Ubemerket

IMG_5731

Denne tirsdagen har jeg bestemt for å ta meg en tur på biblioteket. Noe som ikke er bestemt av helt fri vilje.

Jeg vil heller kalle det et valg med sitt opphav i at jeg ikke kommer meg hjem fra jobb, før om et par timer. Til tross for at jeg er så sliten at jeg ikke orker å kommunisere med noen. Ikke en gang meg selv. Isteden spaserer jeg rundt der i en endeløs tåke uten evnen til å tenke helt klart. Jeg har ikke bil. Det er derfor jeg ikke kommer meg hjem. Fordi bussene hjem til meg kunne gått litt oftere enn to ganger om dagen. Det hadde vært helt greit. Men det gjør de ikke. Grunnen til at jeg ikke har bil er at vi er tre mennesker som jobber på samme tid, men på ulike steder. Tre mennesker med to biler. Det er definisjonen på dårlig logistikk.

I denne tåken som oppstår når jeg har sovet for lite, og drukket for lite kaffe fordelt over for mange tanker – spaserer jeg inn i et rom jeg ikke har vært i på mange år. Men jeg husker dette rommet. Husker at jeg har vært her før.

Noen barn sitter og spiller på en playstation i et eget rom, men døren inn dit er åpen. De bråker. Det er ikke så stille som et bibliotek skal være. Men jeg bryr meg egentlig ikke så mye om det. Isteden river jeg med et par ukeblader, og en tilfeldig bok. Finner et bord, og setter meg for å lese. Der sitter jeg lenge. Lenge. Lenge. Til å være meg.

Tiden renner bort. 

IMG_5741.jpg

 

Jeg har nesten lest ferdig hele boka når de to timene har gått. 

Barna sitter ikke lenger i naborommet. Bråket forsvant uten at jeg merket det. Det er bibliotekstille.

Jeg innser at det bare er meg og bibliotekaren igjen i rommet før det spaserer en gammel dame inn. Hun stiller seg ved skranken, og begynner å snakke med bibliotekaren. Jeg får en eller annen teit panikk for at hun skal gå. Jeg må slutte å lese nå. Jeg må ut derfra. Jeg vet ikke hvorfor, men får en fiks idè om at dette redder meg fra å måtte snakke med noen. Jeg orker bare ikke tanken på å veksle ord med et annet menneske. Jeg klarer ikke en gang å veksle ord med meg selv akkurat nå. Så hvis jeg sniker meg ut mens ingen ser?

Jeg kunne lånt med den boka jeg nesten har les ut hjem. Men jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at jeg aldri kommer til å lese den ferdig uansett. Til tross for at den var ganske spennende. Til tross for at jeg bare har igjen noen sider. Til tross for at den var i særklassen som klarer å holde konsentrasjonen min lenger enn i et par minutter før instagram har en bedre historie å fortelle. Jeg står plutselig ved utgangen, og legger fra meg bladene i hyllen jeg fant dem i.

Jeg rakk det. Den gamle damen står ved skranken fremdeles. Jeg snek meg forbi begge disse menneskene uten at de ofret meg et blikk. Så deilig det var. Så godt å kunne flyte i sin egen verden uten at noen skal presse seg inn.

Jeg smiler litt for meg selv og tenker at jeg fint kan spasere ut uten å si hade nå. På samme måte som jeg spaserte inn uten å si hei. Ubemerket.

Jeg pleier aldri å tenke sånn. Men i dag er det slik et ork å snakke. 

I samme sekund som tanken løper gjennom hodet mitt, er jeg i ferd med å gjøre akkurat det.

Men kommunikasjon er visst en refleks jeg ikke kommer unna likevel. Så selv om jeg ikke en gang vet hvordan det skjer,  presser jeg ut et “ha det godt”  til de to damene som ikke en gang har merket at jeg eksisterer. Jeg smiler. Vinker til og med. Virker nok ganske glad selv om jeg ikke er så veldig glad.

Egentlig er jeg ganske sur for at jeg måtte stå opp tidlig på jobb for å slutte tidlig, men allikevel blir nødt til å kaste tiden bort på å vente. All denne ventingen vi må gjennom i dette livet. Den som stjeler oppmerksomhet, tid og krefter. Hva er den godt for egentlig?

Jeg dytter den tunge døra opp, og går endelig ut. Ikke ubemerket sånn jeg skulle ønske. Jeg møter sola som om vi aldri har støtt på hverandre før. Litt overraskende var det jo at det var sånn den så ut. Sånn den føltes.

Det er vidunderlig hvordan sola har evnen til lure deg til å være glad – selv om du tror du ikke er det.

For de er jo egentlig bare nålstikk i hjertet disse andre følelsene som stjeler gleden innimellom.  Bismaker av livets uante vendinger. Sola smelter dem vekk, og etterlater en berusende lykke som varer i omtrent ti sekunder. Så er den borte. Og da er den borte på ekte. Borte på en sånn måte som etterlater tomhet.

Først da innser jeg at jeg trenger kaffe på ekte. Jeg trenger kaffe nå. Men kanskje aller mest trenger jeg en god natts søvn. 

Men jeg sitter jo bare her

IMG_4776 (1).jpg

Jeg vet ikke helt jeg. På en måte sitter jeg bare her.

På en annen side, sitter jeg faktisk her! Sitter her. Akkurat her. Det er det. Hverken noe mer eller mindre. Jeg sitter her mens tankene definitivt ikke sitter her. De er alle andre steder. Selvfølgelig. Hvordan skulle det ellers være? Hvor skulle de ellers være? Hvordan er det egentlig å ha tankene akkurat her? Bare her? Jeg synes alltid mine er der. Du skjønner sikkert. Hvis du nesten forstår litt av hva jeg babler om? For dine tanker er jo faktisk der nå. Noe som i dette tilfellet betyr her. Her hos meg. Her i tankene mine. Her i denne teksten.

IMG_4693

Kaffekoppen forsvant fort som vanlig. Jeg er plassert i et ganske så mørkt, og stilfult rom i bygdas eneste café. Eller. I alle fall den eneste jeg vet om. Jeg tør ikke påstå at det ikke finnes noen andre kaffeserverende steder bortgjemt i en eller annen bakgate i nærheten. Men. Du skjønner poenget. Det er jo ganske koselig her. Til tross for at jeg ikke er typen som drar på noen annen café enn espressohouse. Sånn til vanlig.

Altså. Man får faktisk ganske nok av rosin-bolle-lukt når man jobber på en selv. Tro det eller ei. SÅ. Jeg er med andre ord ikke her av fri vilje. Eller. Valget stod mellom det, og å gå hjem. Det er en distanse på litt over en mil, og tar over to timer. Det orket jeg virkelig ikke nå. I pjuskeregnet. SÅ. Jeg venter her. På pappa. Eller egentlig venter jeg jo bare på bilen hans da. På sofa. På mat. På sove. På joggebukse. På film, kanskje.

IMG_4665 2.jpg

Så jeg sitter nå her, og er så veldig sliten. Helt ærlig. Men jeg er sånn godt sliten liksom. Sånn sliten du føler deg når du har gjort noe bra med energien din. Noe meningsfult. For det føler jeg da. Tenker at det er fint å være sliten nå, fordi jobben min bidrar med noe bra. Noe positivt, og sånn for andre da. Så til tross for at jeg er liiiitt trøtt, og klar for å legge beina veldig høyt i en myk sofa, er jeg ganske så lystig til sinns likevel, skjønner du. Litt daff blir man da av det triste været, det skal sies. Men bortsett fra det… Jeg husker ikke helt hva jeg skrev først jeg. Men var det noe om at jeg er sliten nå; DA ombestemmer meg. Unnskyld.  Jeg sitter faktisk her. Har energi! Nå. Nå skal jeg planlegge litt. Ja. Det skal jeg. Tenke litt på fremtiden. Sitte her. Være her. Og bare her. Stryk det med å tenke på fremtiden. Jeg skal tenke på nå. Tenke på her. Tenke på regnet. På rosin-bolle-lukten. På kaffesmaken som fremdeles er i munnen min. På musikken jeg hører på. På menneskene som sitter rundt meg. Hva tenker de på da, mon tro? På servietten som ligger skrukkete ved siden av kaffekoppen fordi jeg alltid søler. Skal jeg kaste den nå, kanskje? Du tror sikkert ikke at det er mulig å kaste en serviett samtidig som jeg skriver dette. Da må du tro om igjen. Velkommen til 2018, og notatblokken på Iphone. Eller. Det tar litt tid da. Å skrive med en hånd. Holde mobilen, og skrive samtidig. For nå er jeg mer enn ferdig med å kaste denne servietten, og jeg har stått her ganske lenge for å få ned disse ordene nå.

Velkommen til her og nå. Velkommen til mitt øyeblikk. Her. Forresten. Øyeblikket, og tankene som er over. Nå.

IMG_4779

Et par timer senere ligger jeg faktisk med bena høyt. Jeg har til og med rukket å spise middag, og spasert en fin tur i skogen med moder og fader Skjortnes. Fy hvor fantastisk livet er ved det faktum at jeg har fri i morgen! Jeg skal i bursdag på kvelden, og det kommer til å bli kjempe koselig 🙂 Nå skal jeg ikke gjøre noe, og det er så fantastisk herlig.

IMG_4782

IMG_4780
Fuglene er visst på vei mot sørligere strøk samtidig som høstluften sniker seg inn i landet.

IMG_4781IMG_4778IMG_4777

God tirsdag videre kjære leser ♥

Alene

 

IMG_4349

 

Den samme sangen dunker litt ut av den lille høytaleren på mobilen min.

Kalenderen viser den samme datoen.

Jeg befinner meg på det samme stedet.

 

Men det er ikke det samme  

 

Ikke de samme følelsene som befinner seg i hjertet mitt – ikke rundt noe. Hverken min eksistens akkurat her, eller av lukten til sjø-duften som graver seg inn i neseborene mine. Ikke den samme latteren. Ikke den samme gleden. Det er ikke det samme.

Så jeg lar beina mine danse litt frem og tilbake der de henger over bryggekanten. Lar de danse sånn fint alene i vinden. 

 

 For det er et annet år, og jeg er alene her denne gangen.

 

 IMG_4391.jpg

 

Ikke omgitt av mennesker jeg er glad i.

 

ALENE

 

Ikke fordi de ikke kunne vært her, men fordi jeg bare ville se hvordan det er. Hvordan det egentlig er å være alene. For det er jo noen som er det litt oftere enn meg, og det er ikke så lett å sette seg inn i den følelsen egentlig. Så jeg prøver. Tar meg litt tid til å kjenne på denne ensomheten.  Bare for å sitte akkurat her, og mimre. Bare for å ta meg tid til å tenke litt tilbake.

 IMG_4393

Tenke på det fine, det gode, det trygge

 

Tenke på smilet ditt, og latteren hennes. På de dårlige vitsene. På alt det fine som ga så mening i øyeblikket som var da. Tenke litt tilbake på de meningsløse kranglene. På ord som såret en gang.

På hvor lite det egentlig betydde mot alt det fine. På hvor meningsløse øyeblikk kan være, men bety så mye. På hvor rart det er at de stundene som var aldri kommer tilbake, og at det er noe jeg aldri innser før lenge etterpå.

På at tiden går så fort at jeg ikke fatter det helt. På at jeg kunne blitt sittende her en liten evighet, og tenke på varme solstråler som brenner på ryggen min. Helst mens dere plasket rundt i vannet, og var de vakreste skapningene jeg har møtt.

At jeg kunne vært her alene, lenge, og bare smilt for at jeg fikk ha noen minner med dere en gang i tiden.

 IMG_7248.jpg

Fetteren min er fotograf, og han prøvde å lære med litt om å ta bilder en gang. Han fortalte meg at de beste fotografene er de som tar bilder som klarer å formidle et budskap.

Jeg skjønte liksom ikke helt hva han mente der og da. Men jeg har innsett at det samme trolig gjelder for forfattere også.

 

For en bilde er bare et bilde, og en tekst er bare en tekst. Men følelsene og tankene de skaper er mer enn bare farger og ord. 

 

Så jeg skriver kanskje til dere i koder noen ganger. Noen ganger må tankene mine bare rives litt løs, og da har de en tendens til å havne her.

Jeg har alltid elsket å skrive meg gjennom livet. Enten det har vært gode eller vonde stunder. Jeg håper i alle fall at jeg klarer å fremme et budskap om det å være ekte. Det å tørre å tenke og reflektere og vise det.

Og denne gangen: om det å verdsette tiden og øyeblikkene. Fordi de er så undervurdert. Så mye skjørere og mer verdifulle enn vi orker å tenke på. Enn vi skal tenke på, men det er sunt en gang i blant.

IMG_7213 

Tre timer senere står jeg i en sølepytt av sjokoladesaus, og prøver å ikke skrike. Det er vel det man kaller ulempen med å jobbe på café. I alle fall når man akkurat har vasket gulvet, og det er en halvtime igjen til det stenger.

Ikke vet jeg hvorfor livet har så mange sider. Jeg har heller ikke et godt svar på hvordan jeg orker å sitte med klissete legger i sofaen og lukte sjokolade, fordi jeg bare må skrive ferdig det her før jeg dusjer. Som om tankene mine renner ut om jeg ikke rekker å skrive dem ned.  

Men sånn er det nå, og jeg er ferdig med å være poetisk for i kveld. God natt fine leser 🙂