En stor, hvit tekopp med latskap

IMG_1559

Jeg elsker å kunne ta med den store, hvite tekoppen min ut. Den har blå og røde prikker, og er gigantisk! Jeg fyller den opp med en ny, grønn te som jeg har blitt helt hektet på. Glovarm kopp i en hånd, Mac og mobil i den andre. Det går akkurat. Jeg lurer på hvilken vakker dag denne Mac-en havner i gulvet for første gang. Jeg gjør dessverre ikke et alt for overbevisende, iherdig forsøk på å unngå at det skal skje. For jeg er alt for lat til å gå to ganger, om jeg kan gå en. Så på en eller annen merkelig måte klarer jeg alltid å plukke med meg alt jeg skal på en gang. Uansett hvor mye det er. I alle fall innbiller jeg meg det. Det har gått galt et par ganger, ja.  Uansett. Det å sitte ute da. I den gusjegule stolen som jeg synes er så fryktelig stygg.

Bena mine hviler på det matchende bordet, og Mac-en ligger fint i fanget. Men jeg har lært. Litt. Av alle mine grove feil. Glovarm tekopp står på bakken ved siden av stolen. Ikke i hånden min. Jeg setter fra meg Mac-en før jeg slurper i meg en stor slurk av den alt for varme teen. Ikke noe mer drikking over tastaturet. Tunga brenner. Jeg må nesten spytte det ut igjen, men klarer å svelge. Den er nå litt herdet denne halsen min etter all kaffedrikkingen. Sette koppen ned på bakken igjen og løfte mac-en tilbake i fanget. Jeg synes egentlig at jeg er ganske flink jente. Akkurat nå er det perfekt temperatur. Ikke for kaldt, fordi solen skinner på ryggen min. Passe god og varm. Man skulle ikke tro at oktober venter allerede i morgen”

 

Har du noen gang tenkt over hvor mange mennesker du møter i løpet av et liv?

Tanken slo meg plutselig, etter å ha sagt hade til Kristin. Vi var akkurat ferdige med å gå en liten tur med hundene, og jeg ble tuslende litt for meg selv med disse filosofiske tankene mine om livet. Hvor mange ansikter vi møter på, og hvor mange ulike mennesker vi slår an en samtale med. Hvor mange av disse ansiktene ender vi egentlig opp med å huske for alltid? Hvor tilfeldig er det hvem av disse vi ender opp med å bli gode venner med? Eller er det nettopp det, at det ikke er tilfeldig? Sikkert begge deler.

Ellers må jeg bare dele litt rundt det mest irriterende jeg har blitt utsatt for de siste dagene.  Noe så idiotisk som at fjernkontrollen til TV-en plutselig sluttet å fungere. Som det tekniske geniet jeg er, innså jeg fort at det var batteriet som hadde gått tomt. Det betyr også at inntil jeg legger fra meg latskapen, og kommer meg til butikken for å kjøpe nye …  blir nødt til å reise meg opp for hver gang jeg vil bytte kanal. eller endre volum. Hvilket hardt og brutalt liv! Ja. Frustrasjonen måtte bare ut.

Nå kommer jeg ikke på noe mer å skrive, så jeg skal se en episode med Vanity fair. Ah. Har du sett den serien? Elsker den (så langt) Ordentlig god 1800-talls serie. Fantastisk fint egentlig. God søndagskveld videre, kjære leser. Håper uken din har vært fin ♥

Etter en kopp med dårlig kaffe på operataket

IMG_1475IMG_1634

Jeg sitter på den nedre delen av operataket. Den delen av det hvite murbygget som rekker helt ut i vannet. Kjenner den klare, kalde temperaturen omfavne meg. Kulden som klemmer meg, og holder meg fast i dette øyeblikket. Måkene er skremmende tamme. De overvåker meg på alle kanter. En går imot meg, og stopper rundt en meter fra foten min. Den ser på meg. Legger hodet litt på skakke. Jeg finner frem kameraet, og knipser et dusin bilder av den. Jeg tror den liker det. Liker oppmerksomheten. Hodet flyttes til den andre siden, og den tar noen skritt til mot kameralinsen min. Den rare, lille fuglen poserer. Leker modell. Den beveger seg i alle mulige vinkler, faktisk. Vifter litt med vingene før den omsider snur, og spaserer vekk igjen. Det er så vakkert her. Oslo. Du Oslo. Det er nå dagen min starter. Det er nå jeg er våken.

For jeg var definitivt ikke våken da vekkerklokken ringte kl. 05.00, og jeg krabbet ut av sengen. Ikke da jeg hev innpå morgenens første kaffekopp på Oslo S, eller da jeg gikk av t-banen på Nydalen. Ikke en gang da jeg spaserte inn på Folkeuniversitetet der jeg skulle ta denne engelsk-testen. Dagen startet i hvertfall ikke da en engelskspråklig dame smilende fortalte meg at jeg ikke skulle møte opp her i dag. Jeg hadde lest feil dato. Ikke da jeg møtte høstluften igjen, og ble rød i kinnene på vei tilbake til T-banestasjonen.

IMG_1493IMG_1499IMG_1593

Dagen starter her. Jeg våkner her. På operataket. Med denne fuglen som i dette øyeblikket er min største fan. Det er først nå jeg innser at jeg er nettopp her. I Oslo klokken ni på en fredag. Jeg har brukt ca 500kr tur/retur for å sitte nettopp her (hvis du regner med de obligatoriske kaffekoppene som måtte til på denne utflukten)

Det verste er at dette faktisk ikke overrasker meg. Jeg blir selvfølgelig ganske frustrert, irritert på meg selv og alt det der. Men det er jo ganske komisk. For det er faktisk litt meg. Jeg husker fremdeles da jeg møtte opp på skolen en dag før, klar for å ta mattetentamen som ikke var før dagen etter. Jeg satte meg til og med i klasserommet til feil klasse. Bare fordi jeg var overbevist om at det var I DAG ikke I MORGEN.

“Du må lære deg å dobbelsjekke” sier pappa oppgitt da jeg ringer og forteller hva som har skjedd. Mamma ler derimot litt med meg. Jeg er enig. Problemet er bare at jeg dobbeltsjekket. Trippelsjekket til og med. Sjekket minst fire ganger. Men hva hjelper det, når jeg allerede hadde bestemt meg for at testen var i dag, til tross for hva mailen sa. Det var først da jeg var kommet meg hele veien inn til Nydalen at jeg faktisk skjønte at jeg hadde tatt feil.

IMG_1549IMG_1563

Men noe vakrere enn å spasere nedover Karl Johan, som var helt tomt for mennesker fordi alle hadde kommet seg på jobb og skole… finnes det?

Solen skinte så sterkt mot meg, at jeg spaserte flere hundre meter i blinde. Blendet av varmen og lyset. Fint og uvirkelig. Vakkert sånn bare Oslo kan være. Jeg elsker de gule bladene på trærne og at hendene mine prikker fordi det er kaldt, og kameraet hindrer meg fra å putte hendene i lomma. Selvfølgelig går 20kr med til å gå på do, og jeg kjøper enda en kopp med grusom kaffe. Den verste jeg har smakt på lenge egentlig. Er det lov å ta 36kr for sånt? Noen bilder senere, finner jeg endelig veien til toget som går i retning hjem. Det store spørsmålet er om jeg noen sinne kommer  til å lære?”

IMG_1571IMG_1577

Ønsker deg en fin fredag kjære leser ♥♥

Torsdag og sånn

IMG_9447IMG_9595.jpg

” Jeg vet ikke hvorfor jeg alltid ser livet med et helt nytt perspektiv så fort jeg nærmer meg lyden av bølger som slår inn mot land. Så fort jeg kjenner den salte lukten av sjø, og subber joggeskoene mine gjennom sanden. Jeg kan sette meg ned på et av svabergene, og se utover i en liten evighet eller to. Sitte der og tenke litt. Drømme litt. Gråte litt hvis det trengs. Men best er det å kunne nyte den vakre naturen Gud har skapt. Det gjør meg nesten like lykkelig som hunden min blir når jeg presterer å si ordet TUR. Jeg hadde muligens logret med halen konstant i de øyeblikkene jeg befinner meg ved vannet om jeg hadde hatt en. Jeg er så velsignet som får bo ved sjøduft og måkeskrik. Virkelig. Jeg verdsatte det ikke noe særlig da jeg var mindre, og syntes liksom ikke det var noe annerledes enn det skulle være. Nå elsker jeg det. For selv om jeg liker skogen og fjellet, og generelt blir svært inspirert av naturen i sin helhet, er det noe spesielt med denne sjøen.”

Jeg har lyst til å bable i vei om at jeg har gjort ekstremt mye interessant og at jeg tenker på noe annet enn historiske personer om dagen. Altså oppdatere dere litt på livet. Dessverre har det ikke skjedd så fryktelig mye spennende. Men jeg har blitt så inspirert av historiske personer og historie generelt. Også skjønner jeg ikke hvorfor jeg synes det er så morsomt å lese om, men ikke klarer å motivere meg til å åpne exphil bøkene om Platon og Aristoteles som jeg faktisk skal ha eksamen om snart.. Både Birgithe Christine og denne Kommandanten frister det mye mer å lese om liksom…

I går brukte jeg store deler av kvelden på å lese om Elingaard Herregaard og slektshistorien der. Jeg syntes sånt er kjempe spennende, så jeg skriver nok litt mer om det her på bloggen snart. Ehe.

Men la oss snakke om dagene som kommer da! På fredag og lørdag skal jeg ta en sånn IELTS test for å rett og slett bevise min kompetanse i engelsk – eller at jeg faktisk kan snakke noen ord engelsk da. Egentlig. Så jeg burde sikkert øvd litt til den, men jeg trenger bare å bestå, og det er jeg ganske trygg på at jeg gjør. Så vi satser på at det går bra.

Dagene som kommer. Det var liksom det jeg har av planer. Pluss at det selvfølgelig er ungdomsmøte i kirken på fredag!

Men denne fredagen skal vi ha noe som vi kaller for “Friendsnight” Det begynner kl 20.00 i Zoé kirken på Sellebakk. Da skal vi ha sikkelig bra underholdning, god mat og masse tid til de gode samtalene med kule folk. Tanken er at det skal være lett å ta turen om du ikke har vært i kirken før. Så om du leser dette og bor i Fredrikstad-området: ta turen og ta med deg en venn! Alle er mer enn velkomne 😀

Sjekk ut Facebooksiden til ungdomsarbeidet vårt HER. Det kommer mer info om morgendagen der etter hvert. Håper å se deg, for det kommer til å bli  kjempehyggelig! Ønsker deg en fantastisk torsdag fine leser ♥

IMG_9619

 

Historien om Birgithe Christine

IMG_9963

Hei og god kveld, fine leser 🙂 For dere som lurte er innlegget om kommandantens hage  bygd på ren fakta, og litt oppdikting. Den eiendommen kostet faktisk 4000 riksdaler i sin tid, selv om jeg ikke har den minste anelse om hva det tilsvarer i dag. Noe jeg kunne funnet ut ved å google det litt raskt, men det kan jo du gjøre om du er nysgjerrig …

Et annet sted jeg har vært på i løpet av de siste dagene, som også fascinerer meg, er Elingaard herregård. Jeg var nemlig en tur der på lørdag sammen med mamma. Det resulterte faktisk i mer enn et par outfitbilder. Faktisk mange nok til å fylle opp noen blogginnlegg til, og i den forbindelse tenkte jeg å dele litt rundt dette historiske stedet bildene er tatt på.

Litt fakta, og litt fantasi fremover altså. Håper dere synes det er nesten like spennende som meg, og at dere lærer noe nytt da 🙂

IMG_9857

Vi kaller denne spalten  – Hemmeligheten om Elingaard – 

 

 

Jeg står på trebroen og ser mot vannet under meg, og det slår meg hvor idyllisk det er her. Solstråler hviler så fint mellom bladene på trærne som omfavner meg fra alle kanter. Jeg kan stå her og trekke in høstluften, men øynene mine vandrer raskt videre til resten av eiendommen. Hovedhuset er gigantisk. Det er under oppussing eller maling eller noe sånt nå, og er omgitt av noen stilaser og pressenninger. Men jeg husker hvordan det ser ut under disse, og jeg vet at det er veldig vakkert. Det er så rart og surrealistisk å vite at noen faktisk har bodd nettopp her. 

Elingaard er et navn som alltid har hatt en negativ lyd i mine ører. Det er ikke egentlig så veldig rart eller spesielt mystisk. Jeg husker jo fremdeles spøkelseshistoriene vi fikk i leselekse på barneskolen, og jeg skjønner seriøst ikke poenget med å fortelle barn sånt. For jeg ble jo direkte redd, og var lenge overbevist om at Elingaard spøkte ,og at dette gjorde gården til et farlig sted. En tanke jeg fint slo fra meg da jeg ble litt eldre, og ikke minst etter å ha spasert inn i denne herskapelige gården for å spille fiolinkonsert.

“Sæterjentens søndag” klang fra fiolinen min i en av stuene til dette herskapelige bygget for et par år siden. Det er virkelig vakkert der, og å spasere inn var som å ta en reise tilbake i tid. Jeg elsker stilen som gården representerer, både med dens arkitektur og interiør. Fra å være livredd dette stedet, begynte jeg å elske det, og drømme meg bort i hvordan det må ha vært å bo her.” 

 

IMG_9952 2

#1 – Historien om Birgithe Christine

 

Det eksisterer mange historier fra Elingaard. Om mennesker som visstnok fremdeles slukker lys, lager skygger og lukter parfyme. En av de berømte spøkelsene er husfruen Birgithe Christine Kaas fra 1700 tallet. Jeg synes det er utrolig trist at det ryktet denne damen har etter seg, er at hun går igjen som spøkelse. Jeg hadde ikke likt at det folk husket meg for var å være spøkelse liksom. Derfor har jeg bestemt meg for å gi denne damen noen ord av min tid. Fordi hun fortjener å huskes som noe annet enn et gjenferd.

Birgithe Christine Kaas var faktisk en fascinerende dame. En sterk dame. Birgithe ble født i 1682 på Elingaard, og skulle ende opp med å bo der store deler av livet. Hun representerte den siste adelen i Norge. Hun var en dyktig skribent, og er berømt for mange av sine  dikt, og oversattelse av salmer. Dessverre gikk det meste av diktene hennes  tapt da Elingaard brant ned i 1746. Hun var også en sterk kvinne, og styrte familienes mange gods mens mannen var bortreist i militære ærend. Hun fikk raskt kallenavnet “general Birte” og var med andre ord trolig en autoritær leder.

“Tag, o Gud! I Varetægt/Ellinggaard og vores Slægt,/Og lad al Lyksalighed/Stedse følge dennem med!”

Er et vers fra Birgithe som fremdeles er plassert over hoveddøren til Elingaard.

Til tross for at Birgithe tilhørte adelen, var ikke økonomien god sett bort ifra eiendommen de bodde på. Allikevel var hun en kvinne med omsorg for andre. i 1716 opprettet hun og mannen et fattighus der de ga seks fattige husrom og støtte.

Jeg velger å tro at det er nettopp dette Birgithe Christine Kaas bør huskes for. Et forbilde faktisk. En god forfatter, og et godt medmenneske. Så det så.

Flere historier, og bilder fra Elingaard dukker nok opp innen nær fremtid. God kveld videre kjære leser 🙂

IMG_9875

IMG_9980IMG_9930

 

 

Kilder 

 

Wikipedia (lenke)

Norsk biografisk leksikon (lenke)

 

Kommandantens hage

IMG_4460.jpg

Noe så mystisk som kommandantens hage.

“De gigantiske eple og pære – trærne strekker seg helt opp til himmelen. De tar på skyene, og forsvinner langt bort i evigheten. De er gamle allerede nå. Du ser det på stammen, og de krokete greinene. Smaker det på frukten. Det er noe vakkert som hviler over denne plassen. 

Hvilken ærverdig hage dette er! Men huff. Denne høstvinden. Den blåser meg jo over ende. Det er ikke sånn fin høstvind i dag. Det danser en iskald vind i luften. Den typen som skjærer på innsiden av lungene, og produserer is der. Is som reduserer lungekapasiteten nok til at du puster dårligere. Til tross for denne skjærende vinden, klarer jeg ikke å tenke på noe annet enn disse trærne. De bærer mange ulike sorter av både epler og pærer. Et plommetre gjemmer seg også bak det høye tre gjerdet som omfavner denne gressflekken. Frukttrærne er kjent for å bære usedvanlig søt frukt. Det gir jo mening, så gamle som de er, men jeg hadde faktisk ikke trodd at de kunne være så søte. Jeg har aldri smakt så søte epler som disse før i hele mitt liv. Så søte at det nesten svir på tungen.

Tenk at de kan være så søte og gode til tross for at de har vokst opp i fangenskap. De befinner seg jo i et fengsel bak høye treplanker som omfavner dem. Kanskje det er fordi de er uvisse på hva frihet egentlig er? Kan de ikke huske hvordan det er å være plantet fritt, eller er det bare sånn at gjerdet har vært her alltid?

Alle barna frykter og beundrer kommandanten. Frykter ham når han skriker, og jager dem vekk. Vekk fra hagen når de forsøker å røske med seg et par epler etter å ha sneket seg inn gjennom den meget bevoktede hageporten. Han pleier å veive med armene, og skrike høyt. Stygge ord glipper ut av ham fra det knall røde ansiktet.  For ingen andre enn kommandanten selv, og hans nærmeste familie, skal få lov til å smake på disse uvurderlige fruktene. De er tross alt rikmenn disse, og han jobber for forsvaret. Litt bedre enn alle andre må man kunne tro at man er når man bor på en eiendom taksert for 4000 riksdaler. Det er faktisk høyere enn noen annen privat gård i hele Fredrikstad.”

Etter å ja tjent trofast som bolig for kommandantene og deres familie, forlot den siste kommandant familien eiendommen i 2002. Da flyttet forsvaret ut av gamlebyen, og eiendommen ble i offentlig eie. Offentlig eie sammen med denne fantastiske hagen. Som vi nå kan ta del av alle vi andre.

I går bestemte dermed mamma og jeg oss for å gå på “epleslang” i den berømte kommandant hagen. Det er jo strengt talt ikke det, med tanke på at det er helt lov å plukke epler der. Dessverre er disse trærne over gjennomsnittlig høye. Litt eple og pæresyltetøy resulterte det i da, til tross for at de fleste fruktene hang så høyt at vi ikke hadde sjans til å plukke dem ned. Jeg endte dermed opp å lage en ekstra pasjon med – eplemos –  bare at jeg hadde noen pærer oppi også. SÅ høst.

Ja eller nei?

IMG_9926

Hei der, fine du! ♥ Da var det jammen mandag igjen. Er det ikke rart hvordan helgen alltid løper forbi? Da jeg våknet i dag innså jeg at jeg har så mange ord. Allikevel kommer jeg ikke på noe å skrive.

“Klassisk musikk durer i bakgrunnen, og tilbakeblikk fra tiden i orkester dukker opp i baksiden av hodet mitt. Om jeg savner det? Tja. Savner konsertnerver. Savner mestringsfølelsen når det faktisk var fint å høre på, etter ørten og førti timer med øving. Savner ikke disse uendelige helgene med øving, og øving, og øving. Merkelig nok. Savner hvordan det var helt naturlig å holde en lang samtale om noter.”

Men altså. Jeg tenkte, er det ikke litt morsomt med sånne enten eller spørsmål? Det var et retorisk spørsmål. Jeg synes det. Så jeg gønner på. Her kommer noen av de. Med andre ord 😀 

IMG_8877.jpg

 

Vinne eller delta?

Så. I åttende klasse spaserte jeg rundt med en t-skjorte der det stod “Det viktigste er ikke å vinne, men å delta” Noe jeg sa høyt til alle og en hver i gymtimene, og tenkte at det var noe veldig fint med det. Noe venninnene mine syntes var ekstremt irriterende til slutt. Så ble jeg litt eldre, og jeg vet ikke helt hva det skyldes, men konkurranseinstinktet mitt har nok vokst noe siden den gang. Bitte litt. Jeg riktignok mest opptatt av å vinne mot meg selv. Men altså. Det viktigste er ikke å delta. Det er jo å vinne som er hele poenget, eller?

 

Sommer eller vinter?

Svaret her er definitivt høst. Det har dere vel skjønt innen nå? Av sommer, og vinter er svaret sommer. Jeg tror kanskje jeg kunne hatt et bedre forhold til vinter om jeg hadde vært god i minst én vintersport. Noe jeg ikke er. Jeg er den norskeste av de norske som virkelig ikke kan gå på ski. Eller stå på skøyter. Ikke slalåm ikke snowboard. Nei. Vinter minus snø og kulde kunne forresten vært noe. Enn så lenge. Jeg liker en ikke for varm sommer. Da har jeg det bra.

 

Kaffe eller te?

Kaffe om morgenen, og te om kvelden. Men om jeg måtte velge bort en, skulle jeg likt å sett meg selv overleve en uke uten kaffe.

 

IMG_0592 2.jpg

 

Tirsdag eller onsdag?

Tirsdag er jo lenger fra helg. Lenger fra den nye helgen altså. Så da blir det onsdag. For jeg liker helg. Jeg liker lørdag. Lørdag er fint. Kan det være lørdag for alltid, kanskje?

 

Dagvakt eller kveldsvakt?

Dagvakt. Jeg vil heller stå opp tidlig, og være ferdig på jobb sånn at jeg har ettermiddagen og kvelden fri. Misliker sterkt for sene kvelder, og å sove til langt på dag. Ikke at jeg noen gang klarer det. Jeg har personlig rekord med å sove til halv tolv, og det var en dag jeg ikke hadde lagt meg før langt ute på natt. Det fungerer svært dårlig for meg. My Friends know. Jeg er med andre ord A- menneske. Før en kveldsvakt får jeg liksom ikke gjort noen ting, og etter er jeg bare sliten. Så lenge leve jobber som varer fra 8 – 16.

 

Bok eller film?

Det har alltid vært bok. Som liten var jeg verdens største lesehest. Dessverre har lesegleden forsvunnet med tiden. Nå setter jeg pris på en god film, men vil ikke si jeg bruker mye tid på TV heller. Musikk da. Det er fint.

 

IMG_9927

 

Være spontan eller planlegge?

Jeg innbiller meg selv at jeg er en planleggins-person. Allikevel er jeg evig spontan og den spontaniteten trosser som regel alt jeg noen sinne har planlagt. Så da er vel det svaret.

 

Bringebær eller jordbær?

Bringebær. Alltid bringebær. My BFF, Ylva bor jo på en bringebærgård , og har solgt bringebær så lenge jeg kan huske. Jeg elsker å spasere mellom radene, og maule bringebær til jeg blir kvalm. Tror kanskje aldri jeg går lei. Hun er derimot så lei den smaken som det er mulig å bli.

 

Langt eller kort hår?

Kort. Men jeg lider meg gjennom å ha langt. Fordi jeg kler det definitivt best. Tror jeg selv da i alle fall.

IMG_8879.jpg

 

Snakke eller lytte?

I et alternativt univers der jeg hadde nådd den beste versjonen av meg selv, ville jeg sagt lytte. Men det er i et alternativt univers. Jeg snakker som regel mer enn jeg lytter. Så snakke da.

 

Stille spørsmål eller svare på dem?

Stille spørsmål. Gjør meg mye klokere enn all denne bablingen jeg driver med til tider.

 

Ja eller nei?

Heller Nei enn ja. Det krever som regel mer. Sparer deg for mye.

 

IMG_0590

Høstfarger uten internett

IMG_0396

Høst. Høst. Høst. Høstfarger. Jeg elsker dem. Jeg har nevnt det før, og jeg kan bable om dem i hundre år. Om hvordan varme farger gjør meg så uendelig glad, og varm på innsiden selv om det er kaldt ute.

Stormen ulte veldig natt til i går. Det blåste akkurat nok til å dra med seg internettet. Noe som selvfølgelig er litt krise så ekstremt wifi avhengig som jeg er i disse dager. Kanal Digital hadde ingen planer om å ordne opp i denne katastrofen med det første heller. Vi fikk med andre ord  pent beskjed om at det ikke ville være i orden før på mandag. Blogginnlegget i dag er altså publisert med delt 4G fra mammas IPhone. Jeg har selvfølgelig brukt opp mitt for måneden. Typisk …

IMG_8921

Som regel er problemet at jeg har tekst, men ikke bilder. For første gang på lenge er det altså motsatt. Jeg sitter i sofaen, og tenker at jeg ikke har noe å skrive. Men så kom jeg til å tenke på at jeg er meg. Det er så seriøst tull. Jeg har alltid noe å skrive om ingenting. Ærlig. Jeg har jo skrevet en hel masse allerede, og i dag tror jeg vi lar det være med det.  God søndag videre fine leser ♥

IMG_0288

IMG_9660

IMG_0562