Saturday is my favourite

IMG_7099

SATURDAY ♥

Hello there sweeties! Saturday is my absolute favorite day! It’s just that day of the week that’s always so relaxing. No matter what happened earlier during a week, I’m always in such a good mood when Saturday comes. There is just something overoptimistic about everything that has to do with Saturday. But. If anyone wondered how all of that drama yesterday really ended … (Take a look HERE if you did not read about yesterday)

IMG_3156

Well, I just did the only reasonably thing. I finally ended up in that part of the city that should have been detached with tall barbed wire rods. The forbidden area. The shopping center. Why is that such a annoying, positively charged word. But ey. I walked in there and borrowed the toilet without buying anything. Ahem. I’m proud. Furthermore, I just had to go to another café, buy more coffee and get started with this philosophy. Yes. So I was scared of a lot of people, and ended up spending twice as much money on coffee. That`s me. Good job, Victoria. 

IMG_7098

Otherwise, I have noticed that a very large percentage of my readers do not actually live in Norway. In this regard, I have decided to write my blog posts in English as well. So in the future they will be in Norwegian and English! I hope it’s okay for everyone, and I think it will be easier for some of you.

By the way, the jacket is from Primark, and it must be allowed to say that it is one of the most fascinating clothing stores on this planet. Cheap. Many awesome clothes… Infinite lot of people, and long queues. I really like it. Honestly. 

May the rest of your weekend be awesome! 🙂 Love

IMG_7102IMG_7101

Likværelset, og slutten på 400 år i familiens eie

IMG_0566

 

Noen flere antrekksbilder fra Elingaard bringer med seg enda litt mer historie fra denne fascinerende herregården. 

Elingaard nevnes faktisk fra kilder så langt tilbake som slutten av 1300 – tallet. Siden den gang har den brent ned hele to ganger. Det bygge som står nå, er som nevnt fra 1700 tallet. La oss snakke om det som faktisk er spennende her i denne tørre opplysningsbloggen om en gammel herregård …

 

-Hemmeligheten om Elingaard –

 

IMG_0409.jpg

 

#2 – Likværelset, og slutten på 400 år i familiens eie.  

 

Så vi spaserer rundt der mamma og jeg. Knipser bilder med alle bakgrunner det er mulig å finne rundt omkring på denne herregården. Solen er vår faste følgesvenn, og jeg blir virkelig inspirert av å spasere rundt på eiendommen denne septemberdagen. Jeg fortsetter å drømme meg bort i livene som har kommet og gått her. Det er så rart at så mange mennesker har levd livene sine innenfor disse veggene. Livene som har gått gjennom skiftende tider.

Hvordan var det å være tilskuer i selskapet der en herre knivstakk flere av gjestene sine, en gang på slutten av 1300- tallet? Hvordan var det bare å være tjenestepike på et slikt eventyrslott en gang på 1600- tallet? Hvordan var det å være Birgithe Christine, og se barndomshjemmet brenne ned en gang i 1746, sammen med alle hennes diktsamlinger? De hun hadde brukt så uendelig mange timer på.

Alle disse hendelsene og uendelig mange fler. Øyeblikk. Gode og onde. Som har skjedd nettopp innenfor disse veggene. Så mange følelser og tanker som har passert i menneskers hoder, så mange handlinger som aldri skulle funnet sted. 

Jeg synes det er litt trist at det ikke er liv innenfor en så vakker bygning lenger. Den brukes riktignok til utleie, og noen arrangementer, men det er jo ikke helt det samme. Bygningen lyser ensomhet mot meg. Ingen latter, glede, eller sorg fyller rommene på samme måte lenger. Ingen hverdagsliv. Ikke sånn det en gang var. Bygget er fult av disse presseningene fordi det skal males. Det er litt synd, for det hindrer meg fra å ta noen særlig fine bilder av selve hovedbygget.  Det frister litt å dra tilbake, og fotografere det når det en dag er ferdig malt.”

IMG_0263

Likværeslet – også kjent som – «Det Huitfeldske likkammer»

Sånn serr. Hvor sjukt er det ikke at de hadde et likkammer i huset de bodde i ? Et oppholdsrom for liket. Jeg kan virkelig ikke tenke meg noe som er eklere. Men det hadde de altså på Elingaard, og det var faktisk ikke så uvanlig heller.

Likværelset er faktisk det eneste rommet i bygget som har stått så og si urørt siden 1700- tallet. Logisk nok var det plassert lengst mulig unna rommene som ble brukt til daglig. Likværelset var uten peis eller noen form for varme, slik at liket skulle holde seg lengst mulig. Kisten med den døde ble plassert her mens man ventet på begravelsen. Når denne omsider kom, ble kisten løftet ut gjennom luken, og tatt imot av folket ute.  Hele poenget med dette var at man trodde at dersom man bar den døde gjennom hoveddøren, ville vedkommende finne veien tilbake, og gå igjen. Rommet i seg selv skal visst være dekorativt malt med motiver som er inspirert av kinesisk porseleen. Jeg har aldri vært der inne, men jeg må si det virkelig fascinerer meg veldig. Noe som garantert gjør meg litt sær og meget spesiell. Men det var mannen til Birgitte Christine som antakelig var den første til å benytte seg av dette fascinerende værelset …

og da passer det jo å spasere videre til en mer tragisk side av historien om Birgithe Christine. Hun som faktisk var en av tidens fremste feminister. Kanskje uten å være klar over det selv. Det vil jeg påstå. I motsetning til de fleste husfruer på den tiden, var hun en av dem som turte å ta kontroll. Turte å stå frem og bestemme. Turte å være en leder, selv om det ble sett ned på.  Etter å ha gravet meg litt inn i kilder fra nasjonalbiblioteket fant jeg ut litt av hvert  🙂

Hun og mannen ga mange gaver til kirken. Blant annet en kirkeklokke støpt i Amsterdam som fremdeles var i  bruk i Onsøy kirke i 1963… noe jeg innser er en stund siden. Så jeg vet jo ikke om de fremdeles bruker den nå. Men den ble brukt lenge uansett da. To hundre år eller noe sånt.

Birgithe fikk intet mindre enn ni barn. Av dem var fire sønner, og det var sønnen Valentin Wilhelm som ble arvtager av gården. Konen hans Ingeborg Christine var en svert begravet frue som holdt foredrag i København. Dette er det funnet skriftlige kilder fra som skryter henne opp i skyene. Hun dro dermed tanken om å være kvinnelig leder videre fra sin svigermor. Ah. Jeg elsker det. Å holde foredrag i offentligheten når du var kvinne, var virkelig noe som krevde mot på den tiden.  Bare sånn til info

Dessverre gikk økonomien dårlig for de to som skulle overta herregården. Det er ikke så rart med tanke på at det trolig stod dårlig til fra før, grunnet alle utgiftene for å bygge opp igjen det gigantiske herskapshuset etter brannen. I tillegg hadde økonomiske uroligheter og nedganger generelt gjort det vanskelig med forretningene. Om ikke dette var nok ble Valentin Wilhelm funnet skyldig i å ha tatt imot pengegaver for militære tjenester, noe som var straffbart. Han ble satt i arrest i fire uker, og mistet sin militære stilling. Nå hadde de ikke bare mistet herskapsgården og formuen. De hadde også mistet den sosiale statusen.

Det må ha vært fælt. Å gå fra å ha alt til ingen ting.

Denne gården som i flere hundre år hadde vært et sosialt midtpunkt og en av de fremste repesentantene på adelen i dette området.  Våren 1777 ble det holdt auksjon for alt innboet på gården, og året etter ble den lagt ut for salg. Hvilket nederlag for Valentin Wilhelm som ble den siste eier av Elingaard i en slektsrekke som hadde vart i over 400 år.

Dette var nok det siste dere hører om Elingaard fra meg. Kanskje for alltid. Kanskje kommer jeg på noe mer å dele en gang i fremtiden. Enn så lenge ønsker jeg deg en god kveld videre kjære leser 🙂

IMG_0463

Kilder:

Nasjonalbiblioteket (lenke)

 

Historien om Birgithe Christine

IMG_9963

Hei og god kveld, fine leser 🙂 For dere som lurte er innlegget om kommandantens hage  bygd på ren fakta, og litt oppdikting. Den eiendommen kostet faktisk 4000 riksdaler i sin tid, selv om jeg ikke har den minste anelse om hva det tilsvarer i dag. Noe jeg kunne funnet ut ved å google det litt raskt, men det kan jo du gjøre om du er nysgjerrig …

Et annet sted jeg har vært på i løpet av de siste dagene, som også fascinerer meg, er Elingaard herregård. Jeg var nemlig en tur der på lørdag sammen med mamma. Det resulterte faktisk i mer enn et par outfitbilder. Faktisk mange nok til å fylle opp noen blogginnlegg til, og i den forbindelse tenkte jeg å dele litt rundt dette historiske stedet bildene er tatt på.

Litt fakta, og litt fantasi fremover altså. Håper dere synes det er nesten like spennende som meg, og at dere lærer noe nytt da 🙂

IMG_9857

Vi kaller denne spalten  – Hemmeligheten om Elingaard – 

 

 

Jeg står på trebroen og ser mot vannet under meg, og det slår meg hvor idyllisk det er her. Solstråler hviler så fint mellom bladene på trærne som omfavner meg fra alle kanter. Jeg kan stå her og trekke in høstluften, men øynene mine vandrer raskt videre til resten av eiendommen. Hovedhuset er gigantisk. Det er under oppussing eller maling eller noe sånt nå, og er omgitt av noen stilaser og pressenninger. Men jeg husker hvordan det ser ut under disse, og jeg vet at det er veldig vakkert. Det er så rart og surrealistisk å vite at noen faktisk har bodd nettopp her. 

Elingaard er et navn som alltid har hatt en negativ lyd i mine ører. Det er ikke egentlig så veldig rart eller spesielt mystisk. Jeg husker jo fremdeles spøkelseshistoriene vi fikk i leselekse på barneskolen, og jeg skjønner seriøst ikke poenget med å fortelle barn sånt. For jeg ble jo direkte redd, og var lenge overbevist om at Elingaard spøkte ,og at dette gjorde gården til et farlig sted. En tanke jeg fint slo fra meg da jeg ble litt eldre, og ikke minst etter å ha spasert inn i denne herskapelige gården for å spille fiolinkonsert.

“Sæterjentens søndag” klang fra fiolinen min i en av stuene til dette herskapelige bygget for et par år siden. Det er virkelig vakkert der, og å spasere inn var som å ta en reise tilbake i tid. Jeg elsker stilen som gården representerer, både med dens arkitektur og interiør. Fra å være livredd dette stedet, begynte jeg å elske det, og drømme meg bort i hvordan det må ha vært å bo her.” 

 

IMG_9952 2

#1 – Historien om Birgithe Christine

 

Det eksisterer mange historier fra Elingaard. Om mennesker som visstnok fremdeles slukker lys, lager skygger og lukter parfyme. En av de berømte spøkelsene er husfruen Birgithe Christine Kaas fra 1700 tallet. Jeg synes det er utrolig trist at det ryktet denne damen har etter seg, er at hun går igjen som spøkelse. Jeg hadde ikke likt at det folk husket meg for var å være spøkelse liksom. Derfor har jeg bestemt meg for å gi denne damen noen ord av min tid. Fordi hun fortjener å huskes som noe annet enn et gjenferd.

Birgithe Christine Kaas var faktisk en fascinerende dame. En sterk dame. Birgithe ble født i 1682 på Elingaard, og skulle ende opp med å bo der store deler av livet. Hun representerte den siste adelen i Norge. Hun var en dyktig skribent, og er berømt for mange av sine  dikt, og oversattelse av salmer. Dessverre gikk det meste av diktene hennes  tapt da Elingaard brant ned i 1746. Hun var også en sterk kvinne, og styrte familienes mange gods mens mannen var bortreist i militære ærend. Hun fikk raskt kallenavnet “general Birte” og var med andre ord trolig en autoritær leder.

“Tag, o Gud! I Varetægt/Ellinggaard og vores Slægt,/Og lad al Lyksalighed/Stedse følge dennem med!”

Er et vers fra Birgithe som fremdeles er plassert over hoveddøren til Elingaard.

Til tross for at Birgithe tilhørte adelen, var ikke økonomien god sett bort ifra eiendommen de bodde på. Allikevel var hun en kvinne med omsorg for andre. i 1716 opprettet hun og mannen et fattighus der de ga seks fattige husrom og støtte.

Jeg velger å tro at det er nettopp dette Birgithe Christine Kaas bør huskes for. Et forbilde faktisk. En god forfatter, og et godt medmenneske. Så det så.

Flere historier, og bilder fra Elingaard dukker nok opp innen nær fremtid. God kveld videre kjære leser 🙂

IMG_9875

IMG_9980IMG_9930

 

 

Kilder 

 

Wikipedia (lenke)

Norsk biografisk leksikon (lenke)

 

Hvor uvitende er jeg egentlig nå?

IMG_5465

Traskende forbi barneskolen min faller blikker på noen barn som leker i skolegården. Bak dem ligger et stort og rart bygg. Skolen jeg en gang gikk på er revet, og bygget helt opp igjen som noe nytt og moderne. Den likner litt på et eller annet arkitekturisk kreativitetsprosjekt. Et som kunne vært bidrag i en konkurranse i et magasin der det gjelder å skille seg ut. Den er full av masse farger plasser på tilfeldige steder. Det er virkelig en kontrast til det gamle, triste murbygget som var der før. Uansett savner jeg det egentlig. Murbygget altså. Det triste murbygget med vasne vegger var skolen min. Nå er ikke de veggene der de pleide å være. Allikevel er det noen minner som hviler i de gamle trærne som fremdeles er plassert på samme sted i skolegården. Murvegger eller ei – jeg har fremdeles en slags eierskapsfølelse til denne plassen likevel.

Minner velter frem mens jeg hører latteren fra noen barn som leker “rødt og grønt lys.” Jeg kjenner litt på vinden som blåser håret foran øynene mine. Den er i alle fall den samme. Jeg stopper opp, og observerer noen små kropper som husker, og noen korte ben som løper etter en fotball. De er søte. Søte og rare. Sånn var visst vi en gang også. Alle sammen. En jente sitter alene i et tre. Hun ser på meg med et tomt blikk når jeg går forbi. Det er vondt at hun glinser litt av den gravende ensomheten. Den hun åpenbart har fått erfare noen smakebiter av allerede i sitt korte liv.

De gule refleksvestene fra noen av de ansatte lyser mot meg. Æsj. Signaliserende neongult. For en grusom farge. Det er umulig å ikke tenke tilbake til de dagene hvor det faktisk var meg som løp rundt nettopp her, og klatret i klatrestativene. Noen episoder løper gjennom hodet mitt. Synet på livet var så annerledes da enn nå, og innenfor det gamle, grønne gjerdet befant store deler av livet seg. Store deler av hverdagen, følelsene og tankene. Store deler av verden. Av virkeligheten.

 

IMG_5466

Nå er det helt usannsynlig at jeg en gang har vært så liten. Ingen matematisk formel kan overbevise meg om at det faktisk stemmer. At jeg en gang var så uvitende om hva livet faktisk innebærer. Heldigvis så uvitende om at tristhet, savn og smerte dessverre kom til å få en helt annen dimensjon i følelse – og tankeregisteret i hjernen min. Men også så uvitende om at det som da opplevdes som lykke og glede, ikke kan måles med øyeblikkene jeg forbinder glede med nå.

Hvordan vil jeg tenke rundt disse følelsene om 10 år? Om 20år? Om 50 år?  Tanken skremmer meg på en god måte. Hvor uvitende er jeg egentlig nå? Uvitende om alt jeg kommer til å oppleve, og alt jeg kommer til å lære. Uvitende om de ekte opplevelsene? De som bare venter på at jeg skal oppdage dem en dag. Hvor merkerlig det enn høres ut, er det en trygghet. En trygghet som forteller at det er så mye som venter på meg. Så mye å fatte og forstå, og så mye jeg aldri kommer til å begripe. Livet er så vakkert, og uendelig merkelig. Så ulikt noe annet at ingen av oss noen sinne kommer til å klare å definere det. For det bringer med så mye nytt og spennende for hver dag.

IMG_5462

Mamma sier ofte at det er som om det var i går, og at tiden har gått så ubeskrivelig fort. Det var som i går at hun fulgte meg til skolen med den oransje førsteklasse sekken. Det er jo bare 13 år siden. Jeg aner ikke hva hun snakket om. For meg har denne tiden vart en evighet. Hvordan er det i det hele tatt mulig å påstå at 13 år tidligere føles som i går?

Jeg klarer ikke å hekte sannhet til det forslaget der. Ikke før jeg plutselig innser at jeg står utenfor skolegården, og ansiktene til barna som leker blir byttet ut med de som tilhørte vennene mine. Plutselig er jeg der. Uskyldig og skjør. Innenfor de grønne gjerdene. Neongule vester betyr trygghet, og den høye lyden til ringeklokken betyr en kjedelig og alt for rask slutt på friminuttet. Jeg er der. Positiv og veltroende om at det verste jeg kommer til å oppleve i livet er at gutten i 2B kaller genseren min for stygg. Veltroende om at det fineste som kan skje er at læreren annonserer leksefri. Om jeg bare visste.

IMG_5464IMG_5463

// Er det ikke fint og ufattelig at noe kan være så lenge siden, men samtidig så veldig nært? Kan du begripe det?

Det endeløse arkivet med øyeblikk

 

 

Jeg hektet den over en gammel trekleshenger, og hang den opp i baderoms-vinduet. Der skulle bursdagskjolen henge klar til dagen etter.

 

19 års dagen

 

Dette siste året som tenåring, som også betyr slutten på noe av både barne og ungdomstiden. Etter å ha gått gjennom den gigantiske haugen med festkjoler,falt valget på nettopp denne. Sort med hvite blomster. Lange ermer.

Den passer fremdeles, selv om den er bittelitt trangere enn sist. Det var den som skulle brukes uansett. Det var liksom ingen tvil om det. Ikke visste jeg at det i stoffet på denne kjolen også fulgte med et par gamle tanker, og følelser som brått måtte reflekteres rundt enda en gang. Både på godt og vondt.

 

For plutselig kom det veltende over meg. Som en bølge fra ingensteder. Ikke på en negativ måte, men derimot som noe veldig fint. Minner i form av lyder, lukter og stemmer jeg hadde glemt litt. Mennesker som ikke er en del av livet mitt lenger. Noen venner er de samme, noen er nye, andre byttes ut. Det bare er sånn, og det er jo sånn det skal være.

 

“For på to år er det mye som skjer. I alle fall i disse årene som befinner seg mellom jente 17 og jente 19.”

 

 

Selv om jeg hadde på akkurat den samme kjolen i samme anledning ganske nøyaktig to år tidligere, var det ikke den samme personen som befant seg inni. 

 

Noen tanker, følelser og meninger er de samme, noen mistet jeg på veien. Noen opplevelser skulle jeg gjerne vært foruten. Noen gjorde vondt på et måte som har gjort meg sterkere eller svakere. Noen minner savner jeg og vil ha tilbake. Noen er jeg glad for at er begravd for alltid.

 

Men tenk så mye som er opplevd og følt på over så kort tid, og så mange år det er igjen!

 

Det morsomme er at det ikke var de samme personene som befant seg rundt meg heller. Noen var helt nye. Noen var ikke her. Andre hadde samme navn, og nesten likt utseende med versjonen av dem som tilhørte gjestelisten et par år tilbake. Allikevel var de, i likhet med meg, mennesker som gjerne kunne gått i de samme klærne, men med nytt innhold.

 

Så med denne kjolen begynte jeg altså å tenke på hvor mange fine stunder som går tapt i det endeløse arkivet av øyeblikk, men som dukker frem igjen på de rareste tidspunktene.