natt. Det er overraskende god plass også, til tross for at dette er en av tidspunktene du får lyst til å forbanne kvinnekroppen en gang for alle. Selvfølgelig på grunn av dette fenomenet de så fint kaller hofter.

I søken etter noen gode råd og tips, begynte Ylva med å kjefte litt på meg. Hun er tross alt en av de få menneskene i denne verden som tør å være ærlig med meg, og ikke bare sier det jeg vil høre. Jeg har en liten håndfull av dem i livet mitt, men ikke særlig mange fler. Hun ytret strengt at jeg har med å forbedre bildekvaliteten på denne bloggen. Noe jeg strengt talt er enig i. Hun er jo hobbyfotograf, og ikke akkurat fornøyd med mine fotografiske prestasjoner. Det er jo forståelig. Jeg tar det til meg. Men den enkleste måten å løse det problemet, er jo å stjele et par bilder av henne. Så det var det jeg gjorde her. Ga henne kameraet, og ba henne om å knipse og redigere litt. Av en eller annen grunn ble nivået ganske mye høyere med en gang – takk for det.

• • • • • • • • • • • • • • • • • •

We take the bus back downtown. Ylva is going to buy dance shoes. She will be attending a swing course tomorrow, and it is worth paying off to have some shoes. The girl in the store looks like she is tired of life. I’m tired of freezing, and Ylva is overentusiastic and optimistic as always.

In the end we are back in this collective. Ylva has discovered that there is internet right next to the window, if she leads the PC a bit like that …. We see an episode of the Norwegian version of “The bachelor” but with farmers, if that makes any sense at all. Ylva concludes that it is a good crisis solution, if we should end up being single forever. We talk to late night about everything and nothing. As always.

After one night on an approximate flat mattress, I complain enough to convince Ylva that it’s worth sharing her bed instead. The one that is exactly 60 cm in width. It’s surprisingly okey to have each other’s feet in the face an entire night. It’s surprisingly okey space too, despite the fact that this is one of the times you would like to curse the female body once and for all. Of course because of this phenomenon they call hips.

In search of some good advice and tips, Ylva started yelling a little. After all, she’s one of the few people in this world who dares to be honest with me and not just say what I want to hear. I have a small handful of them in my life, but not so many more. She strictly states that I have to improve the image quality in this blog. Something I strictly agree with. She is a hobby photographer and not exactly happy with my photographic achievements. That’s understandable. But the easiest way to solve that problem is to steal a couple pictures from her. So that was what I did here. Gave her the camera and asked her to snap and edit a little. For some reason, the photos became so much prettier right away. Well. Thanks for that. Love u sis ♥

IMG_7319.jpg

Vintage, pumpkin pie, and the first day of snow.

IMG_3488.jpg

“En dobbel americano. Også steamer du havremelk, og heller bittelitt oppå. En centimeter omtrent. ” 

Jeg løfter opp den høyre hånden, og sikter tommel, og pekefinger mot å befinne seg omtrent en centimeter fra hverandre. Mannen i kassen får faktisk med seg hva jeg prøver å forklare. Det overrasker meg. Det er faktisk svært sjeldent at en café-ansatt gjør det. I alle fall uten et par oppfølgingsspørsmål. Men det skal jo ikke være så fryktelig komplisert dette her da, tross alt. Jeg får kaffen min, og bærer den med meg bort til et av de ledige bordene.

På ryggen har jeg en veldig tung tursekk. Den høyre armen min er nedlesset av den røde vinterkåpen min og det blåe skjerfet. Hånden i enden av samme arm holder Ylvas blomstrete bag, og min gråe camping-madrass. Dette er egentlig litt hard kost til å være meg kjenner jeg i en litt ubehagelig dirring som danser nedover armen.

Det er den venstre hånden som har privilegiet av å holde den varme lykken.

Jeg setter meg på en av de sorte flettede stolene, og ser utover litt av universitetet. Høstbladene som omfavner hele UiO. Det er gult og rødt overalt.

Jeg var en tur her Istad også, men da var det så mye mennesker. Vi vet jo allerede at mange mennesker på café ikke er det beste jeg vet. Derfor endte jeg opp med en tur på biblioteket først, før jeg nå har beveget meg opp hit igjen. Det er ganske mye tommere nå. Det er en time igjen av forelesningen til Ylva, og jeg skal gjøre mitt beste for å få lest litt jeg også.

 

• • • • • • • • • • • • • • • • • •

 

” One double americano, please. Oh. And, could you just steam some oat milk, and slightly put about one centimeter on top? “

I lift  my right hand up in the air, and aim my thumb and forefinger to be about one centimeter apart from each other. The coffee-shop- dude understands my point. I get my coffee, and carry it with me to one of the available tables.

On my back I have a very heavy bag. My right arm is dressed with all of my red winter jacket, and a blue scarf. The hand at the end of the same arm holds Ylva’s flowery bag, and my gray camping mattress. It is the left hand that has the privilege of carrying warm happiness in a cup.

I sit down at one of the black braided chairs and look out  at the university. Autumn leaves embrace the entire place. It is yellow and red everywhere.

I was a tour here a couple of minutes ago too, but then there were so many people up here. Well. You already know that many people is not the best I know when I am supposed to read. That’s why I ended up with a short trip to the library first, before I moved up here again. It’s an hour left of  Ylva’s lecture, and I’ll do my best to read a bit those minutes that are left.

IMG_3474 2

Vi var på vintagesalg i går. Det er noe dyrt og majestetisk som hviler over ordet “vintage” i hodet mitt. Litt luksus. Sannheten er jo at det egentlig representerer det motsatte. Gjenbruk ville vært mer passende til å beskrive vintageprodukter som har en tendens til å representere svimlende priser.

Kilopris på klær er forresten et genialt konsept. I alle fall når man i tillegg tar ingangspenger. Jeg kan fint fortelle deg at det er lite klær du får for en kilo. Men det var verdt det. I alle fall som den miljøbevisste hippien bestevenninnen min er. Smilet som bredte seg over ansiktet hennes når hun spaserte med hendene fulle av vintagegodbiter i alle de mest grusomme fargekombinasjonene du kan tenke deg. Jeg er overbevist om at hun er født i totalt feil tiår.

 

• • • • • • • • • • • • • • • • • •

 

We were on vintage sales yesterday. I associate something expensive and majestic with the word “vintage.” A little luxury perhaps. The truth is that it really represents the opposite. Re-use would be more appropriate to describe these vintage products that tend to represent staggering prices.

To pay by weigh on the clothes is definitely a genius concept. At least when you also take entry fees. I can tell you that there is not many clothes you get for one kilo. But it was worth it. In any case, that environmentally conscious, hippie of my best friend had a smile spread over all of her face during the entire shopping.  She walked out of there  with her hands full of vintage cloths in all the most cruel color combinations you can ever imagine, and she was so happy. I am convinced she was born in the wrong decade or something.

IMG_3478IMG_3466

Ylvas Pumpkin Pie – oppskriften kommer  på bloggen i morgen 

// Recipie on the blog tomorrow ♥

 

Senere var vi innom en café før vi endte opp med å tar den kvalmende bussen hjem igjen for å spise middag hos Ylvas mor. Ingen ting slår varm, hjemmelaget mat når man er student. Og ingen ting slår en god natts søvn i et varmt hus.

Vi brukte resten av kvelden på å øve til det store bucketlist-stuntet vi har planer om å gjøre i morgen ; spille og synge på gaten. Nå har vi utsatt det så lenge, at det bare må gjøres. Litt synd det er en åpenbaring vi har fått på en av høstens første vinterdager med snø og minusgrader. Men det må jo faktisk skje.

Vi bakte pai til dessert, og våknet opp morgenen etter til snøflak som smeltet idet de traff bakken. Kjære november,  jeg vet at du er på vei. Jeg vet det nå. 

 

• • • • • • • • • • • • • • • • • •

 

We ended up taking the bus home to have dinner with Ylva’s mother. Nothing beats hot and homemade food when you are a student. And indeed, nothing beats a good night’s sleep in a warm house.

We spent the rest of the evening practicing for The big bucketlist- stunt we are planning to do tomorrow; play and sing on the street. Now we have avoided it for so long that it has to be done. It is a little sad that this is a revelation we received on one of the first winter day with snow and minus degrees. But it actually has to happen anyways.

We made pie for dessert, and woke up the morning after to snowflakes melting as they hit the ground. Dear November, I know you’re on your way. I know it now.

 

IMG_3479

 

 

1 t-shirt in equals 2 t-shirts out

IMG_3441 2

Hei der fine du, og god helg! ♥ Jeg har sagt det før, og sier det igjen. Lørdag er min favorittdag i  løpet av uken.  I dag er en av de lørdagene uten så mye planer. Jeg har tenkt å ta dagen litt som den kommer. For noen sees det på som en selvfølge, men jeg er typen som alltid skriver en liste over hva jeg skal gjøre i løpet av en dag. Sånn omtrent hver eneste dag. Det er kanskje litt sært, og det bør vel taes med at jeg sjelden ender opp med å følge listen til punkt og prikke. Men jeg liker å ha oversikt da, over hva jeg må gjøre liksom. Men i dag skal jeg ikke skrive noen liste. Jeg har egentlig ingen spesielle, viktige gjøremål. Derfor skal jeg rett og slett ikke planlegge noe som helst, for det gir en sånn god feriefølelse, og det er så fint noen ganger!

 

• • • • • • • • • • • • • • • • • •

Hi there sweeties. I hope your weekend is awesome so far!  I’ve said it before and I`ll say it again; Saturday is my favorite day during the week. Today is one of those saturdays without so many plans. I want to see what the day brings without planing too much. For some og you, that is basically how you live your entire life. But I am the type of girl that always write a list of what I need to do in a day. It might sound a little extreme, but I almost do that every single day. I should say that I dont`t usually follow the list by every detail,  but I like to have an overview. Just to know what I have to do in a day. Sort of. But today, there will not be any list. I do not really have any special, important goals today. Therefore, I will not plan anything. That gives me a Holliday- feeling, and I really need that sometimes! 🙂 

IMG_3334.jpg

I morgen derimot. Da er planen å dra på vintagesalg med Ylva, hvor de har kilopris på klær! Æ. Hvor genialt er ikke det egentlig? Jeg gleder meg! Håper de har noe fint, men ikke så mye fint at jeg ender opp med å kjøpe alt for mye. He. He. He.

Uansett. Jeg nevner nettopp det fordi … Vintage må da anses som ganske bærekraftig? Klær fra typ tyve år tilbake, som fremdeles er i bruk liksom. Definitivt en god investering i dette forbrukersamfunnet.

Vel. I mitt materialistiske univers … der jeg vier alt for mye tid på å tenke på klær og ting jeg jeg skal kjøpe. Alle de tingene som jeg egentlig ikke trenger altså, har jeg tenkt til å dele en regel jeg herved skal leve etter.

La meg presentere //  “Et plagg inn = to plagg ut” 

 

• • • • • • • • • • • • • • • • • •

 

Tomorrow, on the other hand. The plan is to go to this vintage sale with Ylva! ♥ Wæ. I hope they have something nice, but not so nice that I end up buying too much …

Well. I’m just mentioning that because the hole idea behind vintage must be regarded as quite sustainable. Clothes from  twenty years back, which are still in use! Well. In my materialistic universe … where I spend too much time thinking about clothes and things I’m going to buy. You know. All these things I do not really need; I’m going to share a rule that I’m going to live for from now on.

Let me introduce // “One garment in = two garments out”

IMG_3419.jpg

Ikke særlig originalt. Jeg vet. Men altså. Det er jo faktisk helt genialt. For deg som er litt over gjennomsnittlig god i matematikk, ser du fort at dette må ende opp i minus. Altså. Til slutt sitter jeg igjen med færre klær enn da jeg startet liksom. Det er jo kort fortalt hele poenget.

Jeg må ærlig innrømme at jeg følte jeg hadde gjort nok for miljøet etter et år som Veggis. Men. Det stemmer nå ikke helt. Litt mer innsats burde man legge ned for menneskeheten synes jeg. Med andre ord. Fra nå av skal jeg gi bort to klesplagg for hvert nye klesplagg som på en eller annen måte finner på å spasere inn i klesskapet mitt. Enten til fretex eller noe annet hjelpearbeid, eller noen enkeltpersoner som trenger det. Og det oppfordrer jeg deg til å gjøre også, om du ikke gjør det allerede! For de aller fleste av oss har seriøst for mye klær. Og når du har oppnådd en litt mer moderat mengde, kan du jo endre det til “et plagg inn = et plagg ut. “

Det er viktig å være litt bevisst i dette forbruker samfunnet, og det er tross alt helt unødvendig å ha en haug med klær man aldri bruker. Da er det vel mye bedre at noen andre kan bruke dem? 

• • • • • • • • • • • • • • • • • •

 

Not very original. I know. But then. Indeed, it is really genius. For those who are slightly above average in mathematics, you quickly see that this must end up in minus. Therefore. In the end I’m left with fewer clothes than when I started. So that is basically the whole point.

I must honestly admit that I felt I had done enough for the environment after a year as vegetarian. But. I can manage to make a little more effort  for humanity. In other words; from now on, I will give away two clothes for each new piece of clothing that somehow ends up in my closet. Either for some sort of charity, or just some individuals who need them. And I encourage you to do this too, if you do not have that as a rule already! For the vast majority of us seriously have too much clothes. And once you have achieved a slightly more moderate amount, you can change it to “a garment in = a garment out 

It is important to be a little conscious in this extreme consumer – society, and after all it is absolutely unnecessary to have a bunch of clothes that you never use. Is it not much better that someone else can use them?

 

IMG_3438

 

B for blue and winter

0-2 2

Hei, og god mandag

Blåmandag ifølge disse bildene kanskje. Men det er den faktisk ikke! La meg snakke litt om den store hendelsen jeg var vitne til her om dagen. Jeg fikk nemlig øye på en dame med hansker, lue og skjerf! Alt sammen. Vintersko hadde hun til og med. Dette var selvfølgelig noe som gledet mitt hjerte. Endelig!  Endelig en tilnærmet skriftlig tillatelse for å finne frem mitt geniale, matchende sett med vinterens store startpakke. Alt i blått selvfølgelig.

Jeg kommer aldri til å glemme hospiteringen på BI med min fine knallblåe jakke fra moods of Norway. Den hadde mamma kjøpt på salg, og jeg gikk selvfølgelig helt ut den dagen. Matchende blå lue, skjerf og votter og en blå Fjellreven sekk. Det må forresten nevnes at håret mitt på tiden var kullsvart. Jada. Du kan godt si at jeg skled lekkert inn i mengden til jentene med merkeklær og vesker. Mhm. Kanskje like greit jeg ikke endte opp med å gå der likevel. Jeg hadde jo måttet bytte ut hele klesskapet …

 

• • • • • • • • • • • • • • • • • •

Hello, and good Monday! I just need to start with an apologization. The translation of yesterday`s blogpost took forever. But it`s just because I have this genius idea that I trust my own english better than google translate. So… this means that I need to translate about every single word myself, and… yeah. But if that happens again the translation will come sooner or later so don`t worry.

Well. Let me talk about this big event I witnessed a few days ago. I saw a lady wearing gloves, hat and scarf! Everything I assosiate with winter. She even had Winter shoes! This was of course something that really made me smile. Finally! Finally, a permission to find my matching set of the- winter-starter-pack. Everything in blue of course ♥

I will never forget my visit at BI – School of economics – (which in addition to be a good school, is also famous for students waring lots of expencive clothes) with my nice blue jacket from “The moods of Norway”.  Mom bought it on sale, and of course I had a matching blue hat, scarf and mittens and a blue bag. By the way, it should be mentioned that my hair at this time was one hundred percent black. Yes. Maybe it`s okey I did not end up going there after all. I would have had to replace my whole wardrobe …

IMG_3267IMG_3279img_3253.jpg

Så var det visst ingen ledig stol til meg

IMG_2701

“I dag var jeg vitne til et fallende blad. Det var faktisk ganske dramatisk, egentlig. Dramatisk på en fredelig måte. Dette bladet blåste litt mot venstre før det traff bakken. Elegant og mykt. Så la det seg der, oppå alle de andre. Noen sekunder senere kom et til, og et til, og et til. Det første rakk ikke å treffe bakken før det neste kom flygende etter. Slik fortsatte de å danse i vinden, og forlate de grove grenene til treet sitt. Er det altså sånn de dør? Ved å danse seg nedover mot bakken i den friske høstvinden?

Det er kanskje tragisk, men i løpet av mine 19 år her på denne jorden har jeg aldri sett blader forlate grenene på denne måten før. I dag var de visst veldig klare for å forlate det trygge livet der oppe i luften, også befant jeg meg tilfeldigvis i nærheten. Hvilken lykke da, at jeg fikk denne nye oppdagelsen av at vinteren meldte sin ankomst. November du sniker deg innpå. “

IMG_2679

Jeg vet ikke om det er en ekstremt dårlig vane jeg har fått meg i det siste. Noen vil kanskje påstå det. Men kombinasjonen av café og studering funker bra for meg. Veldig bra – faktisk. Jeg blir ganske effektiv jeg, når jeg kommer meg til litt andre omgivelser, samtidig som jeg får drikke yndlingskaffen. En veldig god deal dette, synes jeg.

Så det tenkte jeg altså at jeg skulle benytte meg av i dag også. Sitte på en slik café og lese. I dag var dessverre min kjære café veldig full. Veldig. Så da var det jo ikke akkurat over gjennomsnitlig god plass til meg.

Som den folkeskye einstøingen jeg er, som får litt Klaus av å måtte presse meg inn på et eller annet bord innimellom, og rundt – gikk jeg heller ut.

Fra gårdsdagen har jeg forresten lært at dette med å studere ute,  er en ganske mye kaldere fornøyelse enn du skulle tro. Særlig når man er tissetrengt. Men hva skal jeg gjøre da? Spasere inn igjen og gå på do, nå som jeg allerede har satt meg ut?

Kanskje jeg bare må kjøpe en kaffe til om noen minutter, og håpe på at det er en ledig stol da? Enn så lenge sitter jeg her. Ute i kulden. Med mac-en for å blogge. Det er jo ikke mindre kleint det med alle disse menneskene som går forbi. Jeg later som det er helt normalt jeg. Å sitte ute og drikke iskaffe i midten av oktober. Det kan jo hende de bare tenker at jeg er enda en av dem som lengter etter sommeren. Men la meg understreke at det er totalt feil. Jeg elsker høsten, og har bare på en eller annen måte havnet her i denne litt interessante situasjonen.

IMG_2708.jpgIMG_2726

Og plutselig var fremtid blitt til nåtid

IMG_2594

Hei der fine, og god torsdag ♥ Denne høstettermiddagen er så kald at det kiler litt på nesen idet jeg spaserer ut av døren. Samtidig er den akkurat varmt nok til at jeg kan ta med studiene ut. Så lenge jeg har en litt varmere genser da i alle fall. Jeg tenner meg like godt et par duftlys der ute på plenen, og prøver å få lest litt mer av denne etikken. Kaffekoppen er et fast og kjært selskap. Dessverre er det kun hyggelig i omtrent ti minutter.

Da innser jeg at kulden fra bakken er alt for trekkende gjennom et så tynt teppe. Valget står mellom å hente et par tepper til, ta på mer klær, eller bare spasere inn. Vel. Jeg prøver å tenke ut hva som er den lateste beslutningen, fordi jeg har litt behov for å være så lat som mulig.  Jeg ender med å spasere inn. Tanken om denne høsthyggen var jo god da i alle fall. Vi kan vel konkludere med at ti minutter med intensiv, filosofisk refleksjon  er mye bedre enn ingen? Sa noen Netflix ?

IMG_2655

“I morgen er det jo fredag igjen, Victoria! Er det ikke rart at ukene går så fort?” Sier mamma mens hun  leter etter Pepsi Max flasken i kjøleskapet.

Hodet mitt er plassert ned i Mac-en i et forøk på å skrive denne teksten, men jeg løfter det automatisk etter lyden av kullsyre. Du vet den lyden som skratter når noen vrir på en bruskork. Den er min den der Pepsi- maxen. Kjøpt og betalt med egne penger til og med, men jeg ender som regel opp med å måtte dele den likevel. Det gjør meg egentlig ikke så mye. Mamma har en sånn fordelingspolitikk som går ut på at hun tar et glass av 1,5 literen min, også kjøper hun en helt ny en til meg. Smil. Du har gjort en god deal.

Jo. Det er rart. Rart at dagene, ukene og månedene raser forbi. Raser forbi fortere, og fortere, som om tid er noe som eskalerer i hastighet. Jeg er som mange andre, forresten overbevist om at den gjør det. Går fortere, og fortere, og fortere. På en måte er det jo skummelt, men egentlig er det mest befriende. Befriende å vite at fremtiden er noe nært. Nærmere enn vi tør tenke på. Før vi vet ord av det er fremtiden nå og nåtiden fortid. Livet altså.

IMG_2643IMG_2659IMG_2625

Ønsker deg en fin, fin torsdag videre, kjære du 🙂