Vintagebutikker, mye farger og minst fem kopper med kaffe

43505744_1262081870608434_971070613609250816_n

I går var Ylva og jeg på oppdagelsesferd i Oslo. Planen var egentlig å komme seg av gårde tidlig, men som det alltid er på overnattingsbesøk ble det liksom en alt for sen kveld til det. Rundt klokken halv tolv, var vi endelig på farten. På slutten av dagen kunne vi si oss fornøyde med intet mindre enn seks café-besøk på en dag. Det er faktisk ny rekord for min del. Mye kaffe. Det er nødvendig.  I tillegg var vi innom et par fancye vintagebutikker. Jeg klarte å la være å kjøpe noe, i og med at jeg gjør et iherdig forsøk på å spare penger.

Men ærlig. Jeg kan godt innrømme at 80/90 talls stilen ikke helt er helt meg. Det til tross for at det er veldig “in” i disse dager. Vel. Ylva klarte derimot å prute ned en 80-talls jakke fra 795 til 600. Det var hun veldig fornøyd med for å si det sånn. Videre innså jeg virkelig hvor mange fine steder det er i Oslo. Vi turet jo både litt rundt på vestkanten og Øst-kanten. Disse bildene er selvfølgelig fra Grünerløkka, og er tatt av Ylva alle sammen. Hun har jo også blogg, som hun foreløpig ikke har kommet helt hundre prosent i gang med. Men det kommer etter hvert, og da blir det nok bra – så flink fotograf  (og skribent) som hun er.  SÅ sjekk den gjerne ut HER

43527331_2176800939248434_246890061797261312_n

“Mennesker som lar vekkerklokken ringe kl. 04.45 vil seg selv virkelig vondt. Likevel eksisterer det faktisk flere av dem enn bare meg. Ylva og jeg klarer på en eller annen måte å komme oss ut av sengen, og spasere bort til heisen før klokken har blitt fem. Det skal nevnes at å sove to personer i en seng på under en meter i bredde ikke er mer behagelig enn det høres ut som. Det er kanskje det som gjør det mulig å i det hele tatt våkne så tidlig, fordi  jeg strengt talt ikke har sovet så fryktelig godt likevel. 

Jeg kan forresten ikke huske sist jeg satt bakpå en sykkel. Det er noe jeg innser av denne intense stikkingen i rumpa. Men jeg klager ikke. Hvor stor er vel sannsynligheten for å ha studentboligen sin helt på toppen av den lengste bakken i verdenshistorien da? En sånn nedoverbakke ned til t-banestasjonen som gjør at sykkelen bare triller og triller. 

Så der sitter jeg. Oppå bagasjebrettet på denne sykkelen med det grå skjerfet mitt under baken. Hendene mine holder i jakken til Ylva. Vi møtet faktisk et par mennesker på veien. Flere mennesker. Det er flere enn bare meg som er på vei til Oslo S. Kanskje de også skal rekke et tidlig tog? “

43569412_1947612141944394_5964852564959690752_n43582785_1852160511557752_3265885650045370368_n43618916_328042424637588_9024762466936029184_n.jpg43604466_962340207293475_6562618090218061824_n43551173_473828196448038_4110581674218094592_n

Ønsker deg en fantastisk fin Onsdag videre, kjære leser ♥

Jeg ønsker meg bare en svipptur til Bahamas

IMG_6846

Jeg sitter på det sorte, flislagte gulvet. Ligger nesten med ryggen lent mot den rosa treningsbagen, og prinsesseputen. Prinsesseputen med bilde av askepott, og tornerose, og en til, men jeg husker ikke hvem av disneyprinsessene det er. Ikke orker jeg å snu meg for å sjekke det heller. Grunnen til at jeg sitter på gulvet som en eller annen idiot uten forståelse for hva som egentlig er sosialt akseptabelt, er den dumme iPhonen min. Den holder på å lade ut, og jeg har funnet en stikkkontakt. Her langs gulvet. 

Det er omtrent ti minutter til jeg burde spasere nedover mot t-banen. Eller. Jeg kan jo egentlig gå nå. Skulle bare så veldig gjerne hatt mer enn 4 prosent med strøm. Ah.

Jeg snur meg og røsker ut laderen. Reiser meg opp, og løfter opp bagen og puta. Jeg går. Det fascinerer meg med alle disse menneskene. Alle disse underlige personene som dukker opp over alt. Da jeg var liten pleide jeg å dikte opp historiene deres. Dikte rundt hvem de var og hvor de kom fra, noen heldig utvalgte av disse menneskene jeg møtte over alt. Nå gidder jeg ikke lenger. Tar for lang tid. Jeg er for detaljert i oppdiktningene mine. Det blir bare for mye. Jeg gir dem ofte navn isteden. Fine navn da. Ikke slemme liksom. Ikke dømmende. Beskrivende. 

43610062_238705680159674_5303975192526061568_n.jpgIMG_6848

Spretten for eksempel. Det var en lang og tynn sprettert det. Blå treningsklær. Lange, tynne ben, og et veldig konsentrert ansiktsuttrykk. Han tok tre trappetrinn om gangen. 

Professoren. Han var nok ingen professor. Mer sannsynlig en uteligger, faktisk. Hodet hang litt slapt nedover mot brystet. Men det lange,  hvite skjegget og de smale øynene fikk han til å likne en foreleser uten briller. Jeg tror han er ganske smart egentlig.Det er trist at han har havnet her. Professoren. Det er jo viktig å se folks potensiale. 

Tante travel. Hun hadde fryktelig dårlig tid. For dårlig tid til å smile, puste eller le. Hun rakk nesten ikke å komme seg ut av vognen på t-banen fort nok. Hun skulle jo videre. 

Lurer på hva slags navn jeg hadde gitt meg selv. Denne jenta som spaserer nedover Oslo S med en prinsessepute under armen. I rød kåpe. Slitte joggesko med sterke farger. Uten sminke, og med bustete hår. 

43574655_177195376490263_7193427740937158656_n.jpgIMG_6847

Den grønne vaffeljakken, og en eggehvit sykkel som hører hjemme for et par tiår siden. Lite slår de lange, gode klemmene til Ylva. Vi spaserer oppover mot studentboligen hennes i mørket. Samtalen flyter som den pleier med oppdateringer fra de siste ukene av livet. Vi stopper på nærområdets eneste matbutikk, og kjøper med en kurv jordbær og litt sjokolade. Mørk sjokolade med kokos. 

«Du kan se vinduet mitt herfra» 

Hun peker mot et av murbygningene og forteller at hun bor i syvende etasje. Om hun går alle de trappene? Ylva forteller overbevisende at hun hadde gjort det om hun bodde i sjette etasje. Men syvende etasje krever heis . En heis som knirker når vi spaserer inn i den, til tross for at den påstår den tåler 640 kg. En dør viser oss veien inn i en os av ekkel fiskelukt.

«Sånn det skal være i et kollektiv vel?»

Sier Ylva, og smiler litt idet hun lukker døren til sitt rom hardt etter meg. Vi vil jo helst unngå å ta med denne lukten inn. Denne fiskelukten som stammer fra dette kollektivets eneste gutt. Han fra Vietnam. Rommet er så Ylva. Så 70- talls hippie født i feil tiår som det kan bli. Lilla gardiner og drømmefangere i vinduet. Hun tenner et par levende lys, og slukker taklyset. 

Utsikten over Oslo er ubeskrivelig vakker herfra. Alle de små lysene. Så mange hus. Så mange sjeler som bor i dette området. 

Lysene står ikke stille. De blinker i alle farger. De er liv. Selv så sent på kvelden. Jeg gjør et forsøk på å fange dem med kameraet. Det går ikke. Dette er visst et syn jeg må ta vare på akkurat nå. Et øyeblikk som bare kan nytes i nuet. Jeg lagrer det i hukommelsen min isteden. 

Lyset slås på igjen. Jordbærene vaskes sånn bare Ylva kan. Med å forklare om alle disse sprøytemidlene. Hun spør plutselig om jeg vil ha noe å drikke. Et glass vann hadde vært å foretrekke ja. Det må visst hentes på kollektivets felles kjøkken. Jeg må åpne døren. Hun har jo vasket hendene. 

Kokos sjokolade og jordbær Over latter og flere ord. Ylva har en liten notatbok med kloke ord. Hun gir meg en liten forelesning fra meditasjonsturen hun var på i Kroatia. Om tanker og stress. Forskningsbasert kunnskap hevder hun. 

Hun har skrevet en bucketlist. Stemmen hennes leser den opp. I morgen skal vi spille gitar på gaten. Sånn vi skulle i Malmø i vinter. Men da feiget vi ut. Det skal vi ikke gjøre nå. 

Ylva har snart bursdag. Om jeg har glemt det? Nei. Men hun kan vel si hva hun ønsker seg da? 

En marsjtrombone. Hun vil så gjerne lære å spille på det. 

Tur til Bahamas. Sånn for å chille. Varme seg litt opp. Det er jo så kaldt her 

Vinagarchips. Hun må gjenta ordet 3 ganger før jeg hører hva hun sier. Eddikchips. Sånne de selger over alt i England.

IMG_6850

Å gå forbi en snegle med flate sko

IMG_1914

“Jeg går fort. Så fort du ofte går når du har over gjennomsnittlig dårlig tid. Converse er ikke skoene til å gå fort i. De ødelegger alt. Flate såler holder meg igjen til underlaget, isteden for å hjelpe meg fremover. Bena mine er klistret fast, men jeg beveger de fort like vel. Det regner. Akkurat lite nok til at det går greit, akkurat mye nok til at håret mitt begynner å krølle seg, og noe av sminken renner litt inn til øyekroken. Jeg har faktisk veldig dårlig tid. Stegene mine øker i tempo, og jeg rekker ikke en gang å drikke av iskaffen mens jeg går.

Plutselig er det to gamle snegler som befinner seg foran meg. Hvor kom de fra? Flygende ut fra busken, kanskje? Jeg blir tvunget til å senke farten. Etter noen meter med stikkende irritasjon vellende opp i meg, innser en av sneglene at jeg ikke kommer forbi dem.Hvilken åpenbaring. For en smart snegle dette er. Gullstjerne i sosial intelligens, til tross for at det tok ham litt tid. Etter mye om og men,  flytter han seg til side for at jeg skal kunne passere. Problemet er bare at de der sneglene ikke går så sakte likevel. Ikke så sakte som jeg først trodde. Nå som de har innsett at jeg skal forbi, må jeg jo faktisk gå fort også. Veldig fort. Fortere enn det som er mulig i disse flate skoene. En rød buss har stoppet på siden av veien, og en dame med en diger paraply hopper frem foran meg. Æsj. Ikke flere sinker i passasjen min nå. Jeg orker ikke alle disse menneskene. Kan jeg ikke bare få spasere med den dårlige tiden min, og de ekle skoene i fred? Jeg klarer akkurat å unngå å skalle inn i den digre paraplyen som spretter opp der fremme. Snikende, klarer jeg å lure meg forbi. 

Omsider når jeg parkeringshuset, og setter meg inn i bilen. Til tross for alt strevet, er dette faktisk første gang jeg kommer meg helt fra euspressohouse til bilen uten å ha drukket opp iskaffen. Første gang i hele mitt nitten årige liv. Tenk på det du.

 

En blå skål med godt og blandet

IMG_0807

Jeg vet ikke om det er vanlig å våkne av at det dunker fra underetasjen. Dunk, dunk, dunk fra en dundrende bass. Jeg har egentlig aldri tenkt noe spesielt over det, fordi jeg har vært så vant til at det er sånn det er. Før startet denne dunkingen så fort klokken hadde passert halv åtte. Enten har pappa blitt et mer hensynsfullt menneske, eller så hadde jeg bare flaks akkurat i dag. For i dag hadde han ikke satt på rockemusikken sin før klokken hadde passert halv ni. Soverommet mitt har forresten den geniale plasseringen rett ovenfor stuen. Når det er musikk nede, dunker det med andre ord helt opp. Fin vekkerklokke i helgene det der. Men i dag er det jo ikke helg. Det er høstferie på en måte, om man kan si det sånn. De siste fire ukene har jeg egentlig spasert rundt med en søndags-følelse hver eneste dag. I dag derimot har lørdagsfølelsen sneket seg inn. Ikke klarer jeg å forklare hva det betyr, men det er et reelt fenomen. Det tør jeg påstå.

Men. La oss snakke litt om det viktigste her. Er dere klar over at vi er plassert i starten av dag nummer fire i oktober? Det ble en litt klumsete setning. Men det er faktisk nøyaktig 81 dager igjen til julaften! Ehe. Litt tidlig å tenke på det, tenker du. Men det er det absolutt ikke. For hvert eneste år har jeg hatt de store planene om å lage hjemmelagde julegaver, og gjøre masse ut av juleforberedelsene. Men så har tiden bare flydd fra meg hver gang. Jeg rekker liksom aldri å få nok tid til å komme i den ordentlige julestemningen. I år er jeg altså føre var, og tenker at det må være innafor å begynne å høre på julesanger ganske snart. I år skal jeg altså komme i mål med disse hjemmelagde julegavene i tide. En gang for alle! Jeg skal jammen begynne å planlegge det omtrent nå.

image

Nå skal jeg gjøre et forsøk på å finne ut hva jeg skal ha på meg i kveld. Men jeg har virkelig ingen fine klær. Det innser jeg hver gang jeg spaserer bort i klesskapet med hundre milliarder plagg. Det er faktisk litt krise, og jeg tror de fleste jenter kjenner seg igjen i nettopp det! Et sikkelig luksusproblem. Det er ganske trist egentlig, med tanke på hvor mange mennesker i verden som ikke har klær i det hele tatt. Også står jeg der da. I haugen med klær jeg ikke kan bruke, og får dårlig samvittighet for at jeg er en bortgjemt drittunge. Min eneste løsning på dette er å gjøre et realt forsøk på å redde verden ganske snart. SÅ jeg jobber på spreng for å regne meg frem til formelen som bekjemper fattigdom en gang for alle. Men jeg tror at jeg skal begynne med å gi bort noen av disse klærne.

Ellers starter kristen Østfolds store høst – happening i dag. Nemlig Breakthrough. Sjekk ut arrangementet på facebook HER Så helgen kommer selvfølgelig til å gå mye med til det, og sånn seriøst: om du befinner deg i nærområdet, må du ta turen! Kom gjerne innom på et møte når du kan, eller bli med på alt om du vil 😀 Det blir sikkelig bra, med masse morsomme aktiviteter, og underholding. Kule folk og god mat, så det er vel verdt turen! Ja. Sjekk det ut. 

Ønsker deg en fin torsdag videre, fine leser. Håper vi sees på Breakthrough! ♥

Nytt design, og noen ord om denne dagen

vicci 4

Hei der fine, og god onsdag 🙂  Er det noen som legger merke til noe nytt? Vel. Hvis du har vært innom her før, gjør du garantert det. For her er det noen forandringer som har skjedd for å si det pent. Endringene er forresten størst om du ser på PC eller Mac da. Jeg velger definitivt mine venner med omhu. Asta er jo grafisk designer, og det kommer ganske godt med innimellom. Som når det kommer til bloggdesign. Bildet over har hun redigert, også har hun hjulpet meg med å ordne resten av designet. Ble det ikke fint?!

Asta er kjempeflink, følg henne gjerne på Instagram HER 

Ellers er jeg på vei til lovsangsøvelse. På vei til mener jeg egentlig at jeg tenker på at jeg kanskje burde begynne å ordne meg og sånn. Etter å ha vært hjemme alene i nøyaktig en uke, er mor og far på vei hjem også. Noe som muligens betyr at jeg må spasere rundt her, og plukke med meg det som er av rot før de spaserer inn døren. Det inkluderer å reise meg opp fra sofaen det. Vel. Kommenter gjerne hva du synes om designet! Jeg ønsker deg en veldig fin dag videre kjære leser ♥

 

 

Alene i skogen, midt på natten

IMG_1918.jpg

… kunne jeg ikke heller gå på fortauet i lyset? Jeg måtte vel ikke spasere på de mørke skogsstiene alene sånn på kvelden?

Jo. Jeg måtte, og jeg skulle.

Uten refleks.

Ikke fordi jeg har noe imot refleks. Jeg bruker alltid refleks. Du må også alltid bruke refleks! Men akkurat denne kvelden skulle jeg være litt opprørsk, og la være. Til mitt forsvar er sannsynligheten for å bli påkjørt midt i den dypeste skogen ikke veldig stor …

“Det er lenge så mørkt at jeg ikke ser en desimeter fremfor meg. Alt er helt sort. Etter en liten evighet venner øynene mine seg litt til mørket. De klarer å utnytte noe av lyset fra stjernene. Akkurat nok til at jeg klarer å se mine egne føtter, der jeg trasker mellom trærne. Alene i mørket. Jeg smaker litt på ordene. Lar tankene balansere litt i hodet mitt i noen sekunder.  Jeg er alene fordi jeg vet at jeg kan. Kan være mitt eneste selskap, uten å være redd. Uten å frykte. Jeg må bare utnytte det. Kanskje er det kjempedumt. Definitivt super naivt, men det kan jeg leve med.

Jeg fortalte det ikke til mamma. Såå kjempedum er jeg ikke. Isteden  beroliget jeg henne med at jeg selvfølgelig skulle følge lyktestolpene. Jeg tok til og med på refleksvesten. Det til tross for at jeg faktisk er gammel nok til å bestemme over meg selv. Vel. Jeg hadde dette gule tøystykket på helt til jeg passerte nabohuset, og gjemte det ubemerket under bilen deres. For det ødela litt av ideen om jeg skulle ha med den på slep. Jeg måtte bare en tur ut i skogen, og være der litt. Litt usett. Alene.

Jeg sitter midt i turstien. Kjenner den fuktige mosen bore seg fint inn i buksestoffet. Akkurat nok til at jeg blir våt og kald. Det har begynt å regne. Ikke sånn uvær, men litt pjuskeregn. Jeg skal sitte der, og se på stjernene. Se på dem, og drømme om at det vil fly et stjerneskudd til meg. Ikke fordi det er noe spesielt med sånne egentlig. Jeg har bare så veldig lyst til å se et. En gang. Helst nå. Jeg må bare være her, og puste inn luften. Kulden. Høre på stillheten. Stillheten som blåser og uler. Som beveger grenene på trærne, og får dem til å likne armer som vaier. Jeg vil bare ta den mørke skogen tilbake. Nekte den å tilhøre skrekkhistorier om drap og voldtekt. Om vonde historier som den ofte blir forbundet med. Den har aldri vært det for meg, så jeg vil ikke la den være det heller. Den er jo bare den mørke skogen. Ikke noe mer eller mindre farlig. Den er fin. Trygg. Min. Like mye min som frykten sin. Jeg vil heller være naiv. 

Men ikke så naiv. Jeg  befinner meg tross alt sånn omtrent femti meter fra nærmeste hus. Jeg har med mobil, og hund. Jeg er vel strengt talt ikke særlig alene. Til tross for at Amelia ikke akkurat er en vakthund, er hun skummel nok om det skulle trengs. Også bjeffer hun ganske høyt. Da lot jeg kanskje realiteten styre drømmene mine om at denne skogen er så ufarlig likevel. Det er trist synes jeg. Tror nok det i ganske stor grad er ufortjent også. Sannsynligheten for at det skjer noe her mellom grantrærne, er trolig mindre enn sannsynligheten for en bilulykke på vei til butikken. Allikevel er vi litt fordomsfulle mot denne mørke skogen. Jeg og. Det er så synd at den skal ha et så dårlig rykte på seg, sånn på natten. Som om den blir så mye skumlere fordi den er mørk og ikke lys. Men så må det vel bare være sånn da.

 

Bildedryss fra den første dagen i oktober

IMG_1970 2

Så i dag tok Kristin og jeg en liten Sverige- tur. Litt harryshopping må til en gang i blant. Vi skulle titte på klær, og forsøke å gjøre det daglige inntaket av Pepsi-max litt mer økonomisk. Det er jo latterlig mye billigere for brus i Sverige, så det er faktisk mye penger å spare om man tar seg en tur over grensen innimellom. Det var kjempekoselig!  Det er jo ikke så ofte jeg ser disse venninnene mine lenger, og Kristin er intet unntak av dem som har forlatt meg for å studere. Så det er jo ekstra hyggelig når hun er “hjemme!”

Jeg fikk også for første gang på en liten evighet, låne Kristin som fotomodell. Hun og lille Ludde ble med på en aldri så liten fotoshoot. Når vi hadde sagt oss ferdige, bestemte vi oss for å ta en liten spasertur på noe de kaller for “fuglekasse-stien”. Den førte oss inn i skogen på en liten grusvei, som plutselig var veldig perfekt for fotografering. Så da ble det litt flere bilder også. Både en hyggelig skogstur, og noen fine bilder. To fluer i en smekk, er det ikke det de sier da? Vel her kommer et lite bildedryss ♥

IMG_1805IMG_1893

IMG_1865 2IMG_1890IMG_2003IMG_1873IMG_1934IMG_1951God kveld videre fine leser ♥  Håper du har hatt en fin dag, denne første dagen i oktober