They call it decoration, I call it chaos

Hei der fine leser ❤ 

Julepynt i denne familien kunne  vært tema for en roman alene. Mor og far fascinerte meg meget i år, en av disse første dagene av desember. Plutselig ble huset forvandlet til et stort, glitrende kaos på under et par timer. Noe som liknet uendelige mengder pappesker med glitter og stas befant seg i hele stuen. Nå, noen dager senere henger røde julegardiner litt skjevt i kjøkkenvinduet, juledukene er plassert på bordene, og  hundrevis av nisser har tatt plass i alle kriker og kroker. De kaller det julepynt. Jeg kaller det kaos. Ikke noe system. Ingen matchende fargekombinasjoner. Bare veldig jul.

Jeg vet ikke helt hva det skyldes, men på en eller annen måte har bakken blitt dekket av et hvitt snølag. Jeg krysser fingrene for at det varer til over julaften, til tross for at jeg ikke husker sist det faktisk skjedde.  De fleste julegavene er i boks. 


• • • • • • • • • • • • • • • • • •

Hi there! Christmas decorations in this family could have been the theme of a novel alone. Mom and dad fascinated me this year, one of those first days of December. Suddenly, the house was transformed into a big, sparkling chaos in less than a couple of hours. Something like endless amounts of boxes with glitter filled the entire living room. Now, a few days later, red Christmas curtains cover the kitchen window, and hundreds of mini-santas have taken place in all the corners in this house. They call it Christmas decorations. I call it chaos. No system. No matching color combinations. Just very Christmas ❤ 

I do not quite know what it is due to, but in one way or another the ground has been covered by a white layer of snow. I cross my fingers that it might lasts until Christmas Eve, despite the fact that I do not remember the last thing that actually happened. Most of my Christmas presents are bought by know. 


Jeg har akkurat kommet hjem fra en Sverigetur med Kristin. Det som er fordelen med å dra tidlig, er at du kommer hjem og har hele dagen foran deg. Ulempen er at du føler du må gjøre noe nyttig resten av denne dagen. Fortsette å være produktiv liksom. Det orker jeg egentlig ikke. Derfor er planen å spise vegansk is som dagens litt sene frokost, finne frem dynen og kose-sokkene, og se ferdig et par serier på Netflix.  God førjulstid videre, fine leser.


• • • • • • • • • • • • • • • • • •

I have just returned from shopping in Sweden with Kristin. What is the benefit of driving early is that you come home and have the whole day in front of you. The downside is that you feel you must do something useful the rest of this day. Continue to be productive, you know.  Instead, my plan is to eat vegan ice cream as the day’s late breakfast, find a carpet,  and finish a few series on Netflix. A with you a happy pre-christmas time, dearest you 🙂






The underestimated sound of people

IMG_1306

Lyden av stemmer teiper seg sammen i en konstant bakgrunnssus.

Alle disse bølgene av samtaler, som hodet mitt velger å tolke som en enkel tone. Alle disse ordene, og stemningene de formidler. Denne monotone lyden er rett og slett en genial musikk, som jeg på en eller annen måte klarer å konsentrere meg til. Det er fascinerende. Vakkert egentlig. Fascinerende og interessant at jeg den siste uken har kommet lenger med denne studeringen min enn jeg har i løpet av de siste to månedene. Det er vel sånn at noe blir mer spennende ettersom du forstår mer. Ikke bare forstår jeg mer. Jeg blir sittende med en uforklarlig mestringsfølelse, og denne fikse ideen om at jeg faktisk er ganske intelligent.

Intelligent nok til å lære meg dette, og med disse tankene sniker også skolelysten seg på. Graver seg frem i hjertet.  Jeg har lyst til å lese. Jeg har lyst til å lære. Jeg kan med hånden på hjertet si dette for første gang på omtrent fire år. Det kommer så overraskende på meg at jeg nesten ikke skjønner hvor det kommer fra en gang. Ikke visste jeg at dette var mulig heller. Jeg antar, og konkluderer med at det også har en forklaring i at jeg for første gang på disse fire årene studerer noe uten at jeg skal bli vurdert i det. Eller. Jeg blir jo vurdert. Men jeg trenger bare å bestå. Det er målet mitt. Ikke å få A. Bare få nok poeng til å få bestått. Det skal jeg klare, og det holder.

 

• • • • • • • • • • • • • • • • • •

 

The sound of voices tears together in a constant background sound.

All these waves of conversations, which my head chooses to interpret as one simple tone. All these words, and the moods they convey. This monotone sound is simply an ingenious music, which I somehow manage to concentrate to. It’s fascinating. Beautiful, really. Fascinating and interesting that I have gone further this month than I have in the past two months with my studies. It’s good that something gets more exciting as you understand more. Not only do I understand more. I’m getting this crazy idea that I’m actually quite intelligent.

Intelligent enough to learn this. I want to read. I want to learn. I can say this for the first time in about four years. It’s so surprising to me that I almost do not even understand where it comes from. I did not know that this was possible either. I assume, and conclude  that it has something to do with the fact that I am studying without being concerned about my grades. I just need to pass. That’s my goal. Not to get an A. Just get enough points to pass. I can do this!

IMG_1155

Det er forresten mulig at jeg har funnet en verdig teori på mitt store spørsmål om hvorfor jeg blir så mye mer kreativ så fort jeg forlater husets fire vegger. I følge David Hume er det så enkelt som at sanseinntrykkene jeg møter skaper nye ideer. Disse ideene  skaper igjen såkalte refleksjonsinntrykk basert på hverandre. Til sammen er det skapt noen helt egne og nye ideer. Også kjent som tanker, refleksjoner eller hva enn du måtte kalle det. Sanseinntrykk som altså skaper noe nytt i krasj med hverandre.

Det er litt logisk for meg. Til tross for at teoriene hans kanskje feiler på noen punkter ifølge disse ekspertene. De gjør meg forundret. Forundret over at noen i det hele tatt har tenkt nok på dette fenomenet til å skape en teori rundt det.

Slike tenkere altså. Kan jeg snart kategorisere meg selv som en av dem? 

Idet mørket møter skotuppen min innser jeg forresten at jeg har blitt et av disse irriterende cafémenneskene. Ikke en sånn en som jeg skrev om sist, men den typen som sitter der lenge etter at kaffekoppen er konsumert. Lenge. Mye lenger. Det til tross for at det er så stappfullt i rommet at nye kunder ikke får sitteplass.  Likevel har jeg ikke et snev av dårlig samvittighet. Denne Cafeen har blitt mitt lille bibliotek. Jeg konsentrerer meg så mye bedre blant alle disse menneskene. Med dette innser jeg også at jeg åpenbart har nådd et nytt nivå av selvutvikling, etter at jeg nå faktisk klarer å stenge alt annet ute fremfor å leve meg inn i alle disse samtalene.

Men vet du hva som er så kult? Nå begynner jeg også å innse hvorfor. Simpelthen fordi det i absolutt stillhet gir meg friheten til å tenke på alt mulig annnet enn det jeg leser. Mellom alle disse samtalene blir jeg derimot nødt til å fokusere for å få med meg noe som helst.

 

 

• • • • • • • • • • • • • • • • • •

 

By the way. I think I have found a worthy theory on my big question about why I get so much more creative as soon as I leave the four walls of my house. According to David Hume, it is so simple that the sensory impressions I face creates new ideas. These ideas create so-called reflection impressions based on each other. Together, some new ideas have been created. Also known as thoughts, reflections or whatever you might call it. In other words these sensory impressions create something new in crash with each other.

It’s a little logical to me. Despite the fact that his theories may fail on some points according to these experts. They make me amazed. Surprised that someone at all has thought enought about this phenomenon to create a theory around it.

These thinkers … Can I categorize myself as one of them?

By the way, as darkness meets with my shoes, I realize that I have become one of these annoying café people (Norwegian translation only). Not the way I wrote about the last time, but the type that stays there long after the coffee cup is consumed. Much longer. Even though it is so packed with people in the room that new customers can not get seats. Still, I do not have a hint of bad conscience. This café has become my library. I concentrate so much better among all these people. I have obviously reached a new level of self-development, after I have actually started to forget every single sound around me,  rather than listen to all of these conversations.

But do you know what? Now I think I realize why. Why I like studying with all these people around me. The answer is simply because absolute silence gives me the freedom to think of everything else than what I read. However, between all of these conversations I have to focus on understanding the words I am actually reading.

 

Hvorfor etterlot du flere spørsmål enn svar?

Jeg står med føttene plasser på svalberg. Blikket mitt speider utover havet. Det er så blått i dag. Blåere enn det pleier. Hvorfor satt jeg ikke håret i hestehale? Jeg gjør jo alltid det, men i dag lot jeg det bare falle naturlig nedover sånn det er. Som bustete spaghetti som dekker øynene mine så jeg ikke ser. Men gjør det egentlig noe at jeg ikke ser? Øynene mine er tåkete av tårer uansett. Tårer som renner nedover kinnene mine. Salte tårer

Neida. Jeg gråter ikke. Rister like godt litt på hodet, og gnir det ihjelfargede håret vekk fra øynene mine. Jeg syntes bare det hørte med i denne historien. At jeg gråt altså. For om det hadde vært en Hollywood film dette her, da hadde jeg grått. Sånn stille og estetisk. Ikke hulkende, og gryntende. Typen med snøfting lik en gris som har satt en tulipan i halsen. (Sånn jeg egentlig pleier.)

Men jeg er tom for tårer.

Skal ikke tiden lege alle sår? Hvorfor føles det da som i går? I går at du rev hjertet mitt ut, og kastet det på asfalten … Lot det ligge der, og sprute blod i alle retninger mens jeg stod og så på meg selv blø i hjel, uten å kunne gjøre noe?

Jeg har ikke et eneste bevis på tiden vår sammen. Ikke et bilde. Ikke en video. Ikke et skriftlig referat. Alt er slettet. Alle våre år sammen kunne like godt vært oppspinn.

For jeg har unngått deg, og latt deg ligge der på skrivebordet alene. Har vært med andre. Gjort en iherdig innsats for å tenke på noen andre enn deg, og gråte over noen andre enn deg. Gjort meg selv opptatt med andre ting. Prøvd å få nye venner. Nye hobbyer. ( I alle fall så godt det lar seg gjøre på under en uke)

Hvorfor klarer jeg ikke å slippe deg når du vil det, og jeg vil det? Hvorfor etterlater du deg så mange flere spørsmål enn svar?

Alt med deg er vanskelig. Å snakke om deg. Å tenke på deg. Å se deg. Å vite at du ikke elsker meg nok til å unngå å dø … da jeg sølte Pepsi Max på deg.

For ærlig.

Det er nesten noe du må tåle når du er mac-en min. Det følger med. Hvor idiotisk er det ikke at de ikke er vanntette disse Mac-ene?

Hvordan skal jeg klare meg nå? Min kjære MacBook Air, Anno 2012. Vel. Selv om livet mitt er en levende klisjé, tror jeg ikke at jeg kommer meg helt over deg før jeg har fått meg en ny. Så. Jeg tror jeg turer bort på Elkjøp først som sist. Løser nok problemet det. Hvorfor må de være så dyre da, disse Mac-ene?

 

Autopilot

IMG_8517//Jeg spaserer rundt og er hobbyfotograf om dagen. Da kan plutselig selv en kvist bli veldig fin og verdt nærmere studering. 

Jeg må bare si én ting…

INGEN liker å ta oppvasken. Det er noe alle misliker sterkt, og det er en regel. En inngravert regel. Uten unntak. 

Du vil alltids møte på de menneskene som tørr å være dumme nok til påstå noe annet. Det er idiotisk. En hver løgndetektor hadde motvbevist det. Men det finnest visst de menneskene som mener at det å sette oppvask inn i oppvaskmaskin er minimalt med arbeid. Sånne mennesker er for eksempel bestevenninnen min – Ylva. Hun kjøpte nemlig oppvaskmasin en gang i fjor. Før det hadde de tatt oppvasken for hånd i alle år i det huset der. Neida de er ikke helt gærne. Men det som fascinerer meg er måten hun anser oppvask i 2018 som mindre arbeid enn nordmenn flest. Etter å ha tatt så mye oppvask for hånd som det Ylva har,  er plutselig oppvaskmasin kjempe luksus. Ikke en selfølge, men rett og slett noe som gjør oppvask minimalt problematisk

Jeg derimot. Jeg har hatt oppvaskmasin hele livet. Men i dette huset setter vi ikke noe som helst inn i den oppvaskmasinen før hele vasken er overfull, og det brått MÅ settes inn i oppvaskmasinen.

Ja. Oppvaskmaskiner. Oppvask. Det er det jeg tenker på nå. Jeg har akkuat tatt oppvasken, og ryddet kjøkkenet. Det var det jeg fant ut at jeg måtte gjøre klokken halv ti på kvelden. Det stoppet meg ikke at jeg dro hjemmefra litt før 07.00 og har jobbet i over 12 timer til sammen i dag – og skal gjøre det samme i morgen.

IMG_8404

Det er ikke det at jeg ikke tåler rot eller noe. Tvert i mot… Men når jeg er sliten går jeg inn i en modus som gjør at jeg ikke klarer å tenke. Litt sånn zoombie tilværelse. Det som er veldig interessant med denne tilstanden, er at jeg gjør så mye rart. Som å ta oppvasken for eksempel. Normale mennesker legger seg liksom ned, og sover og sånn. Jeg går derimot inn i en eller annen autopilot som kan finne på å gjøre hva som helst. Noen ganger vasker jeg, andre får jeg en fiks idé om at jeg skal bake en kake eller tegne en blomst. Selv de gangene jeg kommer hjem midt på natten kan jeg finne på å gjøre sånne rare ting. I dag var jeg i denne autopilotfasen da jeg ble ringt og spurt om ikke jeg kunne jobbe litt mer i morgen også. SÅ til tross for at hodet mitt fysisk beveget seg fra side til side, sånn det vanligvis gjør når man sier nei – hørte jeg meg selv formulere et ja. Vel, vel. Antakelig en underbevissthet som slo til fordi jeg vet at pengene kommer godt med.

Jeg har rett og slett innsett at jeg er sliten i faser. Og dette er en av de siste fasene før koma.

Jeg skal jammen ta meg tid til å beskrive dem nærmere for dere en annen gang. Men jeg skal jo tross alt tidlig opp i morgen. SÅ jeg bør kanskje sove litt nå.

Ønsker deg en god fredagskveld videre kjære leser ♥

IMG_8518

Avskjed og solnedgang

IMG_8704 (1)

“Jeg klør litt i nesa egentlig. Tror kanskje at det har fått noe brunkrem inni der. Men jeg har liksom ikke så mye tid til å gjøre noe med det nå. Også er jeg litt redd for å gni vekk all sminken om jeg begynner å røre borti der. SÅ jeg får vel bare sitte her og irritere meg over at det svir i nesa. Jeg får kanskje prøve å tenke på noe annet”

Vi står på farten. Planen er å samle sammen en liten gjeng og ha avskjedsfest for Asta. Hun kom en tur til meg i gårkveld, og overnattet til i dag – som er den aller siste dagen før hun flytter til engelsktalende strøk. Vi tok en tur ned på stranden, og Asta tok et lite kveldsbad med klærne på bare fordi det var sommerens sitste mulighet. Siste mulighet i Norge. For i år da. Jeg syntest det var iskaldt å dyppe storetåa nedi det klare vannet, så det holdt i massevis for meg. Men det er faktisk 17 grader fremdeles, påstod en nabo som var ute å fisket sånn på kvelden. Med andre ord holder temperaturen seg ganske godt!

Siden dagen min har vært under gjennomsnittelig interessant, blir det mest bilder i dag – til en forandring. Eller. Det er helt feil. En dag i helsesektoren er aldri kjedelig. Men så har jeg jo taushetsplikt som forhindrer meg å fortelle noe om det. Så du får heller se på solskinnssiden av livet, som jeg så fint fanget med mitt kjære speilreflekskamera i går. Her kommer et lite bildedryss altså –  denne torsdagen i september. Ønsker deg en fin kveld videre kjære du ♥

IMG_8675IMG_8556 (1)

IMG_8685IMG_8713IMG_8714IMG_8709

9 ting jeg lærte av å være veggis i et år

IMG_8376.jpg

Vurderer du å prøve ut vegetarisme? Eller absolutt ikke?

Vel. Jeg hadde en fiks idé om at jeg skulle være vegetarianer for et år, og bare et år. Sånn for å prøve liksom. Det kan jo forsåvidt hende at jeg har noen flere vegetarperioder senere i livet. Men akkurat nå holdt det med nettopp et år.

Mitt motiv denne gangen var først og fremst miljøet, og det faktum at vi overforbruker jordas ressursser til de grader. Selvfølgelig er jeg også litt over gjennomsnitlig opptatt av dyrevelferd – muligens. Samt min egen helse, og  det er jo ingen tvil om at det er mange helsegevinster forbundet med å være vegetarianer også. Men det er jo noen utfordringer  som følger med å kutte totalt ut forbruket på kjøtt og fisk. Jeg lærte i alle fall mye i løpet av dette året, og tenkte å dele noen erfaringer med dere ♥

 

De første månedene … 

 

1.Overgangen er ikke så hard

Da jeg først bestemte meg for å prøve å være vegetarianer i et år, var det ingen gradevis nedtrapping. Jeg sluttet ganske brutat å spise kjøtt. Det er kanskje ikke det lureste, og jeg ville absolutt heller anbefale å ta det gradevis… Men i mitt tilfelle gikk det faktisk helt greit. Overgangen var overraskende enkel. Jeg merket ingen negative bivirkninger på kroppen, var ikke unormalt sulten eller slapp. Det gikk i det store og det hele, veldig bra. I alle fall i starten …

 

2. Kjøttfritt er heeelt greit 

Neida. Cravings etter kjøtt slipper du ikke unna når du er midt i sommerens verste grillsesong. Allikevel finnes det mange erstatningsprodukter der ute. Til tross for at de er en smule dyrere enn studentbudsjettet ofte tillater. For meg var det helt greit i starten fordi jeg var veldig motivert. Motivert til å lese vegetarblogger og finne haugevis av spennende oppskrifter. Dessverre dabbet denne motivasjonen logisk nok av etter noen uker, og da ble det litt verre.

 

3. Restaurantene er ikke din beste venn

Så når du går lei av å være kreativ på matfronten – for du må faktisk være ganske bevisst når du lever kjøtt og fiskefritt – er det enkelt å ty til hurtigløsninger. Ferdigmat. Restaurantmat. Vel. Utvalget finnes, men det er dårlig. Om ikke elendig. Norske restauranter; skjerp dere. De fleste har et eller to alternativer som er vegetariske.

 

4. Utvalget er bedre i alle andre land.

Tar du for eksempel turen til Sverige, er utvalget et helt annet. Både på restauranter, cafeer, og i frysedisken. MYE STØRRE. Det er med andre ord enklere og bedre å være vegetarianer i de fleste andre land enn Norge. Et tips til deg som er norsk vegetarianer er derfor uten tvil å ta turen over grensen på harryshopping.

 

IMG_8374.jpg

 

5. Alle har en mening om at du ikke spiser kjøtt

Typ alle. Enten de “er på din side” og ser viktigheten av å bidra mot klimaendringer og for dyrevelferd – eller de er helt i mot. Få innser at de faktisk ikke har noe med “dietten din” men vil heller fortelle deg hvor teit du er, og at du ikke kommer til å få i deg nok proteiner. Du er mest sannsynlig veldig rar, og er du jente kan du skrive under på at de fleste gutter ikke ville blitt sammen med deg kun i frykt for at du skal ta fra dem kebaben – sier noen da, selv om det selvfølgelig ikke er helt sant.

 

6. Du føler deg bra

DU føler deg faktisk bra. Lenge. Jeg fikk en aha opplevelse i at jeg aldri mer hadde dårlig morgenånde. Sånn seriøst. Kanskje som en kombinasjon av at jeg spiste lite sukker da. Ellers føler du deg veldig lett i kroppen, blir aldri sånn bråmett lenger, og har mye energi. Det varer ca så lenge du klarer å passe på at du får i deg nok og riktig. Går du lei å planlegge middager med bønner og linser derimot, da skjer det motsatte.

Mot slutten … 

 

7. Det er evig vanskelig å være kreativ

DU må faktisk være ganske dedikert for å være fulltidsvegetarianer i mer enn et år. DU må vite hvorfor du er det, og være motivert til å spise nok og riktig. For matlysten forsvinner fort når du ikke klarer å komme på flere middagsalternativer, og er lei alt som heter bønner, linser og salat.

 

8. Det er ikke nødvendigvis så sunt som man skulle tro

Tilbake til disse erstatningsproduktene … De som det er ekstremt lett å ty til når du er lei  å lage mat. Dessverre inneholder mange av dem bearbeidet og raffinert soya – som ikke er så superbra. Samtidig som det også finnes mye sukker i noen av produktene. Det gjelder med andre ord å ha øynene litt åpne når man velger disse. Det er også lett å gå i fellen om at “jeg er vegetarianer, derfor er jeg sunn” og kjøpe mye vegetarisk ferdigmat /fastfood. Den er dessverre heller ikke alltid så veldig sunn selv om den er uten kjøtt. Med andre ord. Det er fult mulig å være en sunn vegetarianer, men like mulig å være en usunn en.

 

Kort oppsummert vil jeg si at … 

 

9. Det er verdt det – men et år holder

… i alle fall for meg. Er du brennende opptatt av miljøet og dyrevern, er det å gå inn som hundre prosent vegetarianer eller veganer kjempe kult. Jeg heier på deg! For oss andre … det er faktisk mulig å kutte ned på kjøttforbruket (spesielt rødt kjøtt) men samtidig spise et variert kosthold med både litt kjøtt og fisk. Et par vegetardager i uken synes jeg vi alle burde ha da 🙂

 

//Har du vurdert å bli vegetarianer? Hvorfor/hvorfor ikke?

 

 

 

 

 

Deg, meg og Oslo

 

IMG_8398

Du vet det der øyeblikket når du spaserer nedover på Oslo S med dens murbelagte passasjer? Du beveger deg i full fart mot toget i litt for høye heler. Kaffekoppen fra esspressohouse er trygt plassert i hånden, og du er engasjert opptatt med å leke deilig mens du forestiller deg at du er midt i en Hollywood film. En oscarnominert film. Kanskje en vinner til og med. Ok. Garantert en førsteplass.

De selvsikre stegene, og slurken fra denne kaffen skal være stilfull og klassisk. Ingen bevegelser er tilfeldig… Helt til du brått ikke er så alt for flink til å gå i høye heler. Akkurat så lite flink at det er fort gjort å snuble litt. Plutselig er halve kaffekoppen over den lysegrå jakken du har på deg. Kaffelukta borer seg inn i nesa, og du blir dratt litt ned fra den svevende skyen du liker å spasere på. Den som på en urealistisk måte representer virkelighetsoppfatningen din. Alt er sånn det skal være.

IMG_8409IMG_8412 (1)

Jeg befinner meg på toget på vei hjem. Landskap svever forbi. Tenk at jeg var på forelesning i dag! Det var akkurat så kjedelig som det skal være. Ylva er derimot akkurat så engasjert det er fysisk mulig å være. Om du faktisk er litt interessert i sånn filosofi. Hvis du ser bortifra han ene på fremste rad som hadde spørsmål hele tiden da. Han slår henne muligens. Jeg matchet litt mer engasjementnivået til duden et par rader foran. Han satt på en eller annen svensk nettside og bestilte godteri.

Jeg tok toget inn ganske tidlig på på formiddagen sånn at Ylva og jeg kunne ta en tur på kafé og spasere rundt i Oslos gater. Vi måtte jo snakke litt før vi dro videre opp på Blindern. Jeg liker Oslo egentlig. Det har alltid vært en litt eksklusiv aktivitet «å ta en Oslotur» Det til tross for at det på ingen måte er spesielt langt. Det er derimot dyrt nok med kollektiv transport i disse dager. Det skal sies.

IMG_8434IMG_8449IMG_8444

På vei langs Karl Johan ble vi stoppet av et TV-team som skulle ha oss til å svare på noen spørsmål om hvordan vi oppførte oss som sinte – av alle ting. Da måtte jeg fint forklare at meg som sint må oppleves i det aktuelle øyeblikket. Det må rett og slett erfares som en autentisk og levende opplevelse. Det er virkelig ikke noe som kan kopieres eller etterliknes med andre ord. De hadde forståelse for det da. Så jeg slapp å utøve mine geniale skuespilllerferdigheter denne gangen.

Et par steg lenger ned i gaten møtte vi på en representant for dyrevernalliansen. Det er selvfølgelig noe Ylva måtte støtte i og med at hun er engasjert i dyrevelferd. Når man først er vegetarianer synes jeg forresten at man er pent nødt til å go all inn. Så selvfølgelig. Det er egentlig litt for dårlig at hun ikke går i demonstrasjonstog mot pelsindustrien og er nestleder i miljøpartiet de grønne. Men det kommer nok om ikke alt for lenge. Som den kleine bloggeren jeg er, måtte jeg utnytte tiden til å knipse et par bilder mens Ylva fylte ut kontaktinformasjon og sånn.

IMG_8392IMG_8468En vellykket dag det her synes jeg. God tirsdagskveld videre, fine leser 🙂