Alene i skogen, midt på natten

IMG_1918.jpg

… kunne jeg ikke heller gå på fortauet i lyset? Jeg måtte vel ikke spasere på de mørke skogsstiene alene sånn på kvelden?

Jo. Jeg måtte, og jeg skulle.

Uten refleks.

Ikke fordi jeg har noe imot refleks. Jeg bruker alltid refleks. Du må også alltid bruke refleks! Men akkurat denne kvelden skulle jeg være litt opprørsk, og la være. Til mitt forsvar er sannsynligheten for å bli påkjørt midt i den dypeste skogen ikke veldig stor …

“Det er lenge så mørkt at jeg ikke ser en desimeter fremfor meg. Alt er helt sort. Etter en liten evighet venner øynene mine seg litt til mørket. De klarer å utnytte noe av lyset fra stjernene. Akkurat nok til at jeg klarer å se mine egne føtter, der jeg trasker mellom trærne. Alene i mørket. Jeg smaker litt på ordene. Lar tankene balansere litt i hodet mitt i noen sekunder.  Jeg er alene fordi jeg vet at jeg kan. Kan være mitt eneste selskap, uten å være redd. Uten å frykte. Jeg må bare utnytte det. Kanskje er det kjempedumt. Definitivt super naivt, men det kan jeg leve med.

Jeg fortalte det ikke til mamma. Såå kjempedum er jeg ikke. Isteden  beroliget jeg henne med at jeg selvfølgelig skulle følge lyktestolpene. Jeg tok til og med på refleksvesten. Det til tross for at jeg faktisk er gammel nok til å bestemme over meg selv. Vel. Jeg hadde dette gule tøystykket på helt til jeg passerte nabohuset, og gjemte det ubemerket under bilen deres. For det ødela litt av ideen om jeg skulle ha med den på slep. Jeg måtte bare en tur ut i skogen, og være der litt. Litt usett. Alene.

Jeg sitter midt i turstien. Kjenner den fuktige mosen bore seg fint inn i buksestoffet. Akkurat nok til at jeg blir våt og kald. Det har begynt å regne. Ikke sånn uvær, men litt pjuskeregn. Jeg skal sitte der, og se på stjernene. Se på dem, og drømme om at det vil fly et stjerneskudd til meg. Ikke fordi det er noe spesielt med sånne egentlig. Jeg har bare så veldig lyst til å se et. En gang. Helst nå. Jeg må bare være her, og puste inn luften. Kulden. Høre på stillheten. Stillheten som blåser og uler. Som beveger grenene på trærne, og får dem til å likne armer som vaier. Jeg vil bare ta den mørke skogen tilbake. Nekte den å tilhøre skrekkhistorier om drap og voldtekt. Om vonde historier som den ofte blir forbundet med. Den har aldri vært det for meg, så jeg vil ikke la den være det heller. Den er jo bare den mørke skogen. Ikke noe mer eller mindre farlig. Den er fin. Trygg. Min. Like mye min som frykten sin. Jeg vil heller være naiv. 

Men ikke så naiv. Jeg  befinner meg tross alt sånn omtrent femti meter fra nærmeste hus. Jeg har med mobil, og hund. Jeg er vel strengt talt ikke særlig alene. Til tross for at Amelia ikke akkurat er en vakthund, er hun skummel nok om det skulle trengs. Også bjeffer hun ganske høyt. Da lot jeg kanskje realiteten styre drømmene mine om at denne skogen er så ufarlig likevel. Det er trist synes jeg. Tror nok det i ganske stor grad er ufortjent også. Sannsynligheten for at det skjer noe her mellom grantrærne, er trolig mindre enn sannsynligheten for en bilulykke på vei til butikken. Allikevel er vi litt fordomsfulle mot denne mørke skogen. Jeg og. Det er så synd at den skal ha et så dårlig rykte på seg, sånn på natten. Som om den blir så mye skumlere fordi den er mørk og ikke lys. Men så må det vel bare være sånn da.

 

Hvorfor etterlot du flere spørsmål enn svar?

Jeg står med føttene plasser på svalberg. Blikket mitt speider utover havet. Det er så blått i dag. Blåere enn det pleier. Hvorfor satt jeg ikke håret i hestehale? Jeg gjør jo alltid det, men i dag lot jeg det bare falle naturlig nedover sånn det er. Som bustete spaghetti som dekker øynene mine så jeg ikke ser. Men gjør det egentlig noe at jeg ikke ser? Øynene mine er tåkete av tårer uansett. Tårer som renner nedover kinnene mine. Salte tårer

Neida. Jeg gråter ikke. Rister like godt litt på hodet, og gnir det ihjelfargede håret vekk fra øynene mine. Jeg syntes bare det hørte med i denne historien. At jeg gråt altså. For om det hadde vært en Hollywood film dette her, da hadde jeg grått. Sånn stille og estetisk. Ikke hulkende, og gryntende. Typen med snøfting lik en gris som har satt en tulipan i halsen. (Sånn jeg egentlig pleier.)

Men jeg er tom for tårer.

Skal ikke tiden lege alle sår? Hvorfor føles det da som i går? I går at du rev hjertet mitt ut, og kastet det på asfalten … Lot det ligge der, og sprute blod i alle retninger mens jeg stod og så på meg selv blø i hjel, uten å kunne gjøre noe?

Jeg har ikke et eneste bevis på tiden vår sammen. Ikke et bilde. Ikke en video. Ikke et skriftlig referat. Alt er slettet. Alle våre år sammen kunne like godt vært oppspinn.

For jeg har unngått deg, og latt deg ligge der på skrivebordet alene. Har vært med andre. Gjort en iherdig innsats for å tenke på noen andre enn deg, og gråte over noen andre enn deg. Gjort meg selv opptatt med andre ting. Prøvd å få nye venner. Nye hobbyer. ( I alle fall så godt det lar seg gjøre på under en uke)

Hvorfor klarer jeg ikke å slippe deg når du vil det, og jeg vil det? Hvorfor etterlater du deg så mange flere spørsmål enn svar?

Alt med deg er vanskelig. Å snakke om deg. Å tenke på deg. Å se deg. Å vite at du ikke elsker meg nok til å unngå å dø … da jeg sølte Pepsi Max på deg.

For ærlig.

Det er nesten noe du må tåle når du er mac-en min. Det følger med. Hvor idiotisk er det ikke at de ikke er vanntette disse Mac-ene?

Hvordan skal jeg klare meg nå? Min kjære MacBook Air, Anno 2012. Vel. Selv om livet mitt er en levende klisjé, tror jeg ikke at jeg kommer meg helt over deg før jeg har fått meg en ny. Så. Jeg tror jeg turer bort på Elkjøp først som sist. Løser nok problemet det. Hvorfor må de være så dyre da, disse Mac-ene?

 

Omsorgssvikt av oljebarn

“Ti tusen stikkende kniver i hjertet. Jeg skjønner ikke hvorfor hjertesmerte blir beskrevet som det. Jeg føler ikke at det egentlig dekker følelsen. Ikke i nærheten en gang. For meg var det mer som om noen tok hjertet mitt, og  raspet det opp på et rivjern. Raspet det i småbiter som kunne blåses på og flyte ut i vinden. Helt opphakket og ødelagt for alltid. Som om det var Norvegiaost. Nei. Forresten. Jarlsberg. Alltid Jarlsberg.”

For sånn helt seriøst

Hvordan er det fysisk mulig å ta feil av Cola Zero og Pepsi Max ?

Det er sjelden jeg har følt meg så lite elsket av min egen mor som da hun kom hjem uten Pepsi Max, men med en Cola Zero flaske istedenfor.

Hun måtte fint snu og dra tilbake på butikken for å si det sånn.

Også ble hun så lei seg da. For jeg ble jo sur, noe jeg følte jeg hadde full grunn til egentlig. Men hun mente det jo bare godt.

Som den profesjonelle Pepsi Max drikkeren jeg er, skjønner jeg kanskje forskjellen mellom disse i større grad enn amatører. Det er jo forståelig. Forsåvidt. Men min egen mor hadde jeg trodd bedre om.

Dette regnes i mine øyne som en så stor grad av omsorgssvikt at jeg er glad det ikke er så lenge til jeg flytter ut.

Neida.

Jeg ble blid igjen når hun kom tilbake igjen med Pepsi Max under armen jeg. Så kravstor er jeg da ikke?

Jeg har forresten så ekstremt lyst til å ta en blindtest mellom ulike light bruser snart – da jeg ser på meg selv som litt av en ekspert. Hadde vært gøy.

Men dagene mine består strengt talt ikke bare av Pepsi Max da. Bare så dere vet det liksom. Jeg lover, nesten.

Ønsker deg en fin kveld videre, kjære du ❤️

Ut av huset for alltid

IMG_6149

 

“En sentimental følelse begynner å bre seg litt over meg, der jeg sitter med noen av de gamle tingene mine i fanget. En rosa kortstokk, og et par klistremerker ligger i en haug ved siden av meg. Noen smykker har krøllet seg inn i hverandre i øverste skuff av prinsesse-smykkeskrinet. Noen av disse gjenstandene går i søpla. Noen legger jeg i en liten eske. Etter å ha sortert meg gjennom et par skuffer sier jeg meg ferdig for i dag. Nå har jeg begynt. Det haster ikke så mye. Jeg har litt over fire måneder på meg. “

Det er ikke akkurat så fysisk krevende å gå gjennom et par gamle gjenstander, og sortere dem i esker. Men den krever visst en del mer energi enn jeg først hadde trodd likevel. For plutselig begynner alle disse følelsene å velle opp på innsiden. Minner renner gjennom hodet mitt, også føles det litt som om jeg forlater disse minnene når jeg kaster gamle leker og sånn. Men det gjør jeg jo ikke. Jeg gjør bare plass til nye minner.

For jeg skal flytte ut av dette huset nå. Ut for alltid. Det er en veldig rar tanke, etter å ha bodd her i nesten hele mitt liv. Allikevel er det en større del av livet mitt jeg skal bo utenfor disse fire veggene. Det er en enda rarere tanke.

Jeg er så klar for å flytte ut selv om det er med litt blanede følelser selvfølgelig. Jeg tror de fleste kjenner seg igjen i det. Hele meg kribler etter å ta nok et steg ut i voksenlivet. Allikevel er det uvirkelig at det er så nært.

IMG_6145

Amelia og jeg tok oss en liten spasertur i høstværet, og jeg fotograferte litt av disse omgivelsene vi spaserte på veien. Jeg elsker virkelig høstfarger. De er så varme, og gode samtidig som de varsler om at kulden er på vei. Vi fikk både møte på et par sauer og høner på veien. Amelia ville gjerne jage hønene, og ble veldig skuffet da jeg strengt meddelte at vi skulle spasere fort videre. Men hun koste seg i den friske høstluften likevel da. Mhm. Der ser du. Jeg har brått blitt en av dem som dedikerer nesten halvparten av bloggginnlegget til hunden min og. God kveld i stuen videre, fine du ♥

IMG_6146IMG_6147IMG_6148

Den bråkete stillheten

IMG_6106

Stillhet.

Er det en lyd? En følelse?  En visshet? Beskriver den et fysisk naturfenomen som faktisk eksisterer? Er den bare tall eller tegn i en matematisk formel? Eller rommer den mangelen på noe som en slags eksistens fargelagt i hullet etter noe annet?

Jeg liker ikke stillhet som er stille.

Jeg liker stillhet som lager lyd.

Misliker sterkt når den ettelater tomhet i meg, men elsker når den kommer i form av bølgesus eller vind som uler.

Noen ganger er jeg så sulten på stillhet. Jeg bare trenger det mer enn oksygen. Mangel på det kveler meg og gjør meg svimmel. Jeg får abstinenser når den ikke omfavner meg.

I dag hadde jeg en av de få øyeblikkene  i verdenshistorien der tankene mine stilnet. Helt. De stresset ikke rundt i alle retninger. Hverken til nordpolen eller Mars. De rommet ikke morgendagen eller neste uke. Ikke en gang nuet. De var bare bortgjemt i en stillhet som tvang meg til å kaste med ned i senga, og lukke øynene i bare noen få sekunder… For denne stillheten var så unaturlig for meg. Ikke vet jeg hvor den kom fra.

Heldigvis forsvant den like fort som den kom da jeg pluselig hørte den skurrende malingen til candy (katten min på ni år) og klør som beveget seg rytmisk. I marsjerende tempo dunket de spisse potene opp og ned i ryggen min. Etter hvert spaserte de helt ned til en dissende rumpemasasje. Jeg skvatt. Skrek. Snudde meg, og kastet den stakkars katten ned på gulvet i ren forskrekkelse. Aldri har jeg opplevd at noen bryter en så klokkeklar stillhet fra hodet mitt på en så stikkende måte.

Amelia ble nok litt redd av dette hylet som plutselig ga gjenklang en etasje lenger opp. Hun kom like godt løpende opp trappen, og begynte å klynke. Hun måtte jo tross alt bæsje.

Jeg måtte ut, og det var vel ingen grunn til å kaste bort tiden på å ligge her i stillheten, selv om jeg hadde brukt over halvparten av de to siste døgnene på å være på jobb.

IMG_6107

Autopilot

IMG_8517//Jeg spaserer rundt og er hobbyfotograf om dagen. Da kan plutselig selv en kvist bli veldig fin og verdt nærmere studering. 

Jeg må bare si én ting…

INGEN liker å ta oppvasken. Det er noe alle misliker sterkt, og det er en regel. En inngravert regel. Uten unntak. 

Du vil alltids møte på de menneskene som tørr å være dumme nok til påstå noe annet. Det er idiotisk. En hver løgndetektor hadde motvbevist det. Men det finnest visst de menneskene som mener at det å sette oppvask inn i oppvaskmaskin er minimalt med arbeid. Sånne mennesker er for eksempel bestevenninnen min – Ylva. Hun kjøpte nemlig oppvaskmasin en gang i fjor. Før det hadde de tatt oppvasken for hånd i alle år i det huset der. Neida de er ikke helt gærne. Men det som fascinerer meg er måten hun anser oppvask i 2018 som mindre arbeid enn nordmenn flest. Etter å ha tatt så mye oppvask for hånd som det Ylva har,  er plutselig oppvaskmasin kjempe luksus. Ikke en selfølge, men rett og slett noe som gjør oppvask minimalt problematisk

Jeg derimot. Jeg har hatt oppvaskmasin hele livet. Men i dette huset setter vi ikke noe som helst inn i den oppvaskmasinen før hele vasken er overfull, og det brått MÅ settes inn i oppvaskmasinen.

Ja. Oppvaskmaskiner. Oppvask. Det er det jeg tenker på nå. Jeg har akkuat tatt oppvasken, og ryddet kjøkkenet. Det var det jeg fant ut at jeg måtte gjøre klokken halv ti på kvelden. Det stoppet meg ikke at jeg dro hjemmefra litt før 07.00 og har jobbet i over 12 timer til sammen i dag – og skal gjøre det samme i morgen.

IMG_8404

Det er ikke det at jeg ikke tåler rot eller noe. Tvert i mot… Men når jeg er sliten går jeg inn i en modus som gjør at jeg ikke klarer å tenke. Litt sånn zoombie tilværelse. Det som er veldig interessant med denne tilstanden, er at jeg gjør så mye rart. Som å ta oppvasken for eksempel. Normale mennesker legger seg liksom ned, og sover og sånn. Jeg går derimot inn i en eller annen autopilot som kan finne på å gjøre hva som helst. Noen ganger vasker jeg, andre får jeg en fiks idé om at jeg skal bake en kake eller tegne en blomst. Selv de gangene jeg kommer hjem midt på natten kan jeg finne på å gjøre sånne rare ting. I dag var jeg i denne autopilotfasen da jeg ble ringt og spurt om ikke jeg kunne jobbe litt mer i morgen også. SÅ til tross for at hodet mitt fysisk beveget seg fra side til side, sånn det vanligvis gjør når man sier nei – hørte jeg meg selv formulere et ja. Vel, vel. Antakelig en underbevissthet som slo til fordi jeg vet at pengene kommer godt med.

Jeg har rett og slett innsett at jeg er sliten i faser. Og dette er en av de siste fasene før koma.

Jeg skal jammen ta meg tid til å beskrive dem nærmere for dere en annen gang. Men jeg skal jo tross alt tidlig opp i morgen. SÅ jeg bør kanskje sove litt nå.

Ønsker deg en god fredagskveld videre kjære leser ♥

IMG_8518

Ubemerket

IMG_5731

Denne tirsdagen har jeg bestemt for å ta meg en tur på biblioteket. Noe som ikke er bestemt av helt fri vilje.

Jeg vil heller kalle det et valg med sitt opphav i at jeg ikke kommer meg hjem fra jobb, før om et par timer. Til tross for at jeg er så sliten at jeg ikke orker å kommunisere med noen. Ikke en gang meg selv. Isteden spaserer jeg rundt der i en endeløs tåke uten evnen til å tenke helt klart. Jeg har ikke bil. Det er derfor jeg ikke kommer meg hjem. Fordi bussene hjem til meg kunne gått litt oftere enn to ganger om dagen. Det hadde vært helt greit. Men det gjør de ikke. Grunnen til at jeg ikke har bil er at vi er tre mennesker som jobber på samme tid, men på ulike steder. Tre mennesker med to biler. Det er definisjonen på dårlig logistikk.

I denne tåken som oppstår når jeg har sovet for lite, og drukket for lite kaffe fordelt over for mange tanker – spaserer jeg inn i et rom jeg ikke har vært i på mange år. Men jeg husker dette rommet. Husker at jeg har vært her før.

Noen barn sitter og spiller på en playstation i et eget rom, men døren inn dit er åpen. De bråker. Det er ikke så stille som et bibliotek skal være. Men jeg bryr meg egentlig ikke så mye om det. Isteden river jeg med et par ukeblader, og en tilfeldig bok. Finner et bord, og setter meg for å lese. Der sitter jeg lenge. Lenge. Lenge. Til å være meg.

Tiden renner bort. 

IMG_5741.jpg

 

Jeg har nesten lest ferdig hele boka når de to timene har gått. 

Barna sitter ikke lenger i naborommet. Bråket forsvant uten at jeg merket det. Det er bibliotekstille.

Jeg innser at det bare er meg og bibliotekaren igjen i rommet før det spaserer en gammel dame inn. Hun stiller seg ved skranken, og begynner å snakke med bibliotekaren. Jeg får en eller annen teit panikk for at hun skal gå. Jeg må slutte å lese nå. Jeg må ut derfra. Jeg vet ikke hvorfor, men får en fiks idè om at dette redder meg fra å måtte snakke med noen. Jeg orker bare ikke tanken på å veksle ord med et annet menneske. Jeg klarer ikke en gang å veksle ord med meg selv akkurat nå. Så hvis jeg sniker meg ut mens ingen ser?

Jeg kunne lånt med den boka jeg nesten har les ut hjem. Men jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at jeg aldri kommer til å lese den ferdig uansett. Til tross for at den var ganske spennende. Til tross for at jeg bare har igjen noen sider. Til tross for at den var i særklassen som klarer å holde konsentrasjonen min lenger enn i et par minutter før instagram har en bedre historie å fortelle. Jeg står plutselig ved utgangen, og legger fra meg bladene i hyllen jeg fant dem i.

Jeg rakk det. Den gamle damen står ved skranken fremdeles. Jeg snek meg forbi begge disse menneskene uten at de ofret meg et blikk. Så deilig det var. Så godt å kunne flyte i sin egen verden uten at noen skal presse seg inn.

Jeg smiler litt for meg selv og tenker at jeg fint kan spasere ut uten å si hade nå. På samme måte som jeg spaserte inn uten å si hei. Ubemerket.

Jeg pleier aldri å tenke sånn. Men i dag er det slik et ork å snakke. 

I samme sekund som tanken løper gjennom hodet mitt, er jeg i ferd med å gjøre akkurat det.

Men kommunikasjon er visst en refleks jeg ikke kommer unna likevel. Så selv om jeg ikke en gang vet hvordan det skjer,  presser jeg ut et “ha det godt”  til de to damene som ikke en gang har merket at jeg eksisterer. Jeg smiler. Vinker til og med. Virker nok ganske glad selv om jeg ikke er så veldig glad.

Egentlig er jeg ganske sur for at jeg måtte stå opp tidlig på jobb for å slutte tidlig, men allikevel blir nødt til å kaste tiden bort på å vente. All denne ventingen vi må gjennom i dette livet. Den som stjeler oppmerksomhet, tid og krefter. Hva er den godt for egentlig?

Jeg dytter den tunge døra opp, og går endelig ut. Ikke ubemerket sånn jeg skulle ønske. Jeg møter sola som om vi aldri har støtt på hverandre før. Litt overraskende var det jo at det var sånn den så ut. Sånn den føltes.

Det er vidunderlig hvordan sola har evnen til lure deg til å være glad – selv om du tror du ikke er det.

For de er jo egentlig bare nålstikk i hjertet disse andre følelsene som stjeler gleden innimellom.  Bismaker av livets uante vendinger. Sola smelter dem vekk, og etterlater en berusende lykke som varer i omtrent ti sekunder. Så er den borte. Og da er den borte på ekte. Borte på en sånn måte som etterlater tomhet.

Først da innser jeg at jeg trenger kaffe på ekte. Jeg trenger kaffe nå. Men kanskje aller mest trenger jeg en god natts søvn.