The underestimated sound of people

IMG_1306

Lyden av stemmer teiper seg sammen i en konstant bakgrunnssus.

Alle disse bølgene av samtaler, som hodet mitt velger å tolke som en enkel tone. Alle disse ordene, og stemningene de formidler. Denne monotone lyden er rett og slett en genial musikk, som jeg på en eller annen måte klarer å konsentrere meg til. Det er fascinerende. Vakkert egentlig. Fascinerende og interessant at jeg den siste uken har kommet lenger med denne studeringen min enn jeg har i løpet av de siste to månedene. Det er vel sånn at noe blir mer spennende ettersom du forstår mer. Ikke bare forstår jeg mer. Jeg blir sittende med en uforklarlig mestringsfølelse, og denne fikse ideen om at jeg faktisk er ganske intelligent.

Intelligent nok til å lære meg dette, og med disse tankene sniker også skolelysten seg på. Graver seg frem i hjertet.  Jeg har lyst til å lese. Jeg har lyst til å lære. Jeg kan med hånden på hjertet si dette for første gang på omtrent fire år. Det kommer så overraskende på meg at jeg nesten ikke skjønner hvor det kommer fra en gang. Ikke visste jeg at dette var mulig heller. Jeg antar, og konkluderer med at det også har en forklaring i at jeg for første gang på disse fire årene studerer noe uten at jeg skal bli vurdert i det. Eller. Jeg blir jo vurdert. Men jeg trenger bare å bestå. Det er målet mitt. Ikke å få A. Bare få nok poeng til å få bestått. Det skal jeg klare, og det holder.

 

• • • • • • • • • • • • • • • • • •

 

The sound of voices tears together in a constant background sound.

All these waves of conversations, which my head chooses to interpret as one simple tone. All these words, and the moods they convey. This monotone sound is simply an ingenious music, which I somehow manage to concentrate to. It’s fascinating. Beautiful, really. Fascinating and interesting that I have gone further this month than I have in the past two months with my studies. It’s good that something gets more exciting as you understand more. Not only do I understand more. I’m getting this crazy idea that I’m actually quite intelligent.

Intelligent enough to learn this. I want to read. I want to learn. I can say this for the first time in about four years. It’s so surprising to me that I almost do not even understand where it comes from. I did not know that this was possible either. I assume, and conclude  that it has something to do with the fact that I am studying without being concerned about my grades. I just need to pass. That’s my goal. Not to get an A. Just get enough points to pass. I can do this!

IMG_1155

Det er forresten mulig at jeg har funnet en verdig teori på mitt store spørsmål om hvorfor jeg blir så mye mer kreativ så fort jeg forlater husets fire vegger. I følge David Hume er det så enkelt som at sanseinntrykkene jeg møter skaper nye ideer. Disse ideene  skaper igjen såkalte refleksjonsinntrykk basert på hverandre. Til sammen er det skapt noen helt egne og nye ideer. Også kjent som tanker, refleksjoner eller hva enn du måtte kalle det. Sanseinntrykk som altså skaper noe nytt i krasj med hverandre.

Det er litt logisk for meg. Til tross for at teoriene hans kanskje feiler på noen punkter ifølge disse ekspertene. De gjør meg forundret. Forundret over at noen i det hele tatt har tenkt nok på dette fenomenet til å skape en teori rundt det.

Slike tenkere altså. Kan jeg snart kategorisere meg selv som en av dem? 

Idet mørket møter skotuppen min innser jeg forresten at jeg har blitt et av disse irriterende cafémenneskene. Ikke en sånn en som jeg skrev om sist, men den typen som sitter der lenge etter at kaffekoppen er konsumert. Lenge. Mye lenger. Det til tross for at det er så stappfullt i rommet at nye kunder ikke får sitteplass.  Likevel har jeg ikke et snev av dårlig samvittighet. Denne Cafeen har blitt mitt lille bibliotek. Jeg konsentrerer meg så mye bedre blant alle disse menneskene. Med dette innser jeg også at jeg åpenbart har nådd et nytt nivå av selvutvikling, etter at jeg nå faktisk klarer å stenge alt annet ute fremfor å leve meg inn i alle disse samtalene.

Men vet du hva som er så kult? Nå begynner jeg også å innse hvorfor. Simpelthen fordi det i absolutt stillhet gir meg friheten til å tenke på alt mulig annnet enn det jeg leser. Mellom alle disse samtalene blir jeg derimot nødt til å fokusere for å få med meg noe som helst.

 

 

• • • • • • • • • • • • • • • • • •

 

By the way. I think I have found a worthy theory on my big question about why I get so much more creative as soon as I leave the four walls of my house. According to David Hume, it is so simple that the sensory impressions I face creates new ideas. These ideas create so-called reflection impressions based on each other. Together, some new ideas have been created. Also known as thoughts, reflections or whatever you might call it. In other words these sensory impressions create something new in crash with each other.

It’s a little logical to me. Despite the fact that his theories may fail on some points according to these experts. They make me amazed. Surprised that someone at all has thought enought about this phenomenon to create a theory around it.

These thinkers … Can I categorize myself as one of them?

By the way, as darkness meets with my shoes, I realize that I have become one of these annoying café people (Norwegian translation only). Not the way I wrote about the last time, but the type that stays there long after the coffee cup is consumed. Much longer. Even though it is so packed with people in the room that new customers can not get seats. Still, I do not have a hint of bad conscience. This café has become my library. I concentrate so much better among all these people. I have obviously reached a new level of self-development, after I have actually started to forget every single sound around me,  rather than listen to all of these conversations.

But do you know what? Now I think I realize why. Why I like studying with all these people around me. The answer is simply because absolute silence gives me the freedom to think of everything else than what I read. However, between all of these conversations I have to focus on understanding the words I am actually reading.

 

Cafémennesker og blokkerende stillhet av egne tanker

IMG_2497.jpg

Jeg har alltid vært et cafémenneske. 

 

Mørket har senket seg på alle kanter, men det gule lyset fra dashbordet, og radioen lyser opp. Jeg er på parkeringsplassen ved stranda. Hvordan jeg har havnet her, finnes det ikke et godt svar på egentlig. Jeg kan jo ikke se sjøen nå, men noe i meg har lyst til å være her likevel. Kanskje det bare hjelper meg å vite at det brusende vannet mot svaberg lever like ved? Rett utenfor?

Vi er over gjennomsnittet gode venner, havet og jeg. Jeg kan nesten føle det kalde, salte vannet. Føle saltsmaken på tungen, til tross for at jeg sitter inni denne bilen ganske mange meter unna. Selv om jeg hverken kan høre eller se. Det er ikke vitenskapelig troverdig dette her. Men du tror kanskje på meg likevel. Er viss om hvor ekte minner kan føles. 

Jeg skrur av bilmotoren, og hører på stillheten som erstatter musikken fra radio Tønsberg. Den eneste kanalen jeg fremdeles får inn på FM – frekvenser. 

Jo. Caféer. Jeg liker dem så godt. Det var jo det jeg skulle skrive om. Poenget var at de alltid får meg til å tenke så mye. Kanskje fordi jeg alltid spaserer inn i livene til alle disse menneskene som befinner seg på alle kanter. Jeg tror jeg kunne sittet i timesvis, og bare levd meg inn i samtalene som foregikk rundt meg. Det er kult at de virkelig forteller så mye disse samtalene, om hva slags mennesker dette egentlig er.

Nabobordet planla en overraskelsesbursdag for far i huset. Noen ord om fly, og hoteller fosset ut. En litt sjefete datter i begynnelsen av tyveårene snakket mer om turen hun skulle ta til Bergen med en venninne. Det var i hennes øyne mye viktigere enn denne overraskelsesturen.

Samtidig prøvde en fortvilet mor i midten av femtiårene å komme med noen gode forlag. En tredje dame, som jeg gjetter må ha vært en tante av noe slag, mumlet brått noe om kaffe, og forsvant for å bestille runde nummer to med kaffe latte.

IMG_2520.jpg

Jeg prøvde lenge å koble meg ut av samtalen deres, og konsentrere meg om det jeg febrilsk forsøkte å lese … Descartes. Filosofens far.

( Det er ganske flaut at jeg ikke har kommet lenger egentlig. Når var eksamen igjen, sa du? Litt over en måned da … Jeg klarer dette! )

Blikket mitt vandret videre til en ung gutt som satt alene med musikk i ørene. Litt over gjennomsnittet kjekk, kanskje? Neida. Ingen tvil. Definitiv over gjennomsnittet. En jente spaserte forbi ham med noen ord i gaten «Takk for sist, hvordan går det?» Han mumlet noe til svar som jeg ikke klarte å få med meg. For jeg hadde plutselig innsett at kaffen min var drukket opp.

På tide å kjøpe en ny kopp med Cold brew ?  Nei. Jeg orket ikke mer filosofi. En ny foundation måtte jeg jo ha. Så. Saken var klar.

(Det morsomme er hvordan penger bare forsvinner idet jeg setter mine ben på et kjøpesenter. Mitt største budsjettkutt handler dermed om å unngå dem. Det klarer jeg aldri.)

En stund senere befinner jeg meg altså i bilen. Her på parkeringsplassen ved vannet. Jeg ser på alle disse båtene som er på land. Har lyst til å spasere rundt dem, men tør liksom ikke helt. Skal jo sitte her i bilen i stillheten. Jeg hadde glemt å skru av billyset. Det oppdager jeg nå. At det har stått på hele tiden. Med et gir alt mening. Så mørkt det egentlig er! Jeg fatter det nå.

Hvordan havnet jeg egentlig her? Det var jo et av de opprinnelige spørsmålene her. Jo. Vent. Nå husker jeg det. Jeg var på vei hjem, og hørte på radioen. Det var noen litt melankolske sanger som fikk meg til å fundere mer over livet enn jeg vanligvis gjør. I et par sekunder hadde jeg bare så lyst til å beholde følelsen. Følelsen av en stillhet som blokket alt annet enn mine egne tanker. Bare akkurat da. Jeg orket ikke snakke med noen helt enda. Så jeg kjørte hit. Også begynte jeg å skrive. Det har visst gått en halvtime nå. Førti minutter. Jeg tror kanskje jeg har sittet her i tre kvarter, når jeg tenker meg om. 

Kanskje jeg bør komme meg hjem igjen. 

 

Husker du da vi gikk på teateret?

43527147_286671375506197_6199163681159249920_n

Vi spaserer gjennom slottsparken, og forbi det store slottet. Noen minner fosser gjennom hodet mitt. Disse omgivelsene er så kjente. De bærer med seg noe.

“Husker du da vi gikk på teateret? Jeg savner det!” 

Hun smiler litt når hun sier det. Det minner henne kanskje på noe fint og kjært. Noen fine kvelder var det jo. Takknemlighet. Jeg hører det på tonefallet hennes egentlig. Ryggen til Ylva forsvinner raskt foran meg, for hun har oppdaget noe som er verdt å fotografere. Jeg må stoppe litt der i parken jeg, og bare tenke litt. Reflektere litt rundt nettopp disse minnene.

Joda. Jeg husker det. Teater-timene. Savner det jeg også. Savner følelsen av å ta toget inn til storbyen på Oslos fine vestkant, for å leke et par timer hver torsdag. Reise inn til folkehavet, som alltid møtte meg på Oslo Sentralstasjon. Så fantastisk å komme seg litt vekk fra videregående press. Være barn på ekte. Barn der drømmer, og fantasiverden ble roset og applaudert. Jo flere kreative, rarere, merkeligere, unikere og annerledes-ere, stemmer, holdninger og ansiktsuttrykk –  jo bedre. For en verden det er egentlig. Disse skuespillerne finner gleden i å skape, føle og uttrykke noe. Det fascinerer meg. Følelser er jo nettopp det man ikke skal vise, sier samfunnet. Sier normene og tradisjonene. Det bør kanskje nevnes at jeg er en av dem som bryr meg svært lite om nettopp det da. Er jeg sint pleier det for såvidt å synes. Men skuespillere lever nettopp av å føle og uttrykke.  Jeg tror egentlig det er sunt. Godt for en hver sjel å uttrykke litt i blant. Litt mer enn de fleste gjør i disse vestlige velferdsstatene.

Vi har kommet frem til slottet nå. Jeg prøver å se hvilke av alle de store vinduene som har lys. Hvor befinner kongefamilien seg av alle disse rommene å velge imellom? Jeg som ble så inspirert av tanken på å bo på en herregård, hvor overveldende er det vel ikke å bo på et slott? Det virker så rart, og upersonlig. Men de synes kanskje ikke det selv, de som er vant til det?

“Er det ikke fint at slottsparken er for alle?”

Jeg lurer på hvor mange bilder hun har fått tatt nå av det som er. Vi diskuterer hvor ekstremt kjedelig det må være å stå vakt her, før øynene til Ylva faller på et gammelt tre. De bladene der hadde tatt seg fint ut på et bilde eller to. Et par meter foran meg ser jeg henne bryte bevegelsen, og stoppe opp. Det blir kanskje litt kleint å fotografere kjæresteparet som står foran dette treet, og spiser hverandre opp. Ikke er det så lett å få med disse bladene heller da. En annen gang. Vi går mot enden av slottsparken.

Utsikten over Karl Johan er så trygg. Så rolig. Så vakker, og jeg er så uendelig takknemlig for at jeg kan stå i et land omgitt av fred. Jo. Jammen er det vel fint at slottsparken er for alle. Veldig fint faktisk. Det gir meg jo i alle fall muligheten til å drømme litt rundt dette med å bo i et slott. Upersonlig og trygt. Men så er det vel kanskje det vi gjør på en måte. Bare fordi vi bor i Norge.

43551192_1938322319794879_6936699592691941376_n

// Bildene er tatt av Ylva Heyn

Alene i skogen, midt på natten

IMG_1918.jpg

… kunne jeg ikke heller gå på fortauet i lyset? Jeg måtte vel ikke spasere på de mørke skogsstiene alene sånn på kvelden?

Jo. Jeg måtte, og jeg skulle.

Uten refleks.

Ikke fordi jeg har noe imot refleks. Jeg bruker alltid refleks. Du må også alltid bruke refleks! Men akkurat denne kvelden skulle jeg være litt opprørsk, og la være. Til mitt forsvar er sannsynligheten for å bli påkjørt midt i den dypeste skogen ikke veldig stor …

“Det er lenge så mørkt at jeg ikke ser en desimeter fremfor meg. Alt er helt sort. Etter en liten evighet venner øynene mine seg litt til mørket. De klarer å utnytte noe av lyset fra stjernene. Akkurat nok til at jeg klarer å se mine egne føtter, der jeg trasker mellom trærne. Alene i mørket. Jeg smaker litt på ordene. Lar tankene balansere litt i hodet mitt i noen sekunder.  Jeg er alene fordi jeg vet at jeg kan. Kan være mitt eneste selskap, uten å være redd. Uten å frykte. Jeg må bare utnytte det. Kanskje er det kjempedumt. Definitivt super naivt, men det kan jeg leve med.

Jeg fortalte det ikke til mamma. Såå kjempedum er jeg ikke. Isteden  beroliget jeg henne med at jeg selvfølgelig skulle følge lyktestolpene. Jeg tok til og med på refleksvesten. Det til tross for at jeg faktisk er gammel nok til å bestemme over meg selv. Vel. Jeg hadde dette gule tøystykket på helt til jeg passerte nabohuset, og gjemte det ubemerket under bilen deres. For det ødela litt av ideen om jeg skulle ha med den på slep. Jeg måtte bare en tur ut i skogen, og være der litt. Litt usett. Alene.

Jeg sitter midt i turstien. Kjenner den fuktige mosen bore seg fint inn i buksestoffet. Akkurat nok til at jeg blir våt og kald. Det har begynt å regne. Ikke sånn uvær, men litt pjuskeregn. Jeg skal sitte der, og se på stjernene. Se på dem, og drømme om at det vil fly et stjerneskudd til meg. Ikke fordi det er noe spesielt med sånne egentlig. Jeg har bare så veldig lyst til å se et. En gang. Helst nå. Jeg må bare være her, og puste inn luften. Kulden. Høre på stillheten. Stillheten som blåser og uler. Som beveger grenene på trærne, og får dem til å likne armer som vaier. Jeg vil bare ta den mørke skogen tilbake. Nekte den å tilhøre skrekkhistorier om drap og voldtekt. Om vonde historier som den ofte blir forbundet med. Den har aldri vært det for meg, så jeg vil ikke la den være det heller. Den er jo bare den mørke skogen. Ikke noe mer eller mindre farlig. Den er fin. Trygg. Min. Like mye min som frykten sin. Jeg vil heller være naiv. 

Men ikke så naiv. Jeg  befinner meg tross alt sånn omtrent femti meter fra nærmeste hus. Jeg har med mobil, og hund. Jeg er vel strengt talt ikke særlig alene. Til tross for at Amelia ikke akkurat er en vakthund, er hun skummel nok om det skulle trengs. Også bjeffer hun ganske høyt. Da lot jeg kanskje realiteten styre drømmene mine om at denne skogen er så ufarlig likevel. Det er trist synes jeg. Tror nok det i ganske stor grad er ufortjent også. Sannsynligheten for at det skjer noe her mellom grantrærne, er trolig mindre enn sannsynligheten for en bilulykke på vei til butikken. Allikevel er vi litt fordomsfulle mot denne mørke skogen. Jeg og. Det er så synd at den skal ha et så dårlig rykte på seg, sånn på natten. Som om den blir så mye skumlere fordi den er mørk og ikke lys. Men så må det vel bare være sånn da.

 

Hvorfor etterlot du flere spørsmål enn svar?

Jeg står med føttene plasser på svalberg. Blikket mitt speider utover havet. Det er så blått i dag. Blåere enn det pleier. Hvorfor satt jeg ikke håret i hestehale? Jeg gjør jo alltid det, men i dag lot jeg det bare falle naturlig nedover sånn det er. Som bustete spaghetti som dekker øynene mine så jeg ikke ser. Men gjør det egentlig noe at jeg ikke ser? Øynene mine er tåkete av tårer uansett. Tårer som renner nedover kinnene mine. Salte tårer

Neida. Jeg gråter ikke. Rister like godt litt på hodet, og gnir det ihjelfargede håret vekk fra øynene mine. Jeg syntes bare det hørte med i denne historien. At jeg gråt altså. For om det hadde vært en Hollywood film dette her, da hadde jeg grått. Sånn stille og estetisk. Ikke hulkende, og gryntende. Typen med snøfting lik en gris som har satt en tulipan i halsen. (Sånn jeg egentlig pleier.)

Men jeg er tom for tårer.

Skal ikke tiden lege alle sår? Hvorfor føles det da som i går? I går at du rev hjertet mitt ut, og kastet det på asfalten … Lot det ligge der, og sprute blod i alle retninger mens jeg stod og så på meg selv blø i hjel, uten å kunne gjøre noe?

Jeg har ikke et eneste bevis på tiden vår sammen. Ikke et bilde. Ikke en video. Ikke et skriftlig referat. Alt er slettet. Alle våre år sammen kunne like godt vært oppspinn.

For jeg har unngått deg, og latt deg ligge der på skrivebordet alene. Har vært med andre. Gjort en iherdig innsats for å tenke på noen andre enn deg, og gråte over noen andre enn deg. Gjort meg selv opptatt med andre ting. Prøvd å få nye venner. Nye hobbyer. ( I alle fall så godt det lar seg gjøre på under en uke)

Hvorfor klarer jeg ikke å slippe deg når du vil det, og jeg vil det? Hvorfor etterlater du deg så mange flere spørsmål enn svar?

Alt med deg er vanskelig. Å snakke om deg. Å tenke på deg. Å se deg. Å vite at du ikke elsker meg nok til å unngå å dø … da jeg sølte Pepsi Max på deg.

For ærlig.

Det er nesten noe du må tåle når du er mac-en min. Det følger med. Hvor idiotisk er det ikke at de ikke er vanntette disse Mac-ene?

Hvordan skal jeg klare meg nå? Min kjære MacBook Air, Anno 2012. Vel. Selv om livet mitt er en levende klisjé, tror jeg ikke at jeg kommer meg helt over deg før jeg har fått meg en ny. Så. Jeg tror jeg turer bort på Elkjøp først som sist. Løser nok problemet det. Hvorfor må de være så dyre da, disse Mac-ene?

 

Omsorgssvikt av oljebarn

“Ti tusen stikkende kniver i hjertet. Jeg skjønner ikke hvorfor hjertesmerte blir beskrevet som det. Jeg føler ikke at det egentlig dekker følelsen. Ikke i nærheten en gang. For meg var det mer som om noen tok hjertet mitt, og  raspet det opp på et rivjern. Raspet det i småbiter som kunne blåses på og flyte ut i vinden. Helt opphakket og ødelagt for alltid. Som om det var Norvegiaost. Nei. Forresten. Jarlsberg. Alltid Jarlsberg.”

For sånn helt seriøst

Hvordan er det fysisk mulig å ta feil av Cola Zero og Pepsi Max ?

Det er sjelden jeg har følt meg så lite elsket av min egen mor som da hun kom hjem uten Pepsi Max, men med en Cola Zero flaske istedenfor.

Hun måtte fint snu og dra tilbake på butikken for å si det sånn.

Også ble hun så lei seg da. For jeg ble jo sur, noe jeg følte jeg hadde full grunn til egentlig. Men hun mente det jo bare godt.

Som den profesjonelle Pepsi Max drikkeren jeg er, skjønner jeg kanskje forskjellen mellom disse i større grad enn amatører. Det er jo forståelig. Forsåvidt. Men min egen mor hadde jeg trodd bedre om.

Dette regnes i mine øyne som en så stor grad av omsorgssvikt at jeg er glad det ikke er så lenge til jeg flytter ut.

Neida.

Jeg ble blid igjen når hun kom tilbake igjen med Pepsi Max under armen jeg. Så kravstor er jeg da ikke?

Jeg har forresten så ekstremt lyst til å ta en blindtest mellom ulike light bruser snart – da jeg ser på meg selv som litt av en ekspert. Hadde vært gøy.

Men dagene mine består strengt talt ikke bare av Pepsi Max da. Bare så dere vet det liksom. Jeg lover, nesten.

Ønsker deg en fin kveld videre, kjære du ❤️

Ut av huset for alltid

IMG_6149

 

“En sentimental følelse begynner å bre seg litt over meg, der jeg sitter med noen av de gamle tingene mine i fanget. En rosa kortstokk, og et par klistremerker ligger i en haug ved siden av meg. Noen smykker har krøllet seg inn i hverandre i øverste skuff av prinsesse-smykkeskrinet. Noen av disse gjenstandene går i søpla. Noen legger jeg i en liten eske. Etter å ha sortert meg gjennom et par skuffer sier jeg meg ferdig for i dag. Nå har jeg begynt. Det haster ikke så mye. Jeg har litt over fire måneder på meg. “

Det er ikke akkurat så fysisk krevende å gå gjennom et par gamle gjenstander, og sortere dem i esker. Men den krever visst en del mer energi enn jeg først hadde trodd likevel. For plutselig begynner alle disse følelsene å velle opp på innsiden. Minner renner gjennom hodet mitt, også føles det litt som om jeg forlater disse minnene når jeg kaster gamle leker og sånn. Men det gjør jeg jo ikke. Jeg gjør bare plass til nye minner.

For jeg skal flytte ut av dette huset nå. Ut for alltid. Det er en veldig rar tanke, etter å ha bodd her i nesten hele mitt liv. Allikevel er det en større del av livet mitt jeg skal bo utenfor disse fire veggene. Det er en enda rarere tanke.

Jeg er så klar for å flytte ut selv om det er med litt blanede følelser selvfølgelig. Jeg tror de fleste kjenner seg igjen i det. Hele meg kribler etter å ta nok et steg ut i voksenlivet. Allikevel er det uvirkelig at det er så nært.

IMG_6145

Amelia og jeg tok oss en liten spasertur i høstværet, og jeg fotograferte litt av disse omgivelsene vi spaserte på veien. Jeg elsker virkelig høstfarger. De er så varme, og gode samtidig som de varsler om at kulden er på vei. Vi fikk både møte på et par sauer og høner på veien. Amelia ville gjerne jage hønene, og ble veldig skuffet da jeg strengt meddelte at vi skulle spasere fort videre. Men hun koste seg i den friske høstluften likevel da. Mhm. Der ser du. Jeg har brått blitt en av dem som dedikerer nesten halvparten av bloggginnlegget til hunden min og. God kveld i stuen videre, fine du ♥

IMG_6146IMG_6147IMG_6148