October 2018

Oktober. Hvordan var du egentlig i fjor? Det er helt rart å tenke tilbake på, men “Monster” rullet, og gikk på TV- skjermene.

Det var jo premieredato i begynnelsen av oktober. Dette skuespill eventyret jeg ble kastet inn i. Det var litt av en opplevelse å se hvordan man lager film. Det er lite som slår prinsesse-opplevelsen som følger med å være litt skuespiller. Jeg kommer aldri til å glemme hvordan en haug med sminkører og sminke-ansvarlige hadde det som sin jobb å passe på at jeg så bra ut, men også at jeg hadde det bra til en hver tid. Varmere klær? Noe å drikke? Spise? Et par nye sokker? Om jeg måtte på do?

Ikke bare brydde de seg om meg, men de var jo så ekstremt samkjørte. Det er fascinerende hvor mange mennesker som jobber på sett. Alt fra rekvisitør til en haug med menn som har ansvar for dette kameraet. Statister. Produsent. Regissør. Lyd. Altså. Det er så mange mennesker, og alle anerkjenner hverandres oppgave.

Se Monster gratis HER  Jeg er med i åpnings- scenen 🙂 

Bortsett fra at Monster gikk på TV, husker jeg egentlig ikke så mye fra oktober i fjor. Det var sikkert en del som skjedde, men det var vel mest skole vil jeg tro. VG3 sier jo egentlig sitt. La oss snakke om oktober som har vært i år isteden da …

 

• • • • • • • • • • • • • • • • • •

 

October. I can not remember how you were like in 2017. It’s very funny to think back to “Monster” that had premiere on the Norwegian TV- screens one year agoIt was the date of the premiere in this month. I think it was the 9th of October actually. This tv-series that represented an adventure, which I was thrown into. It was a bit of an experience to see how they make movies. There is little that strikes the princess experience that accompanies with being an actress. I’ll never forget how a bunch of makeup artists, and costume managers had to make sure I looked good, but also that I was doing good all of the time. More clothes? Something to drink? Eat? A pair of new socks? If I had to go to the bathroom?

Not only did they care about me, but they were so extremely good at being a team. It is fascinating how many people that are working on the set. Everything from the pop master to a bunch of men in charge of this camera. Producer. Director. Sound. Costume. There are so many people, and everyone recognize each other’s work. I love it.

Watch Monster Free HERE  – I’m in the opening scene

Except that Monster went on TV, I really do not remember much from October last year. It was probably something exciting that happened, but it was probably most school I guess. Well. Let’s talk about October that has been this year …

 

 

 

Oktober representerer jo høsten på ekte. Noe jeg virkelig har utnyttet i år. Jeg har vært så mye ute blant disse høstbladene, knipset bilder, og bare nytt hvor vakkert det er.
Oktober introduserte også et nytt design her på bloggen – LES HER.  Jeg ytret noen ord om at det snart nærmer seg jul, og vi hadde breakthrough- festivalen i kirka – LES HER. Det var definitivt høstens aller beste helg.

Jeg fant frem litt av mitt indre samfunnsengasjement, og skrev om hvorfor du kan snu kroppspresset – LES HER. Det fikk jeg en del gode tilbakemeldinger på i ettertid, og det varmer virkelig. Det er så hyggelig med alle fine kommentarer og meldinger, og det setter jeg så stor pris på ♥ Jeg har hatt et par fine Osloturer de siste ukene også, og besøkt Ylva. Blant annet skrev vi en caféguide – LES HER. Der  bedømte vi noen instagramvenlige caféer. Det er helt insane hvor mye penger som gikk med til kaffe de dagene der … hehe. Men hva er det vel ikke verdt for et fint blogginnlegg da? 😉

Jeg har gjort noen iherdige forsøk på å studere, og begynt å innse at det faktisk nærmer seg eksamen. Det har jeg jo skrevet nok om, så dere er vel ganske lei av høre om filosofien min nå vil jeg tro. Om det er noen trøst, er jeg minst like lei som dere … Jeg har jo ikke bare skrevet om filosofi, men også noen flere ord om alt og ingen ting.

Den oppdatertebucketlisten min  om 23 ting jeg skal gjøre før jeg fyller 23 – LES HER tok det faktisk ganske lang tid å lage. Mange av de tingene jeg drømmer om å gjøre koster så ekstremt mye penger, og denne listen ville jeg lage nogenlunde realistisk. Det er ikke sånn at jeg bare drømmer om eksklusive opplevelser, men en spasertur blir fort dyr om du ønsker å utføre den et annet sted i verden …

 

• • • • • • • • • • • • • • • • • •

 

October represents the fall for reals. I’ve been so much out in these colorfull leaves, taken som photos, and just enjoied how beautiful it is at this time of year. October also introduced a new design on the blog – READ HERE. I expressed some words about that Christmas is near, and we had the breakthrough festival in church – READ HERE. It was definitely the best weekend of the fall.

I  wrote about why you can turn some of the pressure in society  – READ HERE. I received some good feedback afterwards and it really warms my heart. It’s so nice with all the nice comments and messages, and I appreciate that. Thank you so much ♥ I’ve had a couple of nice trips to Oslo in the recent weeks too, and visited Ylva. Among other things, we wrote a café guide – READ HERE. Where we judged some instagram-friendly cafes. It’s completely insane how much money spent at coffee those days  … But what’s not worth a good blog post? 😉

I have made some good attempts to study, and began to realize that it is actually approaching the exam. I have written enough about it, so you are quite tired of hearing about my philosophy now I will believe. If there is some comfort, I’m as tired as you guys … I have not just written about philosophy, but also a few more words about everything and nothing. My updated list of 23 things I will do before I’m 23 – READ HERE,  took quite some time to make. Many of the things I dream about doing cost extremely much money, and I wanted to make this list realistic. It’s not like I’m just dreaming about exclusive experiences, but a walk gets quite expensive if you want to do it somewhere else in the world …

 

Last but definitely not least, I started to do my blogposts in English this month! 🙂  I really hope that it made reading this blog a lot easier for some of you! 

 

IMG_2330-2

Bloglife …

 

Outfit of the month 

Saturday is my favourite – READ HERE

 

image

 

 

 

Recipe of the month

Pumpkinpie  – READ HERE

image

 

Thought of the month

Its not like we care too much- READ HERE

img_2507-2

 

 Hvordan har din oktober vært? // How has your October been? ♥ 

The irreplaceable moments of life

image1-6.jpg

Isende, hakkende vind. Sånn kulde som kun finner sted i Norge, tror jeg. Som kiler seg opp fra undersiden av føttene, og treffer hele innsiden. Inkludert det som eksisterer av indre organer. Det lukter nesten død. Så kaldt er det. Ylva blir like oppgitt over meg hver gang. Men hvordan kunne jeg liksom vite at det plutselig skulle bli vinter og snø? Jeg har jo alt for dårlige klær.

“Du fryser alltid du. Eller så er du for varm. ” 

Hun rister oppgitt på hodet der vi spaserer fra universitetet mot t-banen. Jeg må i alle fall investere i en god vinterjakke, det innser jeg nå.

Det var denne dagen vi skulle ofre all stolthet, og fjerne “synge på gaten” fra bucketlisten en gang for alle. Men så begynte det å snø. Rart hvordan det alltid havner noe i veien.

I stedet prøver vi å løse gåten, kjent som google maps, for å finne frem til den berømte, instagramvennlige Caféen “Oslo raw” 

Ylva har gitaren på ryggen, rød alpelue på hodet, og en vintage anorakk. De blåe og røde fargene fra dette sjeldne åttitalls plagget, er så intense at de nesten svir i øynene mine. Kanskje like greit at jeg fryser så mye at jeg ikke egentlig klarer å tenke på noe annet, enn å finne denne caféen. Etter å ha gått noen minutter feil i omtrent alle retninger, finner vi til slutt frem. Oslo raw likner et symøte for unge mødre. Uten menn. Med unntak av en hippie, med langt hår. En av de veganerne som like godt tar et par minutter der han lukker øynene, og mediterer i all offentlighet.

• • • • • • • • • • • • • • • • • •

Hitting, sticking wind. The kind of cold, which only takes place in Norway, I think. The kind of cold that sweeps up from the underside of your feet, and hit the whole inside.

“You always freeze. Or you’re too hot.”

She shakes her head as we walk from the university to the subway. I have to invest in a good winter jacket, I realize that now.

This was the day we were supposed to sacrifice all pride and remove “singing on the street” from our bucket list once and for all. But then it started to snow. Strange how something always comes in the way.

Instead, we try to solve the mystery known as Google Maps, to find out where the famous Instagram Friendly Café “Oslo Raw” is located.

Ylva has the guitar on her back, a red cap on her head, and a vintage jacket. The blue and red colors of this rare eighties -something – garment are so intense that they almost kill my eyes. Perhaps I should be thankful that I freeze so much that I can not really think of anything other than finding this café. Oslo Raw is like a gathering for young mothers. Without men. With the exception of one hippie, with long hair. One of those vegans that loves to takes a few minutes of meditation as he closes his eyes in all publicity.

9

For det første er det stapp fult. For det andre, lurer jeg på i hvilket alternativt univers minibord og puffer ble anvendelige i en café. For det er supersøtt. Alt i denne Caféen er supersøtt. Veldig instagramvenlig, med unntak av det grusomme lyset som ødelegger alle håp om et instagrambilde. Ingen bord er ledige, men vi klarer å kapre et midt i inngangspassasjen likevel. Maten er veldig god. Veldig pen å se på. Men det er jo nesten umulig å spise fra disse bittesmå bordene med høyde på rundt 40 centimeter. Det hjelper jo ikke akkurat at det stormer inn med flere kunder, og at Ylva har en gitar som må stå et eller annet sted i denne trange tilværelsen – helst uten å bli tråkket på.

Vegansk. Glutenfritt. Økologisk. Laktosefritt. Jeg blir liksom litt nysgjerrig på hva de egentlig putter i denne maten. Hva er liksom igjen? Disse raw-kakene er uansett magiske, og jeg kjøper med et par stykker hjem til mamma. Sånn der matcha-latte prøver jeg meg til og med på, siden det er sunt. Men det smaker jo grusomt – så aldri mer. Alt i alt. Dette konseptet er genialt. Men det funket ikke helt for oss denne gangen.

• • • • • • • • • • • • • • • • • •

First of all, it’s so full in here. Secondly, I wonder in what alternative universe, the miniature chairs, became useful in a café. Because it is so cute. Everything in this café is so cute. Very instagram friendly, indeed. With the exception of that cruel light that destroys every hope of catching an instagram image. No table is available, but we manage to catch one in the middle of the entryway. The food is very good. Very pretty. But it’s almost impossible to eat from these tiny tables with a height of about 40 centimeters. It does not help that it interferes with more customers, and that Ylva has a guitar that must stand somewhere in this cramped existence.

Vegan. Gluten-free. Ecological. Lactose Free. I’m so curious about what they really put in this food. What’s really left? These raw cakes are like magic, and I buy a couple of pieces homes for mom. All in all. This concept is brilliant. But it did not work for us this time.

6 kopi.jpg

Vi tar trikk, og buss ned til sentrum igjen. Ylva skal kjøpe dansesko. Hun skal jo være med på swingkurs i morgen, og det lønner seg jo å ha sko da. Jenta i kassen ser ut som om hun er sliten av livet. Jeg er sliten av å fryse, og Ylva er overentusiastisk og optimistisk som hun pleier.

Til slutt er vi tilbake i dette kollektivet. Ylva har oppdaget at det er internett rett ved vinduet, om hun legger PC litt sånn på skrå. Vi ser en episode med “Jakten på kjærligheten.” Konkluderer at det er en god kriseløsning, om vi skulle ende opp med å være single for alltid. Det dukker jo opp noen kjekke karer der. Vi snakker til langt på natt om alt og ingen ting.

Etter en natt på en omtrentlig flat madrass, klager jeg nok til å overbevise Ylva om at det er verdt å dele sengen hennes i stedet. Den som er på ganske nøyaktig 60 cm i bredde. Det går overraskende greit å ha hverandres tåfis i trynet en hel natt. Det er overraskende god plass også, til tross for at dette er en av tidspunktene du får lyst til å forbanne kvinnekroppen en gang for alle. Selvfølgelig på grunn av dette fenomenet de så fint kaller hofter.

I søken etter noen gode råd og tips, begynte Ylva med å kjefte litt på meg. Hun er tross alt en av de få menneskene i denne verden som tør å være ærlig med meg, og ikke bare sier det jeg vil høre. Jeg har en liten håndfull av dem i livet mitt, men ikke særlig mange fler. Hun ytret strengt at jeg har med å forbedre bildekvaliteten på denne bloggen. Noe jeg strengt talt er enig i. Hun er jo hobbyfotograf, og ikke akkurat fornøyd med mine fotografiske prestasjoner. Det er jo forståelig. Jeg tar det til meg. Men den enkleste måten å løse det problemet, er jo å stjele et par bilder av henne. Så det var det jeg gjorde her. Ga henne kameraet, og ba henne om å knipse og redigere litt. Av en eller annen grunn ble nivået ganske mye høyere med en gang – takk for det.

• • • • • • • • • • • • • • • • • •

We take the bus back downtown. Ylva is going to buy dance shoes. She will be attending a swing course tomorrow, and it is worth paying off to have some shoes. The girl in the store looks like she is tired of life. I’m tired of freezing, and Ylva is overentusiastic and optimistic as always.

In the end we are back in this collective. Ylva has discovered that there is internet right next to the window, if she leads the PC a bit like that …. We see an episode of the Norwegian version of “The bachelor” but with farmers, if that makes any sense at all. Ylva concludes that it is a good crisis solution, if we should end up being single forever. We talk to late night about everything and nothing. As always.

After one night on an approximate flat mattress, I complain enough to convince Ylva that it’s worth sharing her bed instead. The one that is exactly 60 cm in width. It’s surprisingly okey to have each other’s feet in the face an entire night. It’s surprisingly okey space too, despite the fact that this is one of the times you would like to curse the female body once and for all. Of course because of this phenomenon they call hips.

In search of some good advice and tips, Ylva started yelling a little. After all, she’s one of the few people in this world who dares to be honest with me and not just say what I want to hear. I have a small handful of them in my life, but not so many more. She strictly states that I have to improve the image quality in this blog. Something I strictly agree with. She is a hobby photographer and not exactly happy with my photographic achievements. That’s understandable. But the easiest way to solve that problem is to steal a couple pictures from her. So that was what I did here. Gave her the camera and asked her to snap and edit a little. For some reason, the photos became so much prettier right away. Well. Thanks for that. Love u sis ♥

IMG_7319.jpg

Some of these scrunchies from 1986

IMG_3374

JUST SOME OF THAT WEDNESDAY INSPO

Til tross for at wikipedia påstår at scrunchies kan spores tilbake til 1986, er det først nå jeg har oppdaget dem. Eller. Jeg husker jo at jeg hadde noen da jeg var mindre. Jeg husker til og med moren til en venninne pleide å ha sånne i håret. Sånne i tillegg til alle mulige fascinerende hårbøyler. Hm. Ja, det er vel disse hårbøylene hennes jeg husker best kanskje. Ikke bare hadde de alle farger herfra til månen, men de hadde så mange ulike mønstre også!

 

• • • • • • • • • • • • • • • • • •

 

Despite the fact that wikipedia is claiming that some scrunchies can be traced back to 1986, it’s first now that I’ve discovered them. Or. I remember that I had a few when I was a kid. I even remember a mother to a friend who used to have many of them. Bur she also had all  sorts of fascinating headbands.  These headbands did not only have all the colors from here to the moon, but they had so many different patterns as well!

 

IMG_3364

Men så var det disse scrunchies – ene… Da jeg ble litt eldre, typ ungdomsskolealder, tenkte jeg at de var barnslige. Så jeg hadde ikke så mange av dem, og brukte i alle fall ikke de jeg hadde. Men i det siste har jeg virkelig fått øynene opp for dem igjen. Jeg endte opp med å kjøpe noen da de var på salg. Så siden jeg har fått denne åpenbaringen, tenkte jeg det var fint å dele den med deg. Scrunchies er definitivt undervurdert. Det er jo så fint!

 

• • • • • • • • • • • • • • • • • •

But these scrunchies … When I got a little older, I thought they were childish. So I did not have so many of them really, and at least I did not use the ones I had. But in the last couple of weeks, I really got my eyes up for them. I ended up bying a few on sale… And since I had this revelation about scrunchies. I just wanted to say that they are underestimated. Scrunchies are so pretty! ♥