The underestimated sound of people

IMG_1306

Lyden av stemmer teiper seg sammen i en konstant bakgrunnssus.

Alle disse bølgene av samtaler, som hodet mitt velger å tolke som en enkel tone. Alle disse ordene, og stemningene de formidler. Denne monotone lyden er rett og slett en genial musikk, som jeg på en eller annen måte klarer å konsentrere meg til. Det er fascinerende. Vakkert egentlig. Fascinerende og interessant at jeg den siste uken har kommet lenger med denne studeringen min enn jeg har i løpet av de siste to månedene. Det er vel sånn at noe blir mer spennende ettersom du forstår mer. Ikke bare forstår jeg mer. Jeg blir sittende med en uforklarlig mestringsfølelse, og denne fikse ideen om at jeg faktisk er ganske intelligent.

Intelligent nok til å lære meg dette, og med disse tankene sniker også skolelysten seg på. Graver seg frem i hjertet.  Jeg har lyst til å lese. Jeg har lyst til å lære. Jeg kan med hånden på hjertet si dette for første gang på omtrent fire år. Det kommer så overraskende på meg at jeg nesten ikke skjønner hvor det kommer fra en gang. Ikke visste jeg at dette var mulig heller. Jeg antar, og konkluderer med at det også har en forklaring i at jeg for første gang på disse fire årene studerer noe uten at jeg skal bli vurdert i det. Eller. Jeg blir jo vurdert. Men jeg trenger bare å bestå. Det er målet mitt. Ikke å få A. Bare få nok poeng til å få bestått. Det skal jeg klare, og det holder.

 

• • • • • • • • • • • • • • • • • •

 

The sound of voices tears together in a constant background sound.

All these waves of conversations, which my head chooses to interpret as one simple tone. All these words, and the moods they convey. This monotone sound is simply an ingenious music, which I somehow manage to concentrate to. It’s fascinating. Beautiful, really. Fascinating and interesting that I have gone further this month than I have in the past two months with my studies. It’s good that something gets more exciting as you understand more. Not only do I understand more. I’m getting this crazy idea that I’m actually quite intelligent.

Intelligent enough to learn this. I want to read. I want to learn. I can say this for the first time in about four years. It’s so surprising to me that I almost do not even understand where it comes from. I did not know that this was possible either. I assume, and conclude  that it has something to do with the fact that I am studying without being concerned about my grades. I just need to pass. That’s my goal. Not to get an A. Just get enough points to pass. I can do this!

IMG_1155

Det er forresten mulig at jeg har funnet en verdig teori på mitt store spørsmål om hvorfor jeg blir så mye mer kreativ så fort jeg forlater husets fire vegger. I følge David Hume er det så enkelt som at sanseinntrykkene jeg møter skaper nye ideer. Disse ideene  skaper igjen såkalte refleksjonsinntrykk basert på hverandre. Til sammen er det skapt noen helt egne og nye ideer. Også kjent som tanker, refleksjoner eller hva enn du måtte kalle det. Sanseinntrykk som altså skaper noe nytt i krasj med hverandre.

Det er litt logisk for meg. Til tross for at teoriene hans kanskje feiler på noen punkter ifølge disse ekspertene. De gjør meg forundret. Forundret over at noen i det hele tatt har tenkt nok på dette fenomenet til å skape en teori rundt det.

Slike tenkere altså. Kan jeg snart kategorisere meg selv som en av dem? 

Idet mørket møter skotuppen min innser jeg forresten at jeg har blitt et av disse irriterende cafémenneskene. Ikke en sånn en som jeg skrev om sist, men den typen som sitter der lenge etter at kaffekoppen er konsumert. Lenge. Mye lenger. Det til tross for at det er så stappfullt i rommet at nye kunder ikke får sitteplass.  Likevel har jeg ikke et snev av dårlig samvittighet. Denne Cafeen har blitt mitt lille bibliotek. Jeg konsentrerer meg så mye bedre blant alle disse menneskene. Med dette innser jeg også at jeg åpenbart har nådd et nytt nivå av selvutvikling, etter at jeg nå faktisk klarer å stenge alt annet ute fremfor å leve meg inn i alle disse samtalene.

Men vet du hva som er så kult? Nå begynner jeg også å innse hvorfor. Simpelthen fordi det i absolutt stillhet gir meg friheten til å tenke på alt mulig annnet enn det jeg leser. Mellom alle disse samtalene blir jeg derimot nødt til å fokusere for å få med meg noe som helst.

 

 

• • • • • • • • • • • • • • • • • •

 

By the way. I think I have found a worthy theory on my big question about why I get so much more creative as soon as I leave the four walls of my house. According to David Hume, it is so simple that the sensory impressions I face creates new ideas. These ideas create so-called reflection impressions based on each other. Together, some new ideas have been created. Also known as thoughts, reflections or whatever you might call it. In other words these sensory impressions create something new in crash with each other.

It’s a little logical to me. Despite the fact that his theories may fail on some points according to these experts. They make me amazed. Surprised that someone at all has thought enought about this phenomenon to create a theory around it.

These thinkers … Can I categorize myself as one of them?

By the way, as darkness meets with my shoes, I realize that I have become one of these annoying café people (Norwegian translation only). Not the way I wrote about the last time, but the type that stays there long after the coffee cup is consumed. Much longer. Even though it is so packed with people in the room that new customers can not get seats. Still, I do not have a hint of bad conscience. This café has become my library. I concentrate so much better among all these people. I have obviously reached a new level of self-development, after I have actually started to forget every single sound around me,  rather than listen to all of these conversations.

But do you know what? Now I think I realize why. Why I like studying with all these people around me. The answer is simply because absolute silence gives me the freedom to think of everything else than what I read. However, between all of these conversations I have to focus on understanding the words I am actually reading.

 

Cafémennesker og blokkerende stillhet av egne tanker

IMG_2497.jpg

Jeg har alltid vært et cafémenneske. 

 

Mørket har senket seg på alle kanter, men det gule lyset fra dashbordet, og radioen lyser opp. Jeg er på parkeringsplassen ved stranda. Hvordan jeg har havnet her, finnes det ikke et godt svar på egentlig. Jeg kan jo ikke se sjøen nå, men noe i meg har lyst til å være her likevel. Kanskje det bare hjelper meg å vite at det brusende vannet mot svaberg lever like ved? Rett utenfor?

Vi er over gjennomsnittet gode venner, havet og jeg. Jeg kan nesten føle det kalde, salte vannet. Føle saltsmaken på tungen, til tross for at jeg sitter inni denne bilen ganske mange meter unna. Selv om jeg hverken kan høre eller se. Det er ikke vitenskapelig troverdig dette her. Men du tror kanskje på meg likevel. Er viss om hvor ekte minner kan føles. 

Jeg skrur av bilmotoren, og hører på stillheten som erstatter musikken fra radio Tønsberg. Den eneste kanalen jeg fremdeles får inn på FM – frekvenser. 

Jo. Caféer. Jeg liker dem så godt. Det var jo det jeg skulle skrive om. Poenget var at de alltid får meg til å tenke så mye. Kanskje fordi jeg alltid spaserer inn i livene til alle disse menneskene som befinner seg på alle kanter. Jeg tror jeg kunne sittet i timesvis, og bare levd meg inn i samtalene som foregikk rundt meg. Det er kult at de virkelig forteller så mye disse samtalene, om hva slags mennesker dette egentlig er.

Nabobordet planla en overraskelsesbursdag for far i huset. Noen ord om fly, og hoteller fosset ut. En litt sjefete datter i begynnelsen av tyveårene snakket mer om turen hun skulle ta til Bergen med en venninne. Det var i hennes øyne mye viktigere enn denne overraskelsesturen.

Samtidig prøvde en fortvilet mor i midten av femtiårene å komme med noen gode forlag. En tredje dame, som jeg gjetter må ha vært en tante av noe slag, mumlet brått noe om kaffe, og forsvant for å bestille runde nummer to med kaffe latte.

IMG_2520.jpg

Jeg prøvde lenge å koble meg ut av samtalen deres, og konsentrere meg om det jeg febrilsk forsøkte å lese … Descartes. Filosofens far.

( Det er ganske flaut at jeg ikke har kommet lenger egentlig. Når var eksamen igjen, sa du? Litt over en måned da … Jeg klarer dette! )

Blikket mitt vandret videre til en ung gutt som satt alene med musikk i ørene. Litt over gjennomsnittet kjekk, kanskje? Neida. Ingen tvil. Definitiv over gjennomsnittet. En jente spaserte forbi ham med noen ord i gaten «Takk for sist, hvordan går det?» Han mumlet noe til svar som jeg ikke klarte å få med meg. For jeg hadde plutselig innsett at kaffen min var drukket opp.

På tide å kjøpe en ny kopp med Cold brew ?  Nei. Jeg orket ikke mer filosofi. En ny foundation måtte jeg jo ha. Så. Saken var klar.

(Det morsomme er hvordan penger bare forsvinner idet jeg setter mine ben på et kjøpesenter. Mitt største budsjettkutt handler dermed om å unngå dem. Det klarer jeg aldri.)

En stund senere befinner jeg meg altså i bilen. Her på parkeringsplassen ved vannet. Jeg ser på alle disse båtene som er på land. Har lyst til å spasere rundt dem, men tør liksom ikke helt. Skal jo sitte her i bilen i stillheten. Jeg hadde glemt å skru av billyset. Det oppdager jeg nå. At det har stått på hele tiden. Med et gir alt mening. Så mørkt det egentlig er! Jeg fatter det nå.

Hvordan havnet jeg egentlig her? Det var jo et av de opprinnelige spørsmålene her. Jo. Vent. Nå husker jeg det. Jeg var på vei hjem, og hørte på radioen. Det var noen litt melankolske sanger som fikk meg til å fundere mer over livet enn jeg vanligvis gjør. I et par sekunder hadde jeg bare så lyst til å beholde følelsen. Følelsen av en stillhet som blokket alt annet enn mine egne tanker. Bare akkurat da. Jeg orket ikke snakke med noen helt enda. Så jeg kjørte hit. Også begynte jeg å skrive. Det har visst gått en halvtime nå. Førti minutter. Jeg tror kanskje jeg har sittet her i tre kvarter, når jeg tenker meg om. 

Kanskje jeg bør komme meg hjem igjen. 

 

Husker du da vi gikk på teateret?

43527147_286671375506197_6199163681159249920_n

Vi spaserer gjennom slottsparken, og forbi det store slottet. Noen minner fosser gjennom hodet mitt. Disse omgivelsene er så kjente. De bærer med seg noe.

“Husker du da vi gikk på teateret? Jeg savner det!” 

Hun smiler litt når hun sier det. Det minner henne kanskje på noe fint og kjært. Noen fine kvelder var det jo. Takknemlighet. Jeg hører det på tonefallet hennes egentlig. Ryggen til Ylva forsvinner raskt foran meg, for hun har oppdaget noe som er verdt å fotografere. Jeg må stoppe litt der i parken jeg, og bare tenke litt. Reflektere litt rundt nettopp disse minnene.

Joda. Jeg husker det. Teater-timene. Savner det jeg også. Savner følelsen av å ta toget inn til storbyen på Oslos fine vestkant, for å leke et par timer hver torsdag. Reise inn til folkehavet, som alltid møtte meg på Oslo Sentralstasjon. Så fantastisk å komme seg litt vekk fra videregående press. Være barn på ekte. Barn der drømmer, og fantasiverden ble roset og applaudert. Jo flere kreative, rarere, merkeligere, unikere og annerledes-ere, stemmer, holdninger og ansiktsuttrykk –  jo bedre. For en verden det er egentlig. Disse skuespillerne finner gleden i å skape, føle og uttrykke noe. Det fascinerer meg. Følelser er jo nettopp det man ikke skal vise, sier samfunnet. Sier normene og tradisjonene. Det bør kanskje nevnes at jeg er en av dem som bryr meg svært lite om nettopp det da. Er jeg sint pleier det for såvidt å synes. Men skuespillere lever nettopp av å føle og uttrykke.  Jeg tror egentlig det er sunt. Godt for en hver sjel å uttrykke litt i blant. Litt mer enn de fleste gjør i disse vestlige velferdsstatene.

Vi har kommet frem til slottet nå. Jeg prøver å se hvilke av alle de store vinduene som har lys. Hvor befinner kongefamilien seg av alle disse rommene å velge imellom? Jeg som ble så inspirert av tanken på å bo på en herregård, hvor overveldende er det vel ikke å bo på et slott? Det virker så rart, og upersonlig. Men de synes kanskje ikke det selv, de som er vant til det?

“Er det ikke fint at slottsparken er for alle?”

Jeg lurer på hvor mange bilder hun har fått tatt nå av det som er. Vi diskuterer hvor ekstremt kjedelig det må være å stå vakt her, før øynene til Ylva faller på et gammelt tre. De bladene der hadde tatt seg fint ut på et bilde eller to. Et par meter foran meg ser jeg henne bryte bevegelsen, og stoppe opp. Det blir kanskje litt kleint å fotografere kjæresteparet som står foran dette treet, og spiser hverandre opp. Ikke er det så lett å få med disse bladene heller da. En annen gang. Vi går mot enden av slottsparken.

Utsikten over Karl Johan er så trygg. Så rolig. Så vakker, og jeg er så uendelig takknemlig for at jeg kan stå i et land omgitt av fred. Jo. Jammen er det vel fint at slottsparken er for alle. Veldig fint faktisk. Det gir meg jo i alle fall muligheten til å drømme litt rundt dette med å bo i et slott. Upersonlig og trygt. Men så er det vel kanskje det vi gjør på en måte. Bare fordi vi bor i Norge.

43551192_1938322319794879_6936699592691941376_n

// Bildene er tatt av Ylva Heyn

Alene i skogen, midt på natten

IMG_1918.jpg

… kunne jeg ikke heller gå på fortauet i lyset? Jeg måtte vel ikke spasere på de mørke skogsstiene alene sånn på kvelden?

Jo. Jeg måtte, og jeg skulle.

Uten refleks.

Ikke fordi jeg har noe imot refleks. Jeg bruker alltid refleks. Du må også alltid bruke refleks! Men akkurat denne kvelden skulle jeg være litt opprørsk, og la være. Til mitt forsvar er sannsynligheten for å bli påkjørt midt i den dypeste skogen ikke veldig stor …

“Det er lenge så mørkt at jeg ikke ser en desimeter fremfor meg. Alt er helt sort. Etter en liten evighet venner øynene mine seg litt til mørket. De klarer å utnytte noe av lyset fra stjernene. Akkurat nok til at jeg klarer å se mine egne føtter, der jeg trasker mellom trærne. Alene i mørket. Jeg smaker litt på ordene. Lar tankene balansere litt i hodet mitt i noen sekunder.  Jeg er alene fordi jeg vet at jeg kan. Kan være mitt eneste selskap, uten å være redd. Uten å frykte. Jeg må bare utnytte det. Kanskje er det kjempedumt. Definitivt super naivt, men det kan jeg leve med.

Jeg fortalte det ikke til mamma. Såå kjempedum er jeg ikke. Isteden  beroliget jeg henne med at jeg selvfølgelig skulle følge lyktestolpene. Jeg tok til og med på refleksvesten. Det til tross for at jeg faktisk er gammel nok til å bestemme over meg selv. Vel. Jeg hadde dette gule tøystykket på helt til jeg passerte nabohuset, og gjemte det ubemerket under bilen deres. For det ødela litt av ideen om jeg skulle ha med den på slep. Jeg måtte bare en tur ut i skogen, og være der litt. Litt usett. Alene.

Jeg sitter midt i turstien. Kjenner den fuktige mosen bore seg fint inn i buksestoffet. Akkurat nok til at jeg blir våt og kald. Det har begynt å regne. Ikke sånn uvær, men litt pjuskeregn. Jeg skal sitte der, og se på stjernene. Se på dem, og drømme om at det vil fly et stjerneskudd til meg. Ikke fordi det er noe spesielt med sånne egentlig. Jeg har bare så veldig lyst til å se et. En gang. Helst nå. Jeg må bare være her, og puste inn luften. Kulden. Høre på stillheten. Stillheten som blåser og uler. Som beveger grenene på trærne, og får dem til å likne armer som vaier. Jeg vil bare ta den mørke skogen tilbake. Nekte den å tilhøre skrekkhistorier om drap og voldtekt. Om vonde historier som den ofte blir forbundet med. Den har aldri vært det for meg, så jeg vil ikke la den være det heller. Den er jo bare den mørke skogen. Ikke noe mer eller mindre farlig. Den er fin. Trygg. Min. Like mye min som frykten sin. Jeg vil heller være naiv. 

Men ikke så naiv. Jeg  befinner meg tross alt sånn omtrent femti meter fra nærmeste hus. Jeg har med mobil, og hund. Jeg er vel strengt talt ikke særlig alene. Til tross for at Amelia ikke akkurat er en vakthund, er hun skummel nok om det skulle trengs. Også bjeffer hun ganske høyt. Da lot jeg kanskje realiteten styre drømmene mine om at denne skogen er så ufarlig likevel. Det er trist synes jeg. Tror nok det i ganske stor grad er ufortjent også. Sannsynligheten for at det skjer noe her mellom grantrærne, er trolig mindre enn sannsynligheten for en bilulykke på vei til butikken. Allikevel er vi litt fordomsfulle mot denne mørke skogen. Jeg og. Det er så synd at den skal ha et så dårlig rykte på seg, sånn på natten. Som om den blir så mye skumlere fordi den er mørk og ikke lys. Men så må det vel bare være sånn da.

 

Følelsen av å eie livet

dddd.jpg

Jeg føler at jeg har vunnet her i livet. Sånn ærlig. Som kvinne i Norge 2018, eier jeg virkelig livet. 

“Jeg spaserer nedover gågaten i den røde høst-kåpen min. Vinden blåser sånn akkurat passe kaldt. I hånden har jeg en pose fra Eplehuset. Det ligger en ny Mac oppi der. En jeg har kjøpt helt selv… uten penger. 

Tanken slår meg mens jeg spaserer nettopp der i de utslitte joggeskoene mine. At de kanskje ikke passer helt til kåpa. Eller til den eneste vesken jeg har, som jeg bruker akkurat nå. Det er den eneste, og dyreste vesken min. Den fra Michael Kors. Men hva betyr det?

Jeg har nettopp kjøpt meg ny Mac!!

Så siden dagen startet med å se på en 1800-talls serie, innser jeg brått hvor privilegert jeg er. Så privilegert at jeg kunne spasere rett inn i denne butikken, og si at jeg ville kjøpe Mac på avbetaling. Det til tross for at jeg er student med veldig lav årsinntekt. Jeg er 19 år. Jeg er jente (og det utgjorde faktisk en ganske stor forskjell noen år tilbake), og jeg har lappen. Jeg har tatt lån, og står som eier til en leilighet, og jeg skal ut i verden og bo et år i Australia !!!

Jeg er totalt uavhengig av noen andre enn meg selv. (Sånn sirkus da i alle fall.)

Jeg kan innrømme at jeg strengt talt er bittelitt avhengig av vippsing fra mamma innimellom. Men snart er jeg i alle fall det. Helt uavhengig av noen andre mennesker enn meg selv altså. Sannsynligheten for at du hadde muligheten til det for hundre år siden var?

… Jeg eier livet. Sånn serr. Og elsker at jeg skriver dette fra min splitter nye Mac. Hvilken frihet og hvilken glede! Bare det å kunne våkne opp hver dag og vite at du bestemmer hundre og ti prosent hvordan du skal leve dette livet. Det er faktisk et privilegium vi tar for gitt. Men jammen er vi heldige!  ” 

ffjjfjf 2.jpg

Er det lov å si at jeg synes det er en svært dårlig deal at alle vennene mine er så ekstremt kamerasky? Hva skjedde med å elske å bli tatt bilder av liksom? Hoda er intet unntak. Hun er en av venninnene mine, som jeg gikk i parallellklasse med på videregående. Vi tok en tur på Espressohouse sammen, siden jeg tross alt er fast kunde der. Det var hyggelig å sitte ned, og snakke om alt og ingen ting. Hoda er en av dem som kan dreie samtalen inn på alt mulig rart, og det er alltid like morsomt med hva vi kan ende opp med å snakke om. Til tross for at vi har ganske ulike syn på mye, er vi for late til å orke å diskutere det noe særlig, og ender alltid opp med å ha det ganske hyggelig sammen. Takk for en fin dag  ♥ ♥

aaaaefg.jpg

 

 

Ingen ser, men alle vil bli sett

IMG_9653

Mens jeg scroller nedover de ulike Tv- kanalene en vanlig mandagskveld, kommer jeg over en dokumentarserie som er så bra at jeg ender opp med å se alle episodene.Else: om selvmord” har gått i fire deler på Tv-Norge den siste uken, og omhandler det tabubelagte temaet om mennesker som velger å ta sitt eget liv. Jeg syntes denne dokumentaren var veldig lærerik, og jeg utnytter dermed anledningen til å skrive litt om nettopp dette. Det vonde, og vanskelige temaet som angår så mange flere enn vi skulle ønske.

Selvmord. 

I disse dager er statistikken for dem som tar selvmord økende. Til tross for at vi i Norge i dag har bedre hjelpe-tilbud enn noen gang, er det mellom 500 og 600 mennesker som tar sitt eget liv hvert eneste år. Omtrent ti ganger så mange begår selvmordsforsøk. Til sammenlikning er det “bare” rundt 140 som dør årlig i trafikken. (NHI)

Det er grusomt, og forferdelig at vi lever i et av verdens rikeste land, allikevel klarer vi ikke alltid å hjelpe dem som trenger det mest.

Selvmordstanker er tabubelagt. Skambelagt.  (LES : Hvorfor du aldri var ment til å føle skam) Vanskelig. Hemmelig. Det er dessverre noe for få tørr å snakke om, til tross for at de hadde trengt det.

Man skulle kanskje tro at de fleste som tar sitt eget liv har psykiske lidelser. Men psykiske lidelser alene er faktisk sjelden årsak til selvmord. Det er som regel sammensatte grunner til at noen kommer til en så alvorlig avgjørelse.

I mange tilfeller kommer et selvmord som lyn fra klar himmel på de pårørende. Det er vanskelig og tungt, men jeg har troen på at det er noe vi kan gjøre for å redusere disse grusomme tallene.

For politikerne kan ikke gjøre den forskjellen vi som enkeltmennesker kan. Vi som er venner, kollegaer eller familie. Vi som har en personlig relasjon til, og vi som er en del av hverdagen til. Vi som er der når noen vi kjenner har det tungt enten vi ser det eller ikke.

Selvfølgelig kan vi alle bli flinkere til å spørre om noen har det bra, og faktisk mene det. Det er lov å ta seg tid til å snakke om de vanskelige temaene. Det er lov å se. Det er sårt og vanskelig å bevege seg inn på temaer som dette. Men ærlig. Hvordan kan vi la noe som er så farlig være tabu? Vi må faktisk gjøre noe for å fjerne skammen bak å søke hjelp! Er det ikke heller bedre å bry seg en gang for mye, enn for lite?

Det sjelden lett å oppdage at noen sliter. Noen ganger er det helt umulig. Alt kan virke bra utad, men ikke være det bak fasaden. Mange sliter i det skjulte uten å tørre å be om hjelp. Det hjelper ikke at psykologer og hjelpetelefoner finnes over alt, hvis man ikke benytter seg av dem.

Dessverre kan vi ikke tvinge noen til å be om hjelp. Men vi kan gjøre vårt for å fjerne tabuet, og skammen rundt vanskelige temaer som dette. Vi kan gjøre vårt for å være medmennesker som ser, og som viser at vi er der om noen skulle trenge en hjelpende hånd.

Jeg tror at bevisstgjørelse fører til at vi sammen kan redde liv.

Jeg er overbevist om at hvis vi brukte halvparten så mye tid på å tørre å snakke med hverandre, som vi bruker på å like og kommentere hverandres bilder på Instagram – hadde vi kommet ganske langt. Tenk om vi alle hadde brukt like mye energi på å se hverandre, som å skrike etter å bli sett.

Alle skriker etter å bli sett, men de færreste tørr å se.

Det er aldri din feil at en du er glad i velger å ta sitt eget liv. Noen ganger er det dessverre lite du kunne gjort. Valget om å avslutte livet tilhører til syvende og sist personen selv. Men vi kan alle være med å redde liv i fremtiden ved å fjerne stigmatiseringen av mennesker med selvmordstanker, og skammen bak det å søke hjelp. 

Så folkens. La oss være mennesker som er opptatte av å se, og vise kjærlighet ved å støtte hverandre. Men ikke minst, ved å tørre å snakke om de vanskelige temaene. Heller en gang for mye enn en gang for lite.

IMG_9673

Ut av huset for alltid

IMG_6149

 

“En sentimental følelse begynner å bre seg litt over meg, der jeg sitter med noen av de gamle tingene mine i fanget. En rosa kortstokk, og et par klistremerker ligger i en haug ved siden av meg. Noen smykker har krøllet seg inn i hverandre i øverste skuff av prinsesse-smykkeskrinet. Noen av disse gjenstandene går i søpla. Noen legger jeg i en liten eske. Etter å ha sortert meg gjennom et par skuffer sier jeg meg ferdig for i dag. Nå har jeg begynt. Det haster ikke så mye. Jeg har litt over fire måneder på meg. “

Det er ikke akkurat så fysisk krevende å gå gjennom et par gamle gjenstander, og sortere dem i esker. Men den krever visst en del mer energi enn jeg først hadde trodd likevel. For plutselig begynner alle disse følelsene å velle opp på innsiden. Minner renner gjennom hodet mitt, også føles det litt som om jeg forlater disse minnene når jeg kaster gamle leker og sånn. Men det gjør jeg jo ikke. Jeg gjør bare plass til nye minner.

For jeg skal flytte ut av dette huset nå. Ut for alltid. Det er en veldig rar tanke, etter å ha bodd her i nesten hele mitt liv. Allikevel er det en større del av livet mitt jeg skal bo utenfor disse fire veggene. Det er en enda rarere tanke.

Jeg er så klar for å flytte ut selv om det er med litt blanede følelser selvfølgelig. Jeg tror de fleste kjenner seg igjen i det. Hele meg kribler etter å ta nok et steg ut i voksenlivet. Allikevel er det uvirkelig at det er så nært.

IMG_6145

Amelia og jeg tok oss en liten spasertur i høstværet, og jeg fotograferte litt av disse omgivelsene vi spaserte på veien. Jeg elsker virkelig høstfarger. De er så varme, og gode samtidig som de varsler om at kulden er på vei. Vi fikk både møte på et par sauer og høner på veien. Amelia ville gjerne jage hønene, og ble veldig skuffet da jeg strengt meddelte at vi skulle spasere fort videre. Men hun koste seg i den friske høstluften likevel da. Mhm. Der ser du. Jeg har brått blitt en av dem som dedikerer nesten halvparten av bloggginnlegget til hunden min og. God kveld i stuen videre, fine du ♥

IMG_6146IMG_6147IMG_6148