To be in the present

 

Den første snøen har rukket å falle, og smelte bort igjen. Kalenderen har rukket å ta turen helt til den åttende dagen i desember. Tiden som gjenstår før jeg flytter til den andre siden av jordkloden har sklidd godt under to måneder. Jeg ble ferdig med min første universitetseksamen på tirsdag, og  kjøpt en hel haug med nye jus-bøker. En eneste julegave har ikke blitt handlet enda. Sånn. Det oppsummerte vel sånn omtrent hele mitt fravær her på bloggen, og litt til. 

 

 

• • • • • • • • • • • • • • • • • •

The first snow has already fallen, and melted again. The calendar has turned to the ninth day in December. It is not much time remaining before I am moving to the other side of the globe. I finished my first university exam last Tuesday, and I have bought a whole bunch of new books for law-studies. A single Christmas gift has not been bought yet. Well. That probably summed up just about all my absence here on the blog, and a little more.

 

IMG_2239-2

Hei, fineste du. God søndagskveld. Det var som om en milliard kilo fjernet seg fra skuldrene mine da jeg logget meg inn på PC-en i eksamenslokalet. Før jeg i det hele tatt hadde begynt å svare på en eneste oppgave, var eksamen ferdig i hodet mitt. Det var over. Etter noen intense lesedager sånn i siste liten, skjedde det utroligste. Jeg begynte å få sikkelig motivasjon. Begynte å sette pris på læring igjen, og like lesesaler. 

Så sånn skjedde det vel egentlig. At jeg bestemte meg for å fortsette litt med dette. Å studere altså. Planen er å ta litt av et enkeltemne mens jeg er i Australia, og ta eksamen når jeg kommer hjem igjen. Plutselig er jeg i ferd meg å begynne på jus, uten å helt vite hvordan. Men jeg gir det en sjanse, så får vi se. 

 

• • • • • • • • • • • • • • • • • •

 

Well. Hello there. Sweet, sweet you! Good Sunday evening. It was as if a billion kilos removed from my shoulders when I logged in to the PC in the exam room. Before I had started answering a single task, the exam was already finished in my mind. It was over. After some days with intense reading, something awesome happened … I started to get real motivation. I began to appreciate learning again, and these reading rooms. That’s how it ended up in me deciding to keep up with this. Studying I mean. Law actually. The plan is to take a subject while I’m in Australia, and take the exam when I return home. Suddenly I’m about to start with law studies, without even knowing how. But I want to give it a shot, so let’s see how it ends 😉 

IMG_2343-2

Håret var dryppende vått, og vann rant kaldt nedover ryggen min. Det er visst sånn det går når man har vært og badet, og glemt å ta med håndkle. Jeg hadde trippet forsiktig på tærne gjennom hele damegarderoben. Splitter naken, og gjennomvåt. Jeg hadde etterlatt meg store vanndammer hele veien mot skapet, før jeg klarte å finne frem en ren t-skjorte som fikk gjøre susen. 

Vi ble sittende litt i rommet utenfor, og drikke sitronvann. Ylva hadde nettopp minnet meg på hvor viktig det er å være i øyeblikket. Hun hadde til og med lagt inn en liten bekymring vedrørende min overdrevne sosiale medier bruk – som jeg tør påstå er omtrent gjennomsnittlig. Allikevel gravde jeg frem mobilen mens hun satt og leste. Hun hadde et par bøker til liggende der på det ærverdige bordet. Bare for å minne meg på at det er en mer verdifull tidsbruk enn instagram.  Alt var så fint her på bislet bad, og jeg konkluderte lett med at vi måtte ta en tur til før jeg drar. Jeg svidde så veldig over øyelokkene, etter voksingen hos en såkalt “øyenbrynsekspert” Jeg har hatt stygge øyenbryn i hele mitt liv, så jeg tenkte det var innafor å bruke den beskjedne sum av 430 kr på å se litt normal ut. Er ikke det fortjent etter livets første universitetseksamen da? Noen minutter inn i evigheten hadde jeg plutselig en bok i hånden selv. Lot øynene gli litt over ordene før jeg konkluderte at gårsdagens eksamen hadde tatt all konsentrasjon for en stund. Jeg orket bare ikke. Fant derfor heller frem litt foundation og gjorde et iherdig forsøk på å dekke rødheten etter øyenbryns-behandlingen. 

• • • • • • • • • • • • • • • • • •

 

My hair was dripping wet, and water ran cold down my back. That is indeed how it goes when you’ve bathed, and forgot to bring your towel. I had tripped carefully on my toes throughout the women wardrobe. Totally naked, and soaked. I had made big water ponds all the way to the closet before I managed to find a clean t-shirt that worked as an alternative towel.

We were sitting in the room outside the swimmingpool for a while, drinking lemon water. Ylva just reminded me of how important it is to be in the moment. She even told me how concerned she was about my social media use – as I dare claim is about average. Still, I scrolled down my  phone while she was reading a book. Ylva had a couple of books more lying there on the table next to us. Just to remind me that it’s a more valuable time-consuming than instagram. Everything was so nice there at “The bislet bath” , and I easily concluded that we have to go there another time before I am leaving. I hurted over my eyelids, because of the waxing done by a so-called “eyebrow expert” I’ve had really ugly eyebrows throughout my entire life, so I thought it was okey to use the modest amount of 430 norwegian kroner to look a little normal. Is it not like deserved, after my life’s first university exam ? A few minutes into eternity, I suddenly had a book in my hand. After a few pages, I concluded that the exam from the day before, had taken all my concentration for a while. I just could not read anymore. Therefore, I found a little foundation and made an real attempt to cover redness after the eyebrow treatment.

 

IMG_2231-2

Vi hadde tatt trikk og t-bane. Drukket kaffe, og snakket om hvilke tatoveringer vi har lyst til å ta. Skravlet i vei om fremtiden. Om drømmer og idiotisk usannsynlige mål vi begge har planter om å fullføre. Fy som jeg kommer til å savne henne. Et helt år. Det virket plutselig så lenge. 

Noen minutter senere satt jeg på toget hjem. Litt tenkende på dette med nuet. En litt spesiell, eldre dame hadde satt seg ved siden av meg. Hun forsvant inn på do hvert femtende minutt. Det forstyrret meg litt egentlig. Jeg klarte ikke å tenke på så fryktelig mye annet enn at hun trolig hadde diaré. 

Det har blitt litt mer vinter siden disse bildene ble tatt, men jeg oppdaget plutselig at jeg ikke hadde delt dem, så da var det jo på tide. Ønsker dere alle en god søndagskveld, og en fin start på uken ❤ 

 

• • • • • • • • • • • • • • • • • •

 

We had taken the subway, been drinking coffee, and talked about what tattoos we would like to take. Talked about the future. About dreams, and unlikely goals we both plan to complete. I’m gonna miss her. A whole year. It seems so long.

A few minutes later I sat on the train home. Thinking about this with the present. An older lady sat down next to me. She disappeared into the toilet, every fifth minute. It really disturbed me. I was unable to think about so  much more than that she probably had diarrhea.

It has become a little more winter since these pictures were taken, but I suddenly realized that I had not shared theses photos before, so it was about time. I just want to wish everyone a good Sunday evening, and a nice start of the week ❤

IMG_2191-2

IMG_2297-2

Would it be a lie to say that you know me at all?

God onsdag fine du. Så var vi visst halvveis i denne uken også 🙂

Jeg må bare begynne med å skryte litt av meg selv, for jeg er faktisk ganske stolt. Det er under
en uke til eksamen, og i dag oppdaget jeg faktisk at jeg kan akkurat litt mer enn ingen ting. Det er faktisk ganske imponerende, synes jeg. Så jeg tror faktisk jeg kommer til å stå. Hvem hadde trodd at jeg skulle klare å motivere meg selv til selvstudium, så skolelei som jeg er? Ikke jeg i alle fall … 

• • • • • • • • • • • • • • • • • •

Happy  Wednesday, sweet you. So, we are actually half done with this week too …

I just have to start with bragging about myself, because I’m actually quite proud. It’s under a week to my exam, and today I actually realized that I know just a little more than nothing. It’s actually quite impressive I think. So I actually think I can to this. Pass the exam, I mean. Who had thought that I would be able to motivate myself for self-study, so sick of school as I am? Not me at least … ❤ 

Men kan vi snakke om kunsten “å skrive” ?

For jeg skulle virkelig ønske at jeg kunne slutte å snakke, og bare skrive alt jeg tenkte ut i luften. For alltid. For jeg sier så mye dumt. Ærlig. Og som regel sier jeg ikke det jeg tenker en gang. Og ikke det folk vil høre. Jeg tar meg selv i å bable en hel haug med ord, som ingen er interessert i å høre. Hverken meg selv eller noen andre. Å skrive derimot. Det er helt annerledes. 



“Når jeg skriver får jeg sagt det jeg ikke får sagt når jeg snakker, om du skjønner?”

Jeg skulle virkelig ønske at jeg kunne stoppe midt i et øyeblikk, og finne frem en penn for å skrive ned det jeg tenkte. Så kunne jeg bare holdt arket opp, og latt andre lese det. For når du snakker har du så ekstremt kort tid til å reagere. Altså tankeprosessen fra noen spør deg om noe til du er forventet å komme med et sant, ærlig og velformulert svar, er faktisk ganske kort. Kriminelt kort. Det kan hende jeg bare er treg i oppfatningen, men jeg rekker aldri å tanke så fort jeg. Og noen ganger har jeg ikke fått med meg hverken hva jeg har blitt spurt om, eller hva jeg har svart. 

For refleksjon krever visst litt tid i hjernen min. Det er ganske mange faktorer som spiller inn, og må beregnes og vurderes. Det rekker jeg aldri. I alle fall ikke når jeg blir spurt om sånne skrekkelige spørsmål om fremtiden. De det er forventet at jeg skal ha et svar på, selv om jeg egentlig bare er midt i en refleksjonsprosess uten et ordentlig svar. Så sitter jeg der da. Vel klar over at tankene mine er et helt annet sted, og at jeg bare har handlet på ren refleks. Igjen. Noen ord har åpenbart sluppet ut av munnen min, men jeg har ingen aning om hvor de kom fra.

• • • • • • • • • • • • • • • • • •

But can we talk about the art of writing?

Because I really wish I could stop talking and just write everything I thought. Like. In the air. Forever. Because I say so much stupid. Honestly. And mostly, I do not even say what I think. And not what people want to hear. I actually just talk a whole lot of words that no one is interested in hearing. Neither myself nor anyone else. To write on the other hand … that is completely different.

“When I write, I can tell you what I do not say when I speak”

I really wish I could stop in the middle of a moment, and find a pen to write down what I was thinking. Then I could just keep the sheet up and let others read it. Because when you speak, you have so short time to respond. I mean… the thought process from someone asks you something until you are expected to come up with a true, honest and well-formulated answer, is actually quite short. Criminally short.

I may be slow in perception, but I never think that fast. And sometimes I have not listened to neither what I’ve been asked about nor what I’ve answered. For reflection, some time is required. There are many factors that must be calculated and assessed. I never have the time to go there. At least not when I’m asked about those terrible questions about the future. 
I am expected to have an answer, even though I’m just in the middle of a reflection process without a proper answer at all. Then I’m sitting there. Being aware of the fact that my mind is completely different, and that I have only acted on pure reflexes. Again. Some words have obviously escaped from my mouth, but I have no idea where they came from or what they were trying to say.

En tanke som raser gjennom meg da er hva mine nærmeste egentlig 
tenker om meg. Kjenner de meg egentlig i det hele tatt? Har de egentlig noen aning om hvem denne jenta er? For jeg tror kanskje jeg sier en tiendedel av det jeg tenker i en gitt situasjon, og omtrent åttifem prosent av det er ureflekterte svar. Jeg er rett og slett en av de menneskene du bare må ta med en klype salt. Kan jeg beskyldes for å lyve når jeg svarer noe annet enn en absolutt sannhet? Hva om sannheten er under konstruksjon da?
Fordi den ikke er skapt helt enda, fordi jeg ikke har valgt alt helt enda?  Kanskje gjør det meg sosialt tilbakestående, men jeg får aldri sagt alt 
når jeg snakker. Jeg får sagt alt når jeg skriver. Derfor skriver jeg,  og derfor er det en risikosport for deg å lese alt dette. For du vet jo ikke hva som plutselig kan dukke opp, og hva slags person dette egentlig er. 

Men. På den andre siden … hvis jeg tenker som dette er jeg sannsynligvis ikke alene om det. Med andre ord kan vi egentlig stille spørsmålstegn ved hvorvidt noen av oss vet noe om noen.


• • • • • • • • • • • • • • • 



A thought that rages through me is what my closest friends really think of me. Do they really know me at all? Do they even have any idea about who this girl is? Because I think maybe I say a tenth of what I think in a given situation, and about eighty five percent of that is unreflected answers. 

I’m simply one of the people you just have to bring a pinch of salt. Can I be accused of lying when I answer anything but an absolute truth? What if the truth is under construction then? Because it’s not entirely created because I have not chosen everything yet?

Perhaps it makes me socially awkward creature, but I’ll never say everything when I speak. I’ll say everything when I write. That’s why I write, and therefore it’s a risky sport to read all of this. Because you do not know what can suddenly appear, and what kind of person this really is. 

But on the other hand. If I am thinking like this, I am most likely not alone. In other words we could actually be questioning if we even know anything about anyone.  

It`s actually beginning to look a lot like winter


“Det var på morgenen i dag jo. Husker du ikke det en gang, eller?”

Brillene henger ganske langt nedover nesen hans, og hodet er på skakke. Han skjærer den grimasen som jeg synes er så veldig søt. Et oppgitt uttrykt på en ertete måte. Julemusikken klinger i bakgrunnen. I år satte han den faktisk på før jeg begynte å mase om at det var på tide. Det nærmer seg jo desember nå. For første gang er jeg den i dette huset som har tenkt minst på jul. Tanken har nesten ikke slått meg en gang. 

Jeg tenker faktisk bare på at jeg snart skal flytte til Australia, og bruke et helt år på å lese i bibelen og rope halleluja. Også sniker det seg inn noen tanker om at jeg har eksamen om under en uke, en gang i blant. Men det gjelder jo å luke ut disse negative tankene da, ikke sant?

Ja. Så det var altså denne morgenen. Jeg hadde plutselig glemt om det var i går eller i dag. At han plutselig kom spaserende inn på rommet mitt der jeg lå i min dypeste søvn. Om jeg hadde lyst på kaffe? Nei. Jeg hadde lyst til å sove. Men det hadde jeg visst gjort for lenge nå. Han prøver å smiske litt med meg. Jeg vet det. Pappaen min. Gleder seg ikke så fryktelig mye til at jeg skal flytte til andre siden av jordkloden. Men jeg kommer jo tilbake igjen da. Så en kopp kaffe på sengen er ikke nok for å få meg til å bli. Godt forsøk da. Den skal han ha.


• • • • • • • • • • • • • • • • • •


“It was this morning. Earlier today. Do you not remember anything?”

The glasses is placed far down his nose, and his head is laid a bit to the side. He shows off a grimace that I think is so sweet. He is irritated and silly at the same time. Christmas music plays in the background. This year he actually started playing it before I began to realize that it was time. It is approaching December now. For the first time, I am the one in this house that has barley been thinking about Christmas. The thought has hardly even hit me.

In fact, I’m just thinking about moving to Australia, spend a whole year reading the Bible and shouting hallelujah. Of course I have some thoughts about the fact that I have an exam in less than a week. But it is important to exclude these negative thoughts, right?

Yes. So it was this morning. I had suddenly forgotten if it was yesterday or today. That he suddenly walked into my room where I was in my deepest sleep. If I wanted coffee? No. I wanted to sleep. But I had done that for a long time. He is trying to be extra nice to me these days.  I know. Dad. He is not so excited about me moving to the other side of the globe. But I’ll be back again. So a cup of coffee on the bed is not enough to make me stay. Good try. He is cute like that.



Jeg hadde egentlig tenkt å skrive om denne søndagsfølelsen. Den som sniker seg innpå deg på søndagskvelden og du innser at helgen er over. For meg er den nok en god blanding av at jeg både sover mindre i helgene, og gjør mer. Jeg har i disse dager en tendens til å presse de fleste gjøremålene sammen til denne siste delen av uken. Det er helt idiotisk siden jeg er en av de få menneskene som har god tid i ukedagene. 

Uansett hadde jeg tenkt til å skrive om hvordan søndagskvelden alltid gjør meg melankolsk. Også varer denne følelsen til godt ute på mandagen. Jeg har fått det som en dårlig vane å spare alle negative tanker til da. Samle dem opp på en måte. Også plager jeg meg selv med å grave dem frem da. Når jeg er utslitt, og sur. Selvmedlidenhet. Jeg vet at det egentlig er totalt unødvendig å la seg tenke gjennom alt det der. Men så har jeg en fiks idé om at det er viktig å føle litt på det triste også. Føle litt på sinne og frustrasjon. Fremfor å fortrenge det i all evighet, til det plutselig hoper seg opp. Jeg har en teori om at det skjer med alt for mange nemlig.

Som resultat av alt dette har jeg begynt å skrive sanger på ekte. Altså. Det vil si at jeg gjør et forsøk på å skrive sanger. Får fikse ideer midt på natten, etter disse tanke-seansene mine, og løper ned til pianoet for å slå noen akkorder. Det er ikke akkurat sånn at de er noen slagere disse sangene. Ikke noen musikalske mesterverk, eller noe som er verdt å høre for noen andre enn Ylva i ny og ne. Men det er ikke akkurat derfor jeg gjør det heller. For de omhandler som regel de følelsene, som raser gjennom meg på søndagskvelden. Ja. Akkordene er definitivt i moll. 


• • • • • • • • • • • • • • • • • •

I really intended to write about this Sunday feeling. The one who sneaks on to you late Sunday night, and you realize that the weekend is over. To me, it’s probably just a good mix of sleeping less on weekends, and doing more. I have a tendency to squeeze most of the tasks together for this last part of the week. It’s quite idiotic since I’m one of the few people who have good time during weekdays.

Anyway, I was going to write about how Sunday nights always makes me a bit melancholy.  I’ve got it as a bad habit to save all the negative thoughts to that part of the week. Gather them in a way. I often bother to dig them out at that time. When I’m exhausted and angry. Self-pity. I know that it is totally unnecessary to think about all that. But I have this idea that it’s important to feel a bit sad too. Feel a little bit of anger and frustration. Instead of displacing it forever.

As a result of all of this I have started to write songs for real. That is, I’m making an attempt to write songs. I get these ideas in the middle of the night, following these thought-seans of mine, and run down to the piano to play some chords. It’s not exactly that they are musical masterpieces, or something that is worth hearing for anyone other than Ylva. But that’s not exactly why I do either. Because they usually concern the feelings that rage through me on Sunday nights. Yes. They  are definitely in minor chords.


It has begun to look like winter now. I saw it in the frost that had settled on the ground earlier today. It's cold outside, and hot inside.

I managed to persuade my mom to look at a slightly dramatic, crime series with me. It usually does not happen. She is way too easily scared for that.

Det har begynt å gå mot vinter nå. Jeg så det i frosten som hadde lagt seg på bakken tidligere i dag. Det er kaldt ute, og varmt inne. 

Jeg klarte å overtale mamma til å se på en litt dramatisk, krimliknende serie i stad. Det går som regel ikke. Hun er alt for pysete for sånt. Taktikken var å bare sette den på, og satse på at hun syntes den var like spennende som meg. Så der satt vi i sofaen under dynen, drakk julebrus, og så på død og fordervelse. Akkurat sånn som jeg liker det. Det får meg til å slappe sikkelig av. Mamma orket bare å se de tre første episodene. Jeg hadde ikke noe imot å bli liggende for å se de tre neste også. Det var visst hele serien det. Jeg har alltid vært en person som fullfører det jeg begynner på. Jeg er grei sånn.

• • • • • • • • • • • • • • • • • •

It has begun to look like winter now. I saw it in the frost that had settled on the ground earlier today. It’s cold outside, and hot inside.

I managed to persuade my mom to look at a slightly dramatic, crime series with me. It usually does not happen. She is way too easily scared for that. The tactic was to just put it on, and cross my finger that she thought it was as exciting as I. Then we sat on the couch under a carpet, drank Christmas-soda, watching death and corruption. Just the way I like it. It makes me feel so relaxed. Mom got enough after watching the first three episodes. I did not mind lying there to see the next three as well. Ups. That was the whole series… I have always been a person who completes what I’m starting. I’m nice like that.

To know someone by heart


Hei der, og god helg! ❤ 
Alle butikkene i mils omkrets reklamerer med ekstreme tilbud.Black Friday. Samtidig står jeg utenfor døren til svømmehallen for å oppdage at den er stengt grunnet “tekniske feil med dusjene.” Jeg må altså kjøre hjem igjen med svømmebagen min. Shopping skal jeg i alle fall ikke på. Det bestemte jeg ganske fort etter å ha konkludert med at jeg garantert sparer mer penger ved å bli hjemme. 

For dem som klarer å utnytte Black Friday til å kjøpe julegaver, er det jo genialt. Jeg hadde derimot kjøpt minst like mye skrap til meg selv, som jeg egentlig ikke hadde trengt. Så. Her sitter jeg da. I sofaen, og skriver dette. Amelia har lagt det hårete hodet sitt oppå foten min. Pappa gjør et forsøk på å rydde, og i bakgrunnen går litt julemusikk fra PC- en min. Det er ikke noe annet enn julemusikk nå. Jeg er i gang med prosjekt julestemning, med andre ord. 

Hva er liksom greia med disse blomstene? Jeg har brått blitt en blomsteelsker i det siste. Har liksom begynt å se skjønnheten i dem på en måte. De er så vakre, og forteller alle en historie. Jeg fikk i alle fall en fiks idé om at det var mulig å skape litt fotografisk kunst med disse blomstene. Vet ikke helt om jeg kan si jeg fikk til det da. Men stemningsbilder skaper blomster uansett synes jeg. 



• • • • • • • • • • • • • • • • • •


Hello there sweet, sweet you! It is finally Friday!


All the shops are advertising with extreme sales. Black Friday. At the same time, I stand outside the door of the swimming pool to find out that it is closed due to “technical failure with the showers” I have to drive home again with my swimming bag. Even though it makes my heart beat just a few beats faster with just the idea, I just can not go on shopping. I quickly decided that I am guaranteed to save more money by staying at home.

For those of you who manage to use the Black Friday to buy Christmas presents, it is brilliant. It is actually really genius. Me, on the other hand …  I had bought so much useless stuff to myself that I really do not need. Sale is really not my best friend at all. So. Here I sit. On the couch, writing this. Amelia has put her hairy head on my foot. Dad makes an attempt to clean the house, and in the background some Christmas music play from my PC. There is nothing but Christmas music now. I’m in the process of project “Christmas feeling”  in other words.

What is it about all of these flowers? I have become such a flower lover all by a sudden. I have just started to see the beauty of them in a way. They are so beautiful, and each single one tell an unique story. Any way , I had a good idea in my head that it was possible to create some kind of photographic art with these flowers. I do not know if I can say I made it … However, I think flowers make a good mood in the images anyways 🙂

“To know by heart”

Et engelsk utrykk for å kunne noe utenat. Du kan for eksempel si at en sang er lagret i hjertet ditt hvis du kan synge den uten å se på teksten. Jeg kom til å tenke på at det ligger så mye mer i “å ha noe lagret i hjertet” på den måten. Eller. Hva jeg prøver å si er kanskje at det ligger mer i dette uttrykket enn å kunne noe utenat.  For jeg tror det samme gjelder mennesker. Denne hjertekontakten altså. At du kan lagre noen mennesker i hjertet ditt, på en måte. 


Hvilke mennesker kan jeg si at “I them know by heart” ?

Hvilke mennesker føler det om meg?

Jeg tror ikke at det fungerer på en sånn måte at du kan dem utenat, eller vet alt om dem. Men at det finnes mennesker du bare kjenner sånn at du vet hvordan de ville reagert i gitte situasjoner. Du bare har en spesiell kjemi med dem, som du ikke får med alle andre.

Vi har vel alle en liten håndfull med venner som vi kan gå månedsvis uten å snakke med, men når vi møtes igjen flyter samtalen som om vi aldri har vært fra hverandre. Jeg tror kanskje jeg har klart å velge meg noen sånne nære venner som jeg har hjertekontakt med. Uten å helt vite det, faktisk. 

Plutselig våknet jeg opp en dag og hadde noen av de bestevennene, og innså at det ikke er en selvfølge å ha kjemi på den måten. 

Men det er faktisk ikke sånn at man må være bestevenner for å kjenne en hjertekontakt med noen. Kanskje gjelder det mennesker du knapt nok kjenner også? 

For meg dekker «I know you by heart»  at jeg kjenner hjertet ditt på en måte jeg ikke kan beskrive på annet enn at  jeg vet hva det bærer på. Vet hvilke verdier det uttrykker. Dermed forteller det mye om hva du kunne finne på å si og gjøre, og ikke. Det er noe vakkert med det. Det er noe uendelig fint med de vennene du kan si at du har hjertekontakt med dem 





• • • • • • • • • • • • • • • • • •



“To know by heart”

An English expression about remembering. For example, you can say that you know a song by heart  if you can sing it without looking at a sheet with the text. I think that there is so much more in the expression of “To know by heart” Or.  What I am trying to say is that I think the same applies to people. This heartcontact. When you can save some people in your heart, like you just know them in a special way.


What people can I say that I know by heart?

What people feel the same about me?

I do not think it means that you know everything about them. But maybe you know how they would react in given situations. You only have a special chemistry with them, that you do not have with everyone else. We all have a small handful of friends whom we can go for months without talking to, but when we meet again the conversation floats like we’ve never been apart.

I think maybe I managed to get myself some close friends with whom I have a heart contact like that. Without even knowing it. Suddenly I woke up one day and had some of the best friends in the world, and realized that you are not granted to have chemistry with your friends like that.

But I have to say that I do not think  you have to be best friends to know someone by heart. Sometimes the same thing goes with people you hardly know.

To me, “I know you with the heart” covers that I know your heart.  I can not describe that in an other way than knowing what values ​​it expresses. Knowing what you could end up saying, feeling and thinking, and not. There is something beautiful with that kind of heart contact. There is something unique with “knowing someone by heart” 

The meaning behind “hygge”

Let me introduce you to the true meaning of “hygge”  …

❤ 

Så. 
La oss snakke om dette dansk/norske ordet som har tatt verden med storm. “Hygge”

Hygge er et undervurdert ord. Dette var en konklusjon jeg kom til  etter at jeg hadde stått opp, og sett et par episoder med krim, lest et par timer filosofi, og tatt en minimal luftetur med Amelia.

Hygge er å site under dynen i sofaen og se et par episoder til med krim. Drikke en god kopp med te og nyte livet. Ærlig. Dette er en genial oppfinnelse. Lenge leve “hygge”


• • • • • • • • • • • • • • • • • •


So.
Let’s talk about this Danish / Norwegian word that has taken the world by storm. “Hygge”

“Hygge” is an underestimated word. This was a conclusion I came to after I got up and saw a few episodes of crime, read a couple of hours of philosophy, and had taken a very minimalistic walk with Amelia.

“Hygge” is to sit under a blanket on the couch, and watch a couple of episodes more with this Crime series. Drink a good cup of tea, and enjoy life. Honestly. Long live “hygge”



Hygge (/ˈhjuːɡə/HEW-gə or /ˈhuːɡə/HOO-gə)

is a Danish and Norwegian word for a mood of coziness and
comfortable conviviality with feelings of wellness and contentment.

As a cultural category with its sets of associated practices hygge has more or less the same meanings in Danish and Norwegian,

but the notion is more central in Denmark than Norway. The emphasis on hygge 
as a part of Danish culture is a  recent phenomenon,
dating to the late 20th century.



-Wikipedia

Cold hearted roses on my table


Hei der fine! 🙂  God novemberdag. God klokken fire, på vei hjem fra skole og jobb. Og god onsdag. Er det ikke fine roser jeg har på stuebordet om dagen? De er tatt fra hagen. Tenk at de blomstrer så fint fremdeles!

Jeg tror jeg nærmer meg personlig rekord i Pepsi max drikking i dag. Det har gått hett for seg her de siste dagene. Jeg er ikke helt sikker på hva det skyldes, men muligens det gråe været. Det kan man gjerne bruke til å skylde på alt i disse dager. Noen fordeler må man jo ha av å bo såpass langt mot nord i mørketiden.

Jeg startet dagen med å Google hvordan man kunne lære å gråte fake på en realistisk måte. Deretter gjorde jeg et intensivt forsøk på å få til dette i løpet av morgenturen jeg spaserte med Amelia. Jeg fikk det ikke til, men endte opp med å føle meg dritt og trist istedenfor. 

Ellers tenkte jeg ekstremt mye mindre i løpet av denne spaserturen enn jeg pleier. Ikke så rart så opptatt jeg var med å forsøke å gråte … Men det kan rett og slett ha noe med at jeg var i ferd med å få gnagsår på venstre hæl også. Da klarte jeg jo ikke å tenke på noe annet enn det heller. 


• • • • • • • • • • • • • • • • • •

Hi there sweeties! Good November day. Good 4 pm, on your way home from school and work. And good Wednesday. Are they not nice, the roses that I have on the living room table these days? They are taken from the garden. Imagine how they are still flourishing so much!
I think I’m approaching personal record in Pepsi max drinking today. It has been hot here in the recent couple of days. I’m not quite sure what it’s due to, but possibly the gray weather. You may want to blame it for all these days. Some benefits may be due to living so far north in these dark winter days …  ❤ 

I started the day with Googling how to learn to cry fake in a realistic way. Then I made an intense attempt to managing this during my morning walked with Amelia. I did not manage to do it, but ended up feeling sad instead.

 I thought so much less during this walk than I usually do. Not so strange, busy as I was trying to cry … But it can simply be the soar that I was starting to get on my left heel as well.

Nå har jeg altså et munnsår på venstre del av leppen, og et gnagsår på venstre hæl. Med dette skal det nevnes at jeg lenge var sykemeldt på grunn av min venstre skulder, og har tidligere hatt den vestre armen brukket, samt betennelse i venstre hofte. Den eneste logiske konklusjonen å komme til av alt dette er jo at jeg like godt kan kutte meg selv i to. Hvorfor ikke leve livet med kun en høyre side? Kanskje litt upraktisk at det er den venstre siden som inneholder hjertet, men jeg har blitt beskyldt for å være ganske kaldhjertet før. Så kanskje det er like greit å kvitte seg med hele sulamitten. Når jeg først er inne på tanken vurderer jeg å melde meg inn i det politiske partiet høyre i samme slengen … holde meg langt unna land som har kjøring på venstre side, og legge inn et personlig forbud mot å sette meg på noe annet enn høyre side av bussen. 

Neida. Jeg skal ikke kappe meg selv i to. Det fine her er jo at jeg faktisk er helt, helt frisk nå. Med unntak av dette munnsåret da. Men det klarer jeg liksom å leve med. He. He. Det eneste som skal kappes i to her hodet til neste person som befinner seg i mitt nærvær når butikken er tom for Pepsi max. Det var nemlig en traumatisk opplevelse jeg var vitne til et par uker tilbake, som sitter fast klistret til hodet mitt.  Tomme? Har dere hørt på maken?



• • • • • • • • • • • • • • • • • •


Now I have a mouth ulcer on the left part of my lip, and a soar on my left heel. With this, it should be mentioned that I had problems with my left shoulder, and had previously had the same arm broken, and problems with my left hips. The only logical conclusion to come to all of this is that I can as well cut myself in two. Why not live life with only the right side?

Perhaps a bit inconvenient that it is the left side that contains the heart, but I have been accused of being rather cold-hearted before. So maybe it’s just okay to get rid of the whole thing? I also consider signing into the political party “right” … stay far away from countries that have left-hand driving cars, and put a personal ban on sitting on the left side of the bus.

No. I will not cut myself in two. I am actually so happy and thankful that I am compleatley healthy these days. Except that mouth ulcer… but I will survive that I guess, The only thing that is to be cut in two here is the head of the next person who is in my presence when the store is sold out of Pepsi max. That was a traumatic experience I witnessed a couple of weeks ago. It really got stuck in my head. Empty? What is that supposed to mean?  
 


That sky is so grey

img_7259

© Photo by Ylva Friberg

 

Dette mellomstadiet mellom høst og vinter dere.

Æsj.

Slike mørke kvelder. Solen går faktisk ned rett etter klokken tre. Vind og regn. Det er så fryktelig, fryktelig kaldt. Akkurat kaldt nok til at jeg kan finne på å kjøre av veien på grunn av is som har lagt seg i en sving i skyggen. Sånn jeg gjorde for ganske nøyaktig et år siden. Vi får satse på at jeg ikke gjør det i år også da. Det bør nevnes at jeg ikke stoler helt på mine egne bilfører ferdigheter, og dermed vurderer sterkt å la bilen stå de 57 dagene som er igjen før jeg drar til Australia. 

 

• • • • • • • • • • • • • • • • • •

 

This stage between autumn and winter. Dark evenings. The sun actually goes down right after 3 pm here. Wind. Rain. It’s so insane cold. Just cold enough that I can manage to drive off the road because of ice that has fell asleep on the road. That’s what I did just about a year ago. Lets pray that I do not do that this year too. It should be mentioned that I do not rely  on my own drivers skills at all. I honestly consider to leave the car the next 57 days before I move to Australia.

 

img_7263

© Photo by Ylva Friberg

 

Håret mitt er fremdeles litt vått. Det lukter klor. Jeg har vært i svømmehallen. Kjøpte til og med klippekort, og ekte svømmebriller i dag for å se litt proff ut. Det til tross for at fasaden lett forsvinner ettersom det ser mer ut som at jeg holder på å drukne der jeg kaver i vannet. Litt som en katt som er døden nær eller noe sånt. Vel. Jeg øver meg på å svømme riktig, med hodet under vann. Kråling og sånn. Det alle andre lærte på barneskolen bortsett fra meg. Pulsklokken er på. Litt alternativ trening dette her, med andre ord.

Jeg har fått et gigantisk munnsår. Det ser helt enkelt ut som at jeg har tatt restylane i venstre del av underleppen, og latt resten være i fred. Den gigantiske, hovne leppa er så svær at jeg biter i den i forsøk på å tygge knekkebrød. Jeg fatter ikke at noen orker å ha så store lepper med vilje. Dette føles som et levende mareritt, og jeg konkluderer fort med at jeg må leve i isolat de neste dagene til dette har roet seg. Kan ikke akkurat vise meg blant folk som dette.

I selvforakt mot immunforsvaret mitt som lar dette skje, oppstår et akutt behov for å legge inn en innsats for å se litt penere ut. Jeg løper opp på badet, og begynner å rette håret før jeg krøller det. Tenker jeg kan prøve ut noen frisyrer til juleavslutningen vi skal ha i kirken. Den som skal være om ganske nøyaktig fire uker. Jeg kjøpte forresten kjole i går. Jeg tar like godt på den også, sammen med de høye helene, for å se hvordan det kommer til å bli. Helt greit. Var et ganske godt kjøp den kjolen egentlig.

 

• • • • • • • • • • • • • • • • • •

 

My hair is still wet. It has a softly smell of chlorine. I have been to the swimming pool. I even bought swimming goggles today to look like a professional. Even though my swimming is terribly bad. At least I try my best to swim properly, with my head under water. You know. The kind of swimming everyone else taught at primary school except me. My pulse clock is on. This is some alternative training in other words.

I have had a gigantic mouth ulcer. It simply looks like I’ve taken restylane in the left part of my lower lip, and left the rest. The giant swollen lip is so big that I bite into it while trying to chew a crackbread. I do not understand that anyone want to have so big lips on purpose. This feels like a living nightmare, and I quickly conclude with the fact that I have to live in isolation the next few days until this has calmed down. I can not be among people looking like this.

In self-defense against my own immune system that allows this to occur, an urgent need to make a small effort to look a bit more beautiful flows in my mind. I run up to the bathroom, and start to straighten my hair before I curl it. I think I can try out some hairstyles for the Christmas party we are going to have in church. The one that is about four weeks from now. I bought a dress yesterday, by the way. I put it on, along with the heels. Just to see how it looks like. Okay. It was a pretty good buy that dress. It really was.

 

IMG_3637

Uten å huske helt hvilken dag det var, vil jeg anta at det var lørdag eller søndag.Glem det. Det må ha vært lørdag. Klokken hadde tikket godt over midnatt. Jeg var ute og kjørte. Hadde åpenbart vært et sted, og skulle hjem for å sove. På en eller annen måte hadde jeg stoppet bilen på parkeringsplassen. Den som bare er min sånn i nattemørket. Jeg stoppet motoren, og ble liksom sittende der litt. Jeg pleier å gjøre det noen ganger. Når jeg bare tenker litt pause fra alle tanker og følelser som flyter rundt i meg.

Der og da føltes det som en genial idé å skrive en sang. Jeg hylte i vei, og skrev ned noen ord på iPhonen der i bilen. Jeg syntes ideen fremdeles var like genial da jeg kom hjem enda litt senere den natten, og satte meg ved pianoet. Joda. Det ble en sang. En av de om død og fordervelse, som er mine hyppigste temaer når jeg får et kreativt øyeblikk og skriver noe. Jeg var ganske fornøyd faktisk. Med resultatet altså. Så fornøyd at jeg stolt sendte det til Ylva et par dager senere.

Så fikk jeg den dumme ideen med å høre på det jeg faktisk hadde sendt. Da innså jeg at det hørtes veldig mye finere ut klokken 3 på natten, enn i virkeligheten. Bra det bare var til Ylva dette her da.

 

• • • • • • • • • • • • • • • • • •

Without remembering whichever day it was, I would assume it was Saturday or Sunday. Forget it. It must have been Saturday. The clock showed well over midnight. I was out. Driving. Had obviously been somewhere and was going home to sleep. Somehow I had stopped the car in the parking lot. The one who is only mine in the darkness of night. I stopped the engine and was kind of just sitting there a little. I usually do that sometimes. When I just need a break from all the thoughts and feelings that flow around inside me.

Occasionally, it felt like a brilliant idea to write a song. I screamed out some words and wrote them down on my iPhone. I still thought the idea was as brilliant when I came home a little later that night and sat down at the piano. Well. It became a song, indeed. One of those about death and tragedy , which are my most frequent subjects when I suddenly get a creative moment and end up writing something. I was quite pleased indeed. With the result I mean. So pleased that I proudly sent it to Ylva (my best friend) a few days later.

Then I got the stupid idea of ​​listening to what I actually had sent. Then I realized that it sounded much nicer at 3 am  than in reality. Good it was only for Ylva at least.