B for blue and winter

0-2 2

Hei, og god mandag

Blåmandag ifølge disse bildene kanskje. Men det er den faktisk ikke! La meg snakke litt om den store hendelsen jeg var vitne til her om dagen. Jeg fikk nemlig øye på en dame med hansker, lue og skjerf! Alt sammen. Vintersko hadde hun til og med. Dette var selvfølgelig noe som gledet mitt hjerte. Endelig!  Endelig en tilnærmet skriftlig tillatelse for å finne frem mitt geniale, matchende sett med vinterens store startpakke. Alt i blått selvfølgelig.

Jeg kommer aldri til å glemme hospiteringen på BI med min fine knallblåe jakke fra moods of Norway. Den hadde mamma kjøpt på salg, og jeg gikk selvfølgelig helt ut den dagen. Matchende blå lue, skjerf og votter og en blå Fjellreven sekk. Det må forresten nevnes at håret mitt på tiden var kullsvart. Jada. Du kan godt si at jeg skled lekkert inn i mengden til jentene med merkeklær og vesker. Mhm. Kanskje like greit jeg ikke endte opp med å gå der likevel. Jeg hadde jo måttet bytte ut hele klesskapet …

 

• • • • • • • • • • • • • • • • • •

Hello, and good Monday! I just need to start with an apologization. The translation of yesterday`s blogpost took forever. But it`s just because I have this genius idea that I trust my own english better than google translate. So… this means that I need to translate about every single word myself, and… yeah. But if that happens again the translation will come sooner or later so don`t worry.

Well. Let me talk about this big event I witnessed a few days ago. I saw a lady wearing gloves, hat and scarf! Everything I assosiate with winter. She even had Winter shoes! This was of course something that really made me smile. Finally! Finally, a permission to find my matching set of the- winter-starter-pack. Everything in blue of course ♥

I will never forget my visit at BI – School of economics – (which in addition to be a good school, is also famous for students waring lots of expencive clothes) with my nice blue jacket from “The moods of Norway”.  Mom bought it on sale, and of course I had a matching blue hat, scarf and mittens and a blue bag. By the way, it should be mentioned that my hair at this time was one hundred percent black. Yes. Maybe it`s okey I did not end up going there after all. I would have had to replace my whole wardrobe …

IMG_3267IMG_3279img_3253.jpg

Så var det visst ingen ledig stol til meg

IMG_2701

“I dag var jeg vitne til et fallende blad. Det var faktisk ganske dramatisk, egentlig. Dramatisk på en fredelig måte. Dette bladet blåste litt mot venstre før det traff bakken. Elegant og mykt. Så la det seg der, oppå alle de andre. Noen sekunder senere kom et til, og et til, og et til. Det første rakk ikke å treffe bakken før det neste kom flygende etter. Slik fortsatte de å danse i vinden, og forlate de grove grenene til treet sitt. Er det altså sånn de dør? Ved å danse seg nedover mot bakken i den friske høstvinden?

Det er kanskje tragisk, men i løpet av mine 19 år her på denne jorden har jeg aldri sett blader forlate grenene på denne måten før. I dag var de visst veldig klare for å forlate det trygge livet der oppe i luften, også befant jeg meg tilfeldigvis i nærheten. Hvilken lykke da, at jeg fikk denne nye oppdagelsen av at vinteren meldte sin ankomst. November du sniker deg innpå. “

IMG_2679

Jeg vet ikke om det er en ekstremt dårlig vane jeg har fått meg i det siste. Noen vil kanskje påstå det. Men kombinasjonen av café og studering funker bra for meg. Veldig bra – faktisk. Jeg blir ganske effektiv jeg, når jeg kommer meg til litt andre omgivelser, samtidig som jeg får drikke yndlingskaffen. En veldig god deal dette, synes jeg.

Så det tenkte jeg altså at jeg skulle benytte meg av i dag også. Sitte på en slik café og lese. I dag var dessverre min kjære café veldig full. Veldig. Så da var det jo ikke akkurat over gjennomsnitlig god plass til meg.

Som den folkeskye einstøingen jeg er, som får litt Klaus av å måtte presse meg inn på et eller annet bord innimellom, og rundt – gikk jeg heller ut.

Fra gårdsdagen har jeg forresten lært at dette med å studere ute,  er en ganske mye kaldere fornøyelse enn du skulle tro. Særlig når man er tissetrengt. Men hva skal jeg gjøre da? Spasere inn igjen og gå på do, nå som jeg allerede har satt meg ut?

Kanskje jeg bare må kjøpe en kaffe til om noen minutter, og håpe på at det er en ledig stol da? Enn så lenge sitter jeg her. Ute i kulden. Med mac-en for å blogge. Det er jo ikke mindre kleint det med alle disse menneskene som går forbi. Jeg later som det er helt normalt jeg. Å sitte ute og drikke iskaffe i midten av oktober. Det kan jo hende de bare tenker at jeg er enda en av dem som lengter etter sommeren. Men la meg understreke at det er totalt feil. Jeg elsker høsten, og har bare på en eller annen måte havnet her i denne litt interessante situasjonen.

IMG_2708.jpgIMG_2726

Og plutselig var fremtid blitt til nåtid

IMG_2594

Hei der fine, og god torsdag ♥ Denne høstettermiddagen er så kald at det kiler litt på nesen idet jeg spaserer ut av døren. Samtidig er den akkurat varmt nok til at jeg kan ta med studiene ut. Så lenge jeg har en litt varmere genser da i alle fall. Jeg tenner meg like godt et par duftlys der ute på plenen, og prøver å få lest litt mer av denne etikken. Kaffekoppen er et fast og kjært selskap. Dessverre er det kun hyggelig i omtrent ti minutter.

Da innser jeg at kulden fra bakken er alt for trekkende gjennom et så tynt teppe. Valget står mellom å hente et par tepper til, ta på mer klær, eller bare spasere inn. Vel. Jeg prøver å tenke ut hva som er den lateste beslutningen, fordi jeg har litt behov for å være så lat som mulig.  Jeg ender med å spasere inn. Tanken om denne høsthyggen var jo god da i alle fall. Vi kan vel konkludere med at ti minutter med intensiv, filosofisk refleksjon  er mye bedre enn ingen? Sa noen Netflix ?

IMG_2655

“I morgen er det jo fredag igjen, Victoria! Er det ikke rart at ukene går så fort?” Sier mamma mens hun  leter etter Pepsi Max flasken i kjøleskapet.

Hodet mitt er plassert ned i Mac-en i et forøk på å skrive denne teksten, men jeg løfter det automatisk etter lyden av kullsyre. Du vet den lyden som skratter når noen vrir på en bruskork. Den er min den der Pepsi- maxen. Kjøpt og betalt med egne penger til og med, men jeg ender som regel opp med å måtte dele den likevel. Det gjør meg egentlig ikke så mye. Mamma har en sånn fordelingspolitikk som går ut på at hun tar et glass av 1,5 literen min, også kjøper hun en helt ny en til meg. Smil. Du har gjort en god deal.

Jo. Det er rart. Rart at dagene, ukene og månedene raser forbi. Raser forbi fortere, og fortere, som om tid er noe som eskalerer i hastighet. Jeg er som mange andre, forresten overbevist om at den gjør det. Går fortere, og fortere, og fortere. På en måte er det jo skummelt, men egentlig er det mest befriende. Befriende å vite at fremtiden er noe nært. Nærmere enn vi tør tenke på. Før vi vet ord av det er fremtiden nå og nåtiden fortid. Livet altså.

IMG_2643IMG_2659IMG_2625

Ønsker deg en fin, fin torsdag videre, kjære du 🙂 

Cafémennesker og blokkerende stillhet av egne tanker

IMG_2497.jpg

Jeg har alltid vært et cafémenneske. 

 

Mørket har senket seg på alle kanter, men det gule lyset fra dashbordet, og radioen lyser opp. Jeg er på parkeringsplassen ved stranda. Hvordan jeg har havnet her, finnes det ikke et godt svar på egentlig. Jeg kan jo ikke se sjøen nå, men noe i meg har lyst til å være her likevel. Kanskje det bare hjelper meg å vite at det brusende vannet mot svaberg lever like ved? Rett utenfor?

Vi er over gjennomsnittet gode venner, havet og jeg. Jeg kan nesten føle det kalde, salte vannet. Føle saltsmaken på tungen, til tross for at jeg sitter inni denne bilen ganske mange meter unna. Selv om jeg hverken kan høre eller se. Det er ikke vitenskapelig troverdig dette her. Men du tror kanskje på meg likevel. Er viss om hvor ekte minner kan føles. 

Jeg skrur av bilmotoren, og hører på stillheten som erstatter musikken fra radio Tønsberg. Den eneste kanalen jeg fremdeles får inn på FM – frekvenser. 

Jo. Caféer. Jeg liker dem så godt. Det var jo det jeg skulle skrive om. Poenget var at de alltid får meg til å tenke så mye. Kanskje fordi jeg alltid spaserer inn i livene til alle disse menneskene som befinner seg på alle kanter. Jeg tror jeg kunne sittet i timesvis, og bare levd meg inn i samtalene som foregikk rundt meg. Det er kult at de virkelig forteller så mye disse samtalene, om hva slags mennesker dette egentlig er.

Nabobordet planla en overraskelsesbursdag for far i huset. Noen ord om fly, og hoteller fosset ut. En litt sjefete datter i begynnelsen av tyveårene snakket mer om turen hun skulle ta til Bergen med en venninne. Det var i hennes øyne mye viktigere enn denne overraskelsesturen.

Samtidig prøvde en fortvilet mor i midten av femtiårene å komme med noen gode forlag. En tredje dame, som jeg gjetter må ha vært en tante av noe slag, mumlet brått noe om kaffe, og forsvant for å bestille runde nummer to med kaffe latte.

IMG_2520.jpg

Jeg prøvde lenge å koble meg ut av samtalen deres, og konsentrere meg om det jeg febrilsk forsøkte å lese … Descartes. Filosofens far.

( Det er ganske flaut at jeg ikke har kommet lenger egentlig. Når var eksamen igjen, sa du? Litt over en måned da … Jeg klarer dette! )

Blikket mitt vandret videre til en ung gutt som satt alene med musikk i ørene. Litt over gjennomsnittet kjekk, kanskje? Neida. Ingen tvil. Definitiv over gjennomsnittet. En jente spaserte forbi ham med noen ord i gaten «Takk for sist, hvordan går det?» Han mumlet noe til svar som jeg ikke klarte å få med meg. For jeg hadde plutselig innsett at kaffen min var drukket opp.

På tide å kjøpe en ny kopp med Cold brew ?  Nei. Jeg orket ikke mer filosofi. En ny foundation måtte jeg jo ha. Så. Saken var klar.

(Det morsomme er hvordan penger bare forsvinner idet jeg setter mine ben på et kjøpesenter. Mitt største budsjettkutt handler dermed om å unngå dem. Det klarer jeg aldri.)

En stund senere befinner jeg meg altså i bilen. Her på parkeringsplassen ved vannet. Jeg ser på alle disse båtene som er på land. Har lyst til å spasere rundt dem, men tør liksom ikke helt. Skal jo sitte her i bilen i stillheten. Jeg hadde glemt å skru av billyset. Det oppdager jeg nå. At det har stått på hele tiden. Med et gir alt mening. Så mørkt det egentlig er! Jeg fatter det nå.

Hvordan havnet jeg egentlig her? Det var jo et av de opprinnelige spørsmålene her. Jo. Vent. Nå husker jeg det. Jeg var på vei hjem, og hørte på radioen. Det var noen litt melankolske sanger som fikk meg til å fundere mer over livet enn jeg vanligvis gjør. I et par sekunder hadde jeg bare så lyst til å beholde følelsen. Følelsen av en stillhet som blokket alt annet enn mine egne tanker. Bare akkurat da. Jeg orket ikke snakke med noen helt enda. Så jeg kjørte hit. Også begynte jeg å skrive. Det har visst gått en halvtime nå. Førti minutter. Jeg tror kanskje jeg har sittet her i tre kvarter, når jeg tenker meg om. 

Kanskje jeg bør komme meg hjem igjen. 

 

Sminke musthaves under 100 kr

 

IMG_7018

Passer det ikke bra at jeg skrev om 5 ting å gjøre i regnvær i går? Her er det i alle fall en sånn regnværsdag denne onsdagen i oktober. Lurer du på hva du skal bruke ettermiddagen på, kan du jo ta en titt 🙂  Det beste med høsten er at det er lov til å ha det litt ekstra hyggelig inne. I alle fall synes jeg det. En varm kopp med te, og noen gode ukeblader, må det være lov å unne seg midt i uken synes nå jeg!

Men. La oss snakke bittelitt om sminke. Om det over hodet ikke interesserer deg, kan du jo heller lese oppskriften på en avslappende onsdag –  HER Eller du kan ta en liten titt på bildedrysset fra den første dagen i oktober – HER

Uansett. Jeg har vært på skattejakt i dag, uten å vite det selv! Da kan det vel strengt talt ikke kalles skattejakt. Men. Jeg fant plutselig alle sminkekostene mine. Som dere skjønner har de med andre ord vært savnet. Disse sminkekostene har faktisk vært borte i typ et halvt år, og inneholder en samling på sånn ca 20 stykker. Så, du kan jo si at jeg ble ganske glad da! Det verste er at de lå gjemt bakerst i et skap på badet, bak alle håndklene. Lurer på hvordan de har havnet der … ?

IMG_7020

Vel. Jeg har jo bare måttet overleve uten dem så lenge i og med at jeg uansett bruker ganske lite sminke. Men nå hadde jeg jo egentlig kommet til konklusjonen at jeg  burde kjøpe nye. Det er jo greit å ha liksom.  Men nå slipper jeg altså det! Digg.

Jeg har investert i noen nye sminkeprodukter da. Blant annet en primer fra Elf som er helt genial. Prep & blur stick heter den. Jeg elsker den virkelig. Også har jeg blitt veldig fan av øyenbrynsfargene til Elf også. Jeg bruker Lock On Liner and Brow Cream i den lyseste fargen. Anbefales altså!

IMG_7019Det var det jeg skulle snakke om sminke for denne gang. Det er jo ikke så mye av det her på bloggen, og det kommer det nok ikke til å bli heller. Men det er morsomt å blogge litt om det en gang i blant, så det kan nok dukke opp litt i ny og ne. Nå har jeg lovet pappa å lage middag, så jeg får faktisk begynne om ikke alt for lenge.  Ønsker deg en fantastisk fin onsdag videre, fine leser ♥

Noen ting jeg liker på bokstaven A

IMG_0127

“Jeg hadde liksom så mange tanker, men jeg husker ikke helt hva de var. Eller.  Jeg husker i alle fall ikke helt hvilke tanker jeg sikter til akkurat nå. De virket så logiske der og da. Disse tankene. Refleksjonene. Så interessante. Så verdt å skrive om. Men så var de vel ikke det da. De er som regel ikke det.

Jeg står i regnet. Joggeskoene mine er våte og kalde. Ikke fuktige. Gjennomvåte. De var det i sekundet jeg beveget meg ut av døra. Allerede da hadde jeg klart å plassere føttene mine i en sølepytt. Jeg kunne ikke snu og bytte dem. Jeg skulle jo rekke denne bussen. Bussen som tydeligvis ikke går før om tyve minutter likevel. Æsj. Det er forresten tak her. Sånn omtrent en halv meter vekk fra meg. Jeg kan gå under det, men jeg velger å stå i regnet. Stå og kjenne de kalde dråpene prikke hodet mitt. Det er litt fint. “

Uansett. Jeg aner ikke hva jeg skal skrive om. SÅ fordi jeg er over gjennomsnittet klein og lite kreativ,  starter jeg like godt på toppen av alfabetet. Hvorfor ikke fortelle om ting jeg liker som begynner på A ?

IMG_0104

 

Avhengighet- Jeg liker min avhengighet til Pepsi Max og Instagram. Har aldri forstått meg  på mennesker som påstår at avhengighet er noe negativt. Hvorfor det liksom?

Ansvarsfraskrivelse – I de aller fleste settinger, er det ganske digg. Men altså. Alle elsker ansvarsfraskrivelse. Om noen forteller deg noe annet, har du med sikkerhet avdekket at de lyver. Om det lønner seg i lengden er vel noe som kan diskuteres. De fleste av oss driver altså med minimalt av ansvarsfraskrivelse, men det er kun på grunn av konsekvensene. Ikke ansvarsfraskrivelsen i seg selv.

Alvor- for det får deg til å innse virkeligheten på en måte. Ekteheten av det å leve. Det er faktisk ikke en spøk.

Appelsinsmak – På tyggis. For det er så insane friskt liksom. Sitrus smak generelt da. Men spesielt appelsin.

Akkurat – het – Ikke for mye. Ikke for lite. Passe. Alle liker vel passe mye, eller ?

Avføring- Når den er regelmessig, og slik den skal. Ikke for løs, og ikke for hard. Det er jo et sunnhetstegn at det som kommer inn også må ut.

Andre – mennesker. I alle fall som regel.

Aiaiai – holdning- Det må faktisk til for å overleve livet. En aiaiai holdning er den som lærer deg å ikke ta livet for høytidelig. Å ikke ta deg selv for høytidelig, og leve å litt i nuet. Det ordner seg til slutt.

Avbrytelse- mennesker som avbryter. Jeg elsker dere. Virkelig. For noen har evnen til å snakke og snakke og snakke. Du vet de som virkelig ikke slutter med mindre noen nettopp avbryter dem?

Adidas – det finnes en del fine adidas klær. Sko også, egentlig.

Applaudere- jeg liker å applaudere. Sånn serr. Det viser at man bryr seg om at noen har gjort noe bra eller sagt noe bra. Det er liksom litt fint synes jeg. At du kan takke noen uten å måtte si noen veloverveide ord hver gang.

Aggresjon- finnes det egentlig noe bedre enn å få ut aggresjon? Du vet den typen som har bygd seg opp over så lang tid at du til slutt sprekker? Da renner det over, også føler du deg så bra etterpå.

Aha – opplevelser lærer meg så mye. Gjør meg rett og slett til et bedre menneske. Hva hadde livet vært uten dem?

Akutt- jeg liker akkutte hendelser. Det skaper spenning i hverdagen, og beviser at livet er ekstremt uforutsigbart. Rett og slett herlig. Fantastisk.

 

 

Husker du da vi gikk på teateret?

43527147_286671375506197_6199163681159249920_n

Vi spaserer gjennom slottsparken, og forbi det store slottet. Noen minner fosser gjennom hodet mitt. Disse omgivelsene er så kjente. De bærer med seg noe.

“Husker du da vi gikk på teateret? Jeg savner det!” 

Hun smiler litt når hun sier det. Det minner henne kanskje på noe fint og kjært. Noen fine kvelder var det jo. Takknemlighet. Jeg hører det på tonefallet hennes egentlig. Ryggen til Ylva forsvinner raskt foran meg, for hun har oppdaget noe som er verdt å fotografere. Jeg må stoppe litt der i parken jeg, og bare tenke litt. Reflektere litt rundt nettopp disse minnene.

Joda. Jeg husker det. Teater-timene. Savner det jeg også. Savner følelsen av å ta toget inn til storbyen på Oslos fine vestkant, for å leke et par timer hver torsdag. Reise inn til folkehavet, som alltid møtte meg på Oslo Sentralstasjon. Så fantastisk å komme seg litt vekk fra videregående press. Være barn på ekte. Barn der drømmer, og fantasiverden ble roset og applaudert. Jo flere kreative, rarere, merkeligere, unikere og annerledes-ere, stemmer, holdninger og ansiktsuttrykk –  jo bedre. For en verden det er egentlig. Disse skuespillerne finner gleden i å skape, føle og uttrykke noe. Det fascinerer meg. Følelser er jo nettopp det man ikke skal vise, sier samfunnet. Sier normene og tradisjonene. Det bør kanskje nevnes at jeg er en av dem som bryr meg svært lite om nettopp det da. Er jeg sint pleier det for såvidt å synes. Men skuespillere lever nettopp av å føle og uttrykke.  Jeg tror egentlig det er sunt. Godt for en hver sjel å uttrykke litt i blant. Litt mer enn de fleste gjør i disse vestlige velferdsstatene.

Vi har kommet frem til slottet nå. Jeg prøver å se hvilke av alle de store vinduene som har lys. Hvor befinner kongefamilien seg av alle disse rommene å velge imellom? Jeg som ble så inspirert av tanken på å bo på en herregård, hvor overveldende er det vel ikke å bo på et slott? Det virker så rart, og upersonlig. Men de synes kanskje ikke det selv, de som er vant til det?

“Er det ikke fint at slottsparken er for alle?”

Jeg lurer på hvor mange bilder hun har fått tatt nå av det som er. Vi diskuterer hvor ekstremt kjedelig det må være å stå vakt her, før øynene til Ylva faller på et gammelt tre. De bladene der hadde tatt seg fint ut på et bilde eller to. Et par meter foran meg ser jeg henne bryte bevegelsen, og stoppe opp. Det blir kanskje litt kleint å fotografere kjæresteparet som står foran dette treet, og spiser hverandre opp. Ikke er det så lett å få med disse bladene heller da. En annen gang. Vi går mot enden av slottsparken.

Utsikten over Karl Johan er så trygg. Så rolig. Så vakker, og jeg er så uendelig takknemlig for at jeg kan stå i et land omgitt av fred. Jo. Jammen er det vel fint at slottsparken er for alle. Veldig fint faktisk. Det gir meg jo i alle fall muligheten til å drømme litt rundt dette med å bo i et slott. Upersonlig og trygt. Men så er det vel kanskje det vi gjør på en måte. Bare fordi vi bor i Norge.

43551192_1938322319794879_6936699592691941376_n

// Bildene er tatt av Ylva Heyn