Hvorfor DU kan snu kroppspresset

IMG_8692

5. August 2018

“Så der står vi. Tre samfunnsengasjerte, unge kvinner med tåspissen pekende ut av bryggekanten. Jeg løfter hånden for å holde meg for nesa, og ser bort på bestevenninnene mine for å høre om vi skal hoppe på likt. Ordene rekker ikke å slippe ut av munnen min før jeg ser dem forsvinne foran meg. De synker begge ut i det mørke havet. Så jeg blir stående der splitter naken i mørket, i et par sekunder før jeg også forlater den trygge grunnen, og synker ned i dypet.”

Nakenbading midt på natten, ja. Det er lite som er så befriende som det. Kanskje er det ekstra befriende i 2018. Et par minutter der du kan legge utseendepresset på hylla på ekte. La pupper, rumpe og det som eksisterer, og ikke eksisterer av valker henge, og dingle idet bena tar sats og hopper uti med et digert plask. Et par sekunder der du bare er deg, og ingen skal se, kommentere eller dømme. Et par sekunder kan du glemmer å sammenlikne deg med alle rundt.

Det kroppspresset vi hører om, og kjenner på. Det vi hater, og mange føler seg oppslukt av. Vi er jo alle ofre for det voksende individualistsamfunnet som er styrt av sterke markedskrefter. Et samfunn der alt handler om tilbud og etterspørsel, fremfor menneskeverd og kjærlighet. En offerrolle vi fint påtar oss alle sammen fordi vi er så drittlei av at skjønnhetsindustrien tjener cash på å ødelegge livene våre. Vi tar på oss rollen der vi kritiserer toppbloggere og influencere for å være dårlige forbilder, og på moteindustrien som presser på oss usunne skjønnhetsidealer.

Dessverre er det ikke like mange som tar på seg ansvaret for å snu denne trenden som å klage over den. For til tross for at dem med mange følgere, og stor innflytelse selvfølgelig har et stort ansvar for å være gode forbilder – betyr ikke det at vi andre ikke kan gjøre noen ting.

Grunnen til at jeg i det hele tatt orker å røre borti denne suppegryta er at jeg faktisk har troen på at trenden kan snus.  Jeg har troen på at dette er en trend vi kan greie å snu selv.

Kjære du som lever i 2018. Kjære du som er en del av et samfunn styrt av følelser og tanker om at virkelighet er noe subjektivt, og ikke en objektiv sannhet som defineres av lover å regler, hverken fysiske eller religiøse. Kjære du som lever i et samfunn som forteller at min virkelighet godt kan være reel, så lenge den ikke påvirker noen andre …

Jeg har alltid vært tilhenger av tankegangen av individualisme på den måten at individet har rett til å bestemme over seg selv. Så lenge dine valg ikke går utover noen andre enn deg selv, kan du få lov til å gjøre det som passer deg for min del. Men i det siste har jeg begynt å lure på om dette egentlig er en farlig tankegang som gjør at enkeltmennesket drukner.

Jeg synes bare det er så merkerlig. Betenkelig og rart at mer vi ønsker å tilrettelegge og åpne opp for at menneskers subjektive realitet er virkelig, jo mindre sett blir man. Jo mer er man en i mengden. For vi roper alle etter å bli sett, etter å få flere likes og følgere på sosiale medier, etter å få bekreftelse fra omverdnen.  Allikevel er det svært få som faktisk føler seg sett.

Flere ønsker å bli sett, færre klarer å se. Se enkeltmennesker. Se og bry seg om noen andre enn seg selv. Det er ikke ment fordømmende på noen måte, men jeg tror vi alle har en vei å gå her.

Så kjære du som leser dette. Jeg vil oppfordre deg til å være en som ser. En som ser medmenneskene dine, og som viser med hele deg at til tross for ulikheter – er nestekjærligheten faktisk det viktigste.

Så tilbake til dette kroppsfokuset. Alt for mange jenter jeg har snakket med, har hatt den perioden der de skal være litt ekstra sunne, og trene litt  mye for å gå ned et par kilo. Det er ganske så utbredt blant gutta også. Selv om det hos dem ofte heller handler om å bli biff fremfor å gå ned i vekt.

Men folkens. Uansett hvordan ditt eget selvbilde er ; pass på hva du fronter.

Gutter, når dere snakker om trening. Ikke glem at trening først og fremst er bra for både psykisk og fysisk helse, fremfor kun et fremkomstmiddel til drømmekroppen. For trening er bra. Det er sunt. Men å skryte av bicepsen, og snakke om kostholds-programmet, og trenings-programmet som gir de mest markerte musklene. Er det egentlig nødvendig? Må man fortelle at man strever etter den fineste six-packen, hele tiden?

Om dine motiver for å trene er å bli digg, er det kanskje ikke noe du må presisere til kompisene hele tiden, eller?

Jenter, må vi alltid klage over puppene og rumpa? Må vi alltid syte over hvor store lårene våre er, eller hvor stygt det er med disse strekkmerkene? Må vi alltid snakke om disse kaloriene? Det er veldig lov å være usikker, det er faktisk veldig forståelig. Men du kan faktisk  gjøre ditt for å unngå at din usikkerhet påvirker andre.

Jeg prøver ikke å si at det ikke skal være lov å si noe som helst. Hvis det er sånn at du er så usikker, kan du vel heller si det da? Være ærlig med bestekompisene og snakke åpent om at du har et anstrengt forhold til egen kropp?  Vær ærlig fremfor å normalisere at vi hele tiden ønsker å endre hvordan vi ser ut. Det skal jo ikke være sånn!

Jeg er bare så lei av at vi glemmer hva kroppen vår er. Den er jo strengt talt kun et fremkomstmiddel fra A til B. Den skal være sterk, og sunn. Den skal være i balanse som et resultat av at du har det bra på innsiden.

Vi kan ikke legge all skylden på sosiale medier. Selvfølgelig har influencere et ansvar. Jeg er fult klar over at man sjelden klarer å bestemme hva man blir påvirket av, men vi kan faktisk, til en viss grad, bestemme hvordan vi ønsker å påvirke andre.

Vi må slutte å la kroppen være et symbol for hva som er viktig. Kan vi ikke please bli litt flinkere til å gi hverandre komplimenter om hvem vi faktisk er, og ikke bare om hvordan vi ser ut? Jeg foreslår ikke akkurat at det skal innføres en lov som nekter oss å fortelle bestevenninna at hun er pen. Men det trenger vel likevel ikke å være de eneste komplimentene vi gir? Det er faktisk lov å påpeke hvor morsomme noen er, hvor kreative eller hvor intelligente de er. Det er lov å komplimentere personlighet og utstråling. Ikke kun pupper og rumpe eller sixpack.

Vi må ta på oss rollen som forbilder. For det er vi alle sammen selv om det varierer for hvor mange. La oss være forbilder som ser hverandre, og slutter å normalisere det å hate egen kropp.

“Tre jenter med totalt ulike kroppsfasonger, som plasker rundt i saltvannet. Det er ganske varmt, for det har jo vært litt av en drømme-sommer. Jeg innser plutselig at man kunne klippet og limt litt fra oss tre, og kanskje sydd sammen noe som liknet idealkroppen. Men hvorfor gidde det? Vi er jo så fine som vi er. Så unike på hver vår måte. Men vet du hva? Det betyr faktisk ingen ting hvordan disse kroppene våre ser ut. For vi er så flinke, så smarte, så reflekterte. Utseendet vårt definerer på ingen måte fremtiden. Vi får til så mye, og vi har livene våre fremfor oss. Vi er så veldig bra nok, til tross for at Instagram kanskje sier noe annet.”

 

 

Ingen ser, men alle vil bli sett

IMG_9653

Mens jeg scroller nedover de ulike Tv- kanalene en vanlig mandagskveld, kommer jeg over en dokumentarserie som er så bra at jeg ender opp med å se alle episodene.Else: om selvmord” har gått i fire deler på Tv-Norge den siste uken, og omhandler det tabubelagte temaet om mennesker som velger å ta sitt eget liv. Jeg syntes denne dokumentaren var veldig lærerik, og jeg utnytter dermed anledningen til å skrive litt om nettopp dette. Det vonde, og vanskelige temaet som angår så mange flere enn vi skulle ønske.

Selvmord. 

I disse dager er statistikken for dem som tar selvmord økende. Til tross for at vi i Norge i dag har bedre hjelpe-tilbud enn noen gang, er det mellom 500 og 600 mennesker som tar sitt eget liv hvert eneste år. Omtrent ti ganger så mange begår selvmordsforsøk. Til sammenlikning er det “bare” rundt 140 som dør årlig i trafikken. (NHI)

Det er grusomt, og forferdelig at vi lever i et av verdens rikeste land, allikevel klarer vi ikke alltid å hjelpe dem som trenger det mest.

Selvmordstanker er tabubelagt. Skambelagt.  (LES : Hvorfor du aldri var ment til å føle skam) Vanskelig. Hemmelig. Det er dessverre noe for få tørr å snakke om, til tross for at de hadde trengt det.

Man skulle kanskje tro at de fleste som tar sitt eget liv har psykiske lidelser. Men psykiske lidelser alene er faktisk sjelden årsak til selvmord. Det er som regel sammensatte grunner til at noen kommer til en så alvorlig avgjørelse.

I mange tilfeller kommer et selvmord som lyn fra klar himmel på de pårørende. Det er vanskelig og tungt, men jeg har troen på at det er noe vi kan gjøre for å redusere disse grusomme tallene.

For politikerne kan ikke gjøre den forskjellen vi som enkeltmennesker kan. Vi som er venner, kollegaer eller familie. Vi som har en personlig relasjon til, og vi som er en del av hverdagen til. Vi som er der når noen vi kjenner har det tungt enten vi ser det eller ikke.

Selvfølgelig kan vi alle bli flinkere til å spørre om noen har det bra, og faktisk mene det. Det er lov å ta seg tid til å snakke om de vanskelige temaene. Det er lov å se. Det er sårt og vanskelig å bevege seg inn på temaer som dette. Men ærlig. Hvordan kan vi la noe som er så farlig være tabu? Vi må faktisk gjøre noe for å fjerne skammen bak å søke hjelp! Er det ikke heller bedre å bry seg en gang for mye, enn for lite?

Det sjelden lett å oppdage at noen sliter. Noen ganger er det helt umulig. Alt kan virke bra utad, men ikke være det bak fasaden. Mange sliter i det skjulte uten å tørre å be om hjelp. Det hjelper ikke at psykologer og hjelpetelefoner finnes over alt, hvis man ikke benytter seg av dem.

Dessverre kan vi ikke tvinge noen til å be om hjelp. Men vi kan gjøre vårt for å fjerne tabuet, og skammen rundt vanskelige temaer som dette. Vi kan gjøre vårt for å være medmennesker som ser, og som viser at vi er der om noen skulle trenge en hjelpende hånd.

Jeg tror at bevisstgjørelse fører til at vi sammen kan redde liv.

Jeg er overbevist om at hvis vi brukte halvparten så mye tid på å tørre å snakke med hverandre, som vi bruker på å like og kommentere hverandres bilder på Instagram – hadde vi kommet ganske langt. Tenk om vi alle hadde brukt like mye energi på å se hverandre, som å skrike etter å bli sett.

Alle skriker etter å bli sett, men de færreste tørr å se.

Det er aldri din feil at en du er glad i velger å ta sitt eget liv. Noen ganger er det dessverre lite du kunne gjort. Valget om å avslutte livet tilhører til syvende og sist personen selv. Men vi kan alle være med å redde liv i fremtiden ved å fjerne stigmatiseringen av mennesker med selvmordstanker, og skammen bak det å søke hjelp. 

Så folkens. La oss være mennesker som er opptatte av å se, og vise kjærlighet ved å støtte hverandre. Men ikke minst, ved å tørre å snakke om de vanskelige temaene. Heller en gang for mye enn en gang for lite.

IMG_9673

Kjære du som heller ikke klarte det

 

Subjektiv sannhet 

Hvis det er noe som har fulgt meg i dette livet, er det en underliggende, naiv optimisme om at jeg skal få det til.  At alt skal gå bra. Det ordner seg til slutt. 

Jeg tror det er viktig egentlig. Viktig å møte livet med et optimistisk blikk. Hvis ikke kan vi like godt grave oss ned i bakken, og bli der. Jeg liker å hvile i det. At livet trenger naiv optimisme, og at denne tankegangen faktisk stemmer. For det tror jeg virkelig, av hele mitt hjerte. Det er en visshet, og hvile som følger med i det å tro på noe større enn seg selv. En viktig del av det å tro på at jeg er datter til en Gud av kjærlighet.

Men til tross for at jeg vet, har det en tendens til å drukne litt noen ganger likevel … 

 

Torsdag 19. juli 2018

Jeg sitter i en sort skinnsofa i Spania, og tenker tilbake. Allsang på grensen durer litt i bakgrunnen, for hun jeg bor hos her nede har norsk TV2. Det har vært krisevarmt i hele dag, og endelig befinner jeg meg i et rom med air- condition som faktisk fungerer. Siden med Samordna opptak ligger som en egen fane gjemt bak denne teksten. For vi har jo fått svar på søknadene våre til høyere utdanning i disse dager. I niendeklasse fikk jeg den fikse ideen om å bli lege. Så det ble målet. Målet jeg skulle klare. Målet jeg hadde alle forutsetninger for å klare. Drømmen som fulgte meg i fire år, før den ble lagt på is.

 

Det her er tankene mine. Følelsene dratt ut til overflaten. Jeg overdriver ikke. Det er bare den subjektive sannheten.

Flink pike

Brutalt ærlig

Søndag 15.april 2018 

“Jeg har mattetentamen i morgen. Siste mattetentamen i mitt liv. Den på VG3. Det betyr litt. Har noe å si for fremtiden og sånn. Mattekarakteren som brått definerer hvem jeg blir, og hvilke valg jeg ender opp med å ta.

Problemet er bare at jeg ikke klarer å bry meg. Ikke en gang litt. Tankene mine svever heller på en sky av likegyldighet. Til tross for at jeg prøver. Jeg prøver å være nervøs. Spent. Redd for hvordan dette skal gå. Helt ærlig, men det går ikke. 

På 4 dager har jeg ikke klart å gjøre mer enn en matteoppgave. Orker bare ikke. Jeg tar meg selv i å sitte i timesvis og se på oppgavene som plutselig flyr rundt i sirkler. Jeg har aldri opplevd noe sånt før. Jeg har alltid vært flink pike. Jeg har alltid fått det til. Men denne gangen. Denne gangen hvor det teller aller mest, klarer jeg det bare ikke.

Klarer det ikke selv om jeg vil. Det er som om jeg bare ikke har noe mer å gi. Etter snart 13 år med skole er jeg for første gang lei. Veldig lei. Jeg som aldri har skjønt meg på dem som kaller seg skolelei. Tenkt at det handler om innstilling og vilje. Det er ikke noe som heter lei før det plutselig kveler meg, og nekter meg å puste.

Jeg sitter med hodet bøyd over matteboka, og ser at tårene mine treffer de slitte sidene. Jeg føler meg så maktesløs. Så tom. Jeg gråter mer. Ber til Gud. Skriker. For det er lov når man er hjemme alene.

Jeg kaster matteboka i gulvet. Drar på trening. Kommer hjem. Går ut. Lager mat. Setter meg ned ved denne matteboka som nå ligger på gulvet med sidene skrukkete og bøyd. 

Hvor kommer disse følelsene kommer fra?  Jeg gir opp. Jeg som alltid har presset meg gjennom følelser. Alltid klart det jeg vil, ved hjelp av viljestyrken min som smelter jern.

For jeg er så drøyt sta av natur at det er litt skadelig til tider. Hvis jeg vil noe, da får jeg til det da. Men denne gangen holder det bare ikke. Det holder ikke å ville. Det holder ikke å være sta. Det holder bare ikke.

De siste ukene har mamma lagt ut om at jeg løper maraton. “Victoria, du kan jo se målstreken!” Det er ikke sant. Jeg ser ikke målstreken. Jeg ser bare tåke. Usannsynlig dyp tåke som svelger alt, og får meg til å ville le av hvor tåpelig jeg er.

Så på slutten av dette maratonet legger jeg meg ned. Midt i løpet. Noen hundre meter før målstreken. Jeg ligger der, og lukter på den våte asfalten uten mulighet til å bevege beina en millimeter til. Lageret er tomt.

Også nå som det teller så mye. Hvorfor klarer jeg ikke å løpe de siste hundre meterne? Hvorfor blir jeg skolelei nå? Om jeg så må krabbe, så skal jeg klare dette. Jeg vil. Jeg skal. Jeg vil så gjerne nå mål. Jeg vil så gjerne klare det. Jeg prøver. Jeg prøver. Jeg prøver.

 Men det går ikke. Jeg er rastløs. Jeg er kvalm. Jeg er sliten. Jeg er så drittlei, og det er tomt. Helt tomt. Jeg skjønner bare ikke hva som gjør at jeg har fått det til før, men bare ikke klarer det nå.

Jeg innser at jeg har tapt. Tapt denne kampen om å bli noe. Tapt kampen om en framtid. Tapt kampen om å nå målstreken. Så jeg setter meg ned på sofaen, og forlater matteboken nok en gang. Setter meg ned og skriver dette. For det pleier å hjelpe å skrive.

Utover ettermiddagen kommer mamma og pappa hjem og spør hvordan det går. Jeg knekker. Mamma er så god. Hun er alltid god. Hun klemmer meg. Hvisker at det kommer til å gå bra. At jeg er flink. At ikke skal tenke noe mer over det. At en dårlig mattekarakter ikke er krise. Livet er ikke over selv om utdannelsen tar noen år ekstra.

Jeg vet jo det. Sippeungen som gråter over en dårlig karakter. Men det er jo ikke det som er problemet. Problemet er at jeg ikke når målet. Jeg er ikke flink nok. For løpet om drømmen er allerede er kjørt etter en dritt-høst hvor jeg har gjort mindre skolearbeid på et halvår enn jeg vanligvis gjør på en uke. Det er min feil. Men det bare ble sånn. Jeg vet at jeg ikke kommer inn på medisin uansett om mattekarakteren min nå blir 2 eller 6, og den eneste jeg kan skylde på er meg selv. 

Jeg er kristen. Det betyr at jeg egentlig ikke har lov til å tillate meg selv å tenke som det her. Fordi troen min er bygd på at følelser ikke gjenspeiler virkelighet. Det er Jesus som gjør det. Fred. Glede. Håp. Jeg kunne kommet med tusenvis av bibel-vers om alt det her. Om fremtid. Noe som viste til visshet om at han der oppe er i kontroll. For det er han. Jeg vet det.

Men følelsene mine er så korrupte. De gjenspeiler ikke alltid virkeligheten. Noe ubetydelig føles som verdens undergang. Følelser låser. Fanger. Påvirker og skader. De som er ment til å forsterke glede og fred. “

 

Fredag 20. juli 2018

Så denne grønne og hvite siden til samordna opptak, som lyser i bakgrunnen min. Jeg liker den ikke. Liker ikke grønt. Har virkelig aldri likt grønt. Jeg trykker meg inn, og ser på de fem øverste plassene. De tilhører ulike medisinstudier alle sammen. Venteliste. Venteliste. Venteliste …  Det nærmeste jeg er en plass, er på vårsemesteret i Oslo. Jeg er nummer 341 i køen.

Jeg vet jo dette allerede. Har bestemt meg for å ta pause et år, se an litt. Ta et årsstudium i spansk. Det kom jeg i alle fall inn på. Bibelskole senere. Ta opp noen fag, om det fremdeles er drømmen min om et år. Det er jo mye annet jeg kan bli óg da. Trenger ikke bli uteligger selv om jeg ikke kom inn på medisin i Oslo. Jeg kommer så og si inn på alle andre studier.

Jeg kunne jo fremdeles blitt lege også. Dratt til Polen, Latvia eller Bulgaria. Jeg kommer jo inn der om jeg vil. Det er så latterlig mange alternativer. Problemet er bare at jeg har låst meg i en tanke om hvordan det skulle være. Jeg skulle komme rett inn, i Oslo. Det var jo planen. Jeg krasjer i en følelse av nederlag. Igjen. Trolig mest fordi jeg vet at jeg kunne klart det. Klart å få de der 6-erne istedenfor alle 5-erne. Det hadde ikke krevd så veldig mye mer innsats. Jeg har klart det i alle år, bortsett fra nå som det telte mest. Det skjærer, og det er vanskelig å begrave det. Jeg er sint på meg selv for at jeg ikke klarte. Men hva hjelper vel det? Hvorfor ville jeg det ikke nok? Hvorfor klarte jeg det ikke?

Jeg prøvde å forklare denne altoppslukende følelsen av å ikke få det til for en kamerat en gang. Han klarte liksom ikke helt å forså hva som var en så big deal med å få litt dårlige karakterer. Men flinke piker vet. Vet hvor altoppslukende det kan bli, og nesten tvinges til å være. Kvelende og ødeleggende fordi vi vet at vi har alle forutsetninger til å nå til enden av universet, men av og til klarer vi ikke en gang å nå månen.

Hva prøver jeg egentlig å si med dette blogginnlegget? Kanskje at det finnes håp. At du ikke er alene om å føle at drømmen ble knust. For vi går alle gjennom det på ulike tidspunkter av livet. Selv vi overoptimistiske kristne som tror at det kommer til å ordne seg til slutt. Men det gjør det jo og! Vi kommer til å klare det! Selv vi flinke piker.

Jeg tror vi er alt for mange, som føler på at vi ikke lever opp til  egne forventninger. Dem som du til tider kan lure på om kommer fra deg, eller fra samfunnet, eller noe annet rart. For selv om læreren din fortalte deg at du burde gå rett på drømmestudiet etter videregående, har du et helt liv å ta av. Du kommer til å greie det.

Jeg har troa på deg. Jeg har troa på meg. Til tross for at vi bare ikke klarte det akkurat nå ♥