Den bråkete stillheten

IMG_6106

Stillhet.

Er det en lyd? En følelse?  En visshet? Beskriver den et fysisk naturfenomen som faktisk eksisterer? Er den bare tall eller tegn i en matematisk formel? Eller rommer den mangelen på noe som en slags eksistens fargelagt i hullet etter noe annet?

Jeg liker ikke stillhet som er stille.

Jeg liker stillhet som lager lyd.

Misliker sterkt når den ettelater tomhet i meg, men elsker når den kommer i form av bølgesus eller vind som uler.

Noen ganger er jeg så sulten på stillhet. Jeg bare trenger det mer enn oksygen. Mangel på det kveler meg og gjør meg svimmel. Jeg får abstinenser når den ikke omfavner meg.

I dag hadde jeg en av de få øyeblikkene  i verdenshistorien der tankene mine stilnet. Helt. De stresset ikke rundt i alle retninger. Hverken til nordpolen eller Mars. De rommet ikke morgendagen eller neste uke. Ikke en gang nuet. De var bare bortgjemt i en stillhet som tvang meg til å kaste med ned i senga, og lukke øynene i bare noen få sekunder… For denne stillheten var så unaturlig for meg. Ikke vet jeg hvor den kom fra.

Heldigvis forsvant den like fort som den kom da jeg pluselig hørte den skurrende malingen til candy (katten min på ni år) og klør som beveget seg rytmisk. I marsjerende tempo dunket de spisse potene opp og ned i ryggen min. Etter hvert spaserte de helt ned til en dissende rumpemasasje. Jeg skvatt. Skrek. Snudde meg, og kastet den stakkars katten ned på gulvet i ren forskrekkelse. Aldri har jeg opplevd at noen bryter en så klokkeklar stillhet fra hodet mitt på en så stikkende måte.

Amelia ble nok litt redd av dette hylet som plutselig ga gjenklang en etasje lenger opp. Hun kom like godt løpende opp trappen, og begynte å klynke. Hun måtte jo tross alt bæsje.

Jeg måtte ut, og det var vel ingen grunn til å kaste bort tiden på å ligge her i stillheten, selv om jeg hadde brukt over halvparten av de to siste døgnene på å være på jobb.

IMG_6107

Ubemerket

IMG_5731

Denne tirsdagen har jeg bestemt for å ta meg en tur på biblioteket. Noe som ikke er bestemt av helt fri vilje.

Jeg vil heller kalle det et valg med sitt opphav i at jeg ikke kommer meg hjem fra jobb, før om et par timer. Til tross for at jeg er så sliten at jeg ikke orker å kommunisere med noen. Ikke en gang meg selv. Isteden spaserer jeg rundt der i en endeløs tåke uten evnen til å tenke helt klart. Jeg har ikke bil. Det er derfor jeg ikke kommer meg hjem. Fordi bussene hjem til meg kunne gått litt oftere enn to ganger om dagen. Det hadde vært helt greit. Men det gjør de ikke. Grunnen til at jeg ikke har bil er at vi er tre mennesker som jobber på samme tid, men på ulike steder. Tre mennesker med to biler. Det er definisjonen på dårlig logistikk.

I denne tåken som oppstår når jeg har sovet for lite, og drukket for lite kaffe fordelt over for mange tanker – spaserer jeg inn i et rom jeg ikke har vært i på mange år. Men jeg husker dette rommet. Husker at jeg har vært her før.

Noen barn sitter og spiller på en playstation i et eget rom, men døren inn dit er åpen. De bråker. Det er ikke så stille som et bibliotek skal være. Men jeg bryr meg egentlig ikke så mye om det. Isteden river jeg med et par ukeblader, og en tilfeldig bok. Finner et bord, og setter meg for å lese. Der sitter jeg lenge. Lenge. Lenge. Til å være meg.

Tiden renner bort. 

IMG_5741.jpg

 

Jeg har nesten lest ferdig hele boka når de to timene har gått. 

Barna sitter ikke lenger i naborommet. Bråket forsvant uten at jeg merket det. Det er bibliotekstille.

Jeg innser at det bare er meg og bibliotekaren igjen i rommet før det spaserer en gammel dame inn. Hun stiller seg ved skranken, og begynner å snakke med bibliotekaren. Jeg får en eller annen teit panikk for at hun skal gå. Jeg må slutte å lese nå. Jeg må ut derfra. Jeg vet ikke hvorfor, men får en fiks idè om at dette redder meg fra å måtte snakke med noen. Jeg orker bare ikke tanken på å veksle ord med et annet menneske. Jeg klarer ikke en gang å veksle ord med meg selv akkurat nå. Så hvis jeg sniker meg ut mens ingen ser?

Jeg kunne lånt med den boka jeg nesten har les ut hjem. Men jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at jeg aldri kommer til å lese den ferdig uansett. Til tross for at den var ganske spennende. Til tross for at jeg bare har igjen noen sider. Til tross for at den var i særklassen som klarer å holde konsentrasjonen min lenger enn i et par minutter før instagram har en bedre historie å fortelle. Jeg står plutselig ved utgangen, og legger fra meg bladene i hyllen jeg fant dem i.

Jeg rakk det. Den gamle damen står ved skranken fremdeles. Jeg snek meg forbi begge disse menneskene uten at de ofret meg et blikk. Så deilig det var. Så godt å kunne flyte i sin egen verden uten at noen skal presse seg inn.

Jeg smiler litt for meg selv og tenker at jeg fint kan spasere ut uten å si hade nå. På samme måte som jeg spaserte inn uten å si hei. Ubemerket.

Jeg pleier aldri å tenke sånn. Men i dag er det slik et ork å snakke. 

I samme sekund som tanken løper gjennom hodet mitt, er jeg i ferd med å gjøre akkurat det.

Men kommunikasjon er visst en refleks jeg ikke kommer unna likevel. Så selv om jeg ikke en gang vet hvordan det skjer,  presser jeg ut et “ha det godt”  til de to damene som ikke en gang har merket at jeg eksisterer. Jeg smiler. Vinker til og med. Virker nok ganske glad selv om jeg ikke er så veldig glad.

Egentlig er jeg ganske sur for at jeg måtte stå opp tidlig på jobb for å slutte tidlig, men allikevel blir nødt til å kaste tiden bort på å vente. All denne ventingen vi må gjennom i dette livet. Den som stjeler oppmerksomhet, tid og krefter. Hva er den godt for egentlig?

Jeg dytter den tunge døra opp, og går endelig ut. Ikke ubemerket sånn jeg skulle ønske. Jeg møter sola som om vi aldri har støtt på hverandre før. Litt overraskende var det jo at det var sånn den så ut. Sånn den føltes.

Det er vidunderlig hvordan sola har evnen til lure deg til å være glad – selv om du tror du ikke er det.

For de er jo egentlig bare nålstikk i hjertet disse andre følelsene som stjeler gleden innimellom.  Bismaker av livets uante vendinger. Sola smelter dem vekk, og etterlater en berusende lykke som varer i omtrent ti sekunder. Så er den borte. Og da er den borte på ekte. Borte på en sånn måte som etterlater tomhet.

Først da innser jeg at jeg trenger kaffe på ekte. Jeg trenger kaffe nå. Men kanskje aller mest trenger jeg en god natts søvn. 

5 gode råd for å stresse ned

IMG_5662.jpg

” Jeg gjør det jeg ikke får lov til – 

Står og klikker på mobilen, på jobb.

Det fascinerende er at jeg så og si aldri gjør det. Til vanlig kan jeg innrømme at jeg bruker mobilen akkurat et par brøkdeler for mye. Men på jobb er det annerledes. Jeg er som regel travelt opptatt med kunder, oppvask eller vasking av gulv.

Allikevel klarer alltid den samme kollegaen å ta meg på fersk gjerning hver gang jeg stirrer ned i Iphonen. Selv de gangene hun egentlig ikke er på jobb dukker hun opp bak disken på de merkeligste tidspunktene. Akkurat de små, få tidspunktene jeg har valgt nøye ut for å ta sosiale medier – runden i løpet av en hel kveld.

Det dukket opp en kunde i stad. Hun kjøpte med seg en hel haug med kakestykker. Mange ulike typer. Ved kassen smilte hun veldig til meg, og sa høyt og tydelig at alle kakestykkene var til henne selv. Jeg ble en smule forfjamset, for det var ganske mye kake til en person tenkte nå jeg. Hun skjønte sikkert hva jeg tenkte, for hun skyndte seg å forklare at det skulle holde en hel uke. Minst. Denne uken skulle hun nemlig bare kose seg, og spise et kakestykke hver dag!

Videre la hun ut om at huset virkelig ikke så ut, men det hadde hun ikke tenkt å gjøre noe med. For hvorfor hastet vel det? Rotet gikk jo ikke noe sted, men det gjorde jo tiden – og den hadde hun kastet bort på alt for mye teit i sitt liv. Derfor hadde hun bestemt seg for å bare ta seg tid til å spise kake, og lese et par gode bøker – i en hel uke!

“Stresse har jeg gjort alt for mye av i dette livet, så er det på tide at jeg faktisk tar det ordentlig med ro en liten stund! Jeg tar det igjen med trening og rydding senere, men det har jeg ikke tenkt til å tenke på nå.”

Så spaserte hun videre med kakestykkene sine, og det lykkeligste smilet jeg har sett på en kunde noen sinne.” 

Jeg ble så fascinert av denne damen. Du vet den typen som går i klær som tilsier at du er veganer, og driver med yoga? Den typen med litt hår til alle kanter, som alltid kjøper alt økologisk i tillegg til å snakke på en overtydelig måte liksom? Ja. En sånn en. Jeg ble rett og slett ganske inspirert av henne. For det er jo en stor dose sannhet i det hun sier. Ikke har jeg tenkt til å ta meg en hel uke fri for å spise kake, og lese bok – det er jeg alt for rastløs til. Men det med å ta seg tid til å stresse helt ned, det er en god ting synes jeg. En god ting jeg er veldig dårlig på.

Dette skribler jeg altså ned til dere i denne stund hvor jeg kun har et par minutter til overs. Jeg er på rask visitt hjemme for å spise litt etter dagvakten på jobb – før jeg skal tilbake på kveldsvakt. I løpet av den siste timen har jeg gjort noe historisk. Jeg har bakt toro – pose – sjokoladekake. For dem som kjenner meg litt gir det mening at det er en historisk handling. Jeg har alltid har vært veldig glad i å bake, og elsket å lage alt fra bunnen av. Men denne gangen orket jeg ikke tanken på å bake kake i løpet av natten – som er det eneste tidspunket jeg hadde hatt mulighet… Så jeg måtte bare komme opp med en smart måte å spare tid på. En slagplan.

Det morsomme er at mens jeg stod der, og rørte vann og smør inn i pulveret, innså jeg hvor utrolig digg det er med ferdigpose! Det ble rett og slett en liten realisering for meg. Jeg innså også at jeg trolig kommer til å bli typen som baker toro – kaker, og kjøper nitti prosent av koffein inntaket som take away. De siste årene har nemlig antall oppgaver jeg klarer å presse inn på et gitt antall minutter eskalert i et kraftig tempo.  SÅ for å stanse utviklingen av mitt ekstreme behov for å være effektiv til en hver tid, har jeg skrevet en liten huskeliste til meg selv for å huske å stresse ned litt i blant.

Så om noen kjenner seg igjen i at tiden løper forbi. Her er… 

IMG_5688 (1)

… noen gode tips jeg i alle fall skal prøve å følge:

 

  • Sett av plass i timeplanen til å gjøre ingen ting. 

Det skjer aldri her i gården. Tom plass i timeplanen eksisterer meget sjelden. Men det skal begynne å bli en del av hverdagen nå har jeg tenkt. I alle fall er det målet.  Tomme plasser til å gjøre ingen ting.

  • Les skjønnlitteratur

Det er faktisk en veldig avslappende måte å samle tankene til her og nå på.  Jeg hadde lenge mistet litt av lesegleden fordi det har vært forbundet med noe jeg må pugge og lære så lenge. Men å faktisk lese kun for underholdningen sin del er jo så fint. Så det har jeg lyst til å begynne ordenlig med igjen.

  • Ta deg tid til å skrive

Som nevnt før, og som dere kanskje har skjønt; jeg ELSKER å skrive. Jeg har alltid skrevet meg gjennom livet. Spesielt i veldig stressende situasjoner er det en måte å koble helt av på. Så det er virkelig noe jeg aldri skal slutte med! Jeg anbefaler det veldig, for hvis du har mye å tenke på hjelper det ofte å få skrevet det ned. Da føles det litt som om hodet blir tømt på en måte.

  • Lag en stor kopp med te 

Te er alltid digg, og veldig avslappende. Drikk gjerne koffeinfri te da mange – inkludert meg selv – blir rastløse av koffein.

  • Tenk på deg selv, og ha litt alenetid

Venner som er verdt å ta vare på skjønner det når du trenger litt tid for deg selv til å roe helt ned. Ikke få dårlig samvittighet for å unne deg selv en kveld på sofaen alene.

 

Kanskje noen tips du får bruk for? Ønsker deg en fin lørdag videre, fine du ♥

 

 

Hvorfor du aldri var ment til å føle skam

IMG_7491.jpg

En av punktene i min enkle livsfilosofi er at mennesker liker det de kan relatere seg til. Det er en av grunnene til at NRK serien “Skam” ble utrolig populær. Ungdommer elsket den fordi de fleste kunne kjenne seg igjen i minst en av karakterene.  I tillegg tok serien opp mange aktuelle temaer som ungdom er opptatt av. Men jeg vil snakke litt rundt denne tittelen til serien; skam. For tittelen bringer også med noe veldig velkjent for mange. En følelse de fleste, om ikke alle, har kjent på en eller annen gang i livet. Som regel i forbindelse med noe du har gjort galt på en måte som gjør deg flau, og / eller misfornøyd med deg selv. Følelsen av skam gjør at du trekker parallell mellom noe du har gjort, og hvem du er. Andre føleler på en konstant skam over hvem de er. Kanskje på grunn av komplekser, eller bakrunn og oppvekst. Uansett er det vel ingen tvil om at følelsen av skam ikke er spesielt god å ha. Som den overoptimistiske kristne jeg er, har jeg en god nyhet til deg:

Gud har aldri ment at vi skal føle på skam

Det virker kanskje som en umulig og ulogisk påstand. Men svaret er ganske enkelt.

Når du spør noen om hvem de er, vil de aller fleste svare til noen fakta om seg selv. Enten en hobby, utseende eller hvilke venner man har.

Man legger identiteten sin i hva man gjør eller hvordan man ser ut. Så når du på et eller annet tidspunkt feiler mot forventningene fra deg selv sitter du igjen med –  skam. Andre legger identiteten i fortid grunnet dårlige valg tatt av enten deg selv eller andre. Igjen sitter man igjen med følelsen av skam. Du har også dem som legger identiteten sin i hvem de har sex med, eller hvilket kjønn man har, eller følelsen av å ikke bære et kjønn over hodet. Man føler seg “annerledes” og “feil” Følelsen som følger med er skam for å ikke være den “normale”.

Men spørsmålet var jo egentlig hvem du er. Ikke hvordan du ser ut, ikke hva du har gjort, ikke hvor du kommer fra. Men: hvem er du? 

Når du tar imot Jesus blir du du sønn eller datter av Gud. På grunn av det elsker Gud deg. Ikke på grunn av hva du gjør men på grunn av hvem du er.

Følelsen av skam var aldri ment til å bæres. Det er noe av det første vi kan lese om i bibelen. For hvem er vel den beste versjonen av selv når man skammer seg og legger den man er i hva man har gjort?

Da gud skapte verden, skapte han den god.

«De var nakne, både Adam og hans hustru, men de skammet seg ikke …»

1 mosebok 2:25

 Adam og Eva spaserte rundt nakne, og de skammet seg ikke. Hvorfor skulle de det da? De levde i en intim relasjon med Gud.

IMG_4139

Skam kom først inn i verden da menneskene valgte å ta avstand fra Gud, og ikke lenger ønsket å leve i relasjon med ham. Men da Jesus døde på korset, døde han for at du skulle få muligheten til å velge Gud igjen. Velge å leve i relasjon med ham hver eneste dag i en trygghet som sier at du er, og det å være – det er bra nok. Du har ingen ting å skamme deg over, for du er skapt i Guds bilde. DU er et produkt av kjærlighet. 

Okei… fysisk sett har jeg ingen forutsetninger til å påstå det. Jeg aner ikke om foreldrene dine hatet hverandre da du plutselig ble til i en mørk bakgate i Las Vegas. Men selv om det skulle være tilfellet – elsket Gud deg allerede da.  Han visste at akkurat DU kom til å bli akkurat deg. Gud er kjærlighet, han skapte menneskene av kjærlighet for å leve i intim relasjon med dem. Han skapte deg – som et produkt av kjærlighet. Det er den du er. Et produkt av kjærlighet.

Som du kanskje har skjønt, er jeg en av de der overoptimistiske kristne som faktisk tror at Jesus er svaret på alle verdens problemer. Ikke bare tror jeg det – jeg er overbevist om det, og ser på det som mitt livs viktigste oppgave å gi deg muligheten til å forså hvor høyt elsket du er. Hvor mye Gud ser akkurat deg i den situasjonen du er – og hvor mye du går glipp av ved å velge ham vekk.

Jeg har sett Guds kjærlighet forvandle så mange liv og så mange selvbilder. For om Gud elsker deg for den du er, og har skapt deg til å leve et liv uten skam – hvorfor skal du da bry deg om hva andre tenker?

Jeg har selv fått erfare hvor dyp kjærlighet Gud har for sine barn. Så som denne litt sprøe, overoptimistiske kristne vil jeg si at nei; Du er ikke ment til å føle på skam.

Du er bra nok som du er. Ikke fordi du klarer å leve et perfekt liv, men fordi du er akseptert av Gud! Akseptert på Grunn av at Jesus viste sin kjærlighet til deg ved at han døde for deg på korset før du valgte ham. Det finnes ingen straff for deg å sone – din skyld eksisterer ikke lenger, siden Jesus led, og tok straffen for din synd i ditt sted. Han har gitt deg sin rettferdighet, og tatt på seg din skam. Frelsen er en gave, som du kan ta imot av nåde ved tro.

“Alle som tok imot han ga han rett til å bli Guds barn. De som tror på hans navn”

-Johannes 1:12

For å leve med relasjon med Gud – må du ta imot Jesus. Når du tar imot Jesus, får du tilgang på en intim realsjon med Kjærlighetens Gud. En relasjon som setter deg fri fra skam. Det skal ikke så mye til – bare gi ham en sjanse ♥

Ønsker deg en veldignet, god helg kjære leser 🙂 

 

Les også 

Hvor uvitende er jeg egentlig nå?

IMG_5465

Traskende forbi barneskolen min faller blikker på noen barn som leker i skolegården. Bak dem ligger et stort og rart bygg. Skolen jeg en gang gikk på er revet, og bygget helt opp igjen som noe nytt og moderne. Den likner litt på et eller annet arkitekturisk kreativitetsprosjekt. Et som kunne vært bidrag i en konkurranse i et magasin der det gjelder å skille seg ut. Den er full av masse farger plasser på tilfeldige steder. Det er virkelig en kontrast til det gamle, triste murbygget som var der før. Uansett savner jeg det egentlig. Murbygget altså. Det triste murbygget med vasne vegger var skolen min. Nå er ikke de veggene der de pleide å være. Allikevel er det noen minner som hviler i de gamle trærne som fremdeles er plassert på samme sted i skolegården. Murvegger eller ei – jeg har fremdeles en slags eierskapsfølelse til denne plassen likevel.

Minner velter frem mens jeg hører latteren fra noen barn som leker “rødt og grønt lys.” Jeg kjenner litt på vinden som blåser håret foran øynene mine. Den er i alle fall den samme. Jeg stopper opp, og observerer noen små kropper som husker, og noen korte ben som løper etter en fotball. De er søte. Søte og rare. Sånn var visst vi en gang også. Alle sammen. En jente sitter alene i et tre. Hun ser på meg med et tomt blikk når jeg går forbi. Det er vondt at hun glinser litt av den gravende ensomheten. Den hun åpenbart har fått erfare noen smakebiter av allerede i sitt korte liv.

De gule refleksvestene fra noen av de ansatte lyser mot meg. Æsj. Signaliserende neongult. For en grusom farge. Det er umulig å ikke tenke tilbake til de dagene hvor det faktisk var meg som løp rundt nettopp her, og klatret i klatrestativene. Noen episoder løper gjennom hodet mitt. Synet på livet var så annerledes da enn nå, og innenfor det gamle, grønne gjerdet befant store deler av livet seg. Store deler av hverdagen, følelsene og tankene. Store deler av verden. Av virkeligheten.

 

IMG_5466

Nå er det helt usannsynlig at jeg en gang har vært så liten. Ingen matematisk formel kan overbevise meg om at det faktisk stemmer. At jeg en gang var så uvitende om hva livet faktisk innebærer. Heldigvis så uvitende om at tristhet, savn og smerte dessverre kom til å få en helt annen dimensjon i følelse – og tankeregisteret i hjernen min. Men også så uvitende om at det som da opplevdes som lykke og glede, ikke kan måles med øyeblikkene jeg forbinder glede med nå.

Hvordan vil jeg tenke rundt disse følelsene om 10 år? Om 20år? Om 50 år?  Tanken skremmer meg på en god måte. Hvor uvitende er jeg egentlig nå? Uvitende om alt jeg kommer til å oppleve, og alt jeg kommer til å lære. Uvitende om de ekte opplevelsene? De som bare venter på at jeg skal oppdage dem en dag. Hvor merkerlig det enn høres ut, er det en trygghet. En trygghet som forteller at det er så mye som venter på meg. Så mye å fatte og forstå, og så mye jeg aldri kommer til å begripe. Livet er så vakkert, og uendelig merkelig. Så ulikt noe annet at ingen av oss noen sinne kommer til å klare å definere det. For det bringer med så mye nytt og spennende for hver dag.

IMG_5462

Mamma sier ofte at det er som om det var i går, og at tiden har gått så ubeskrivelig fort. Det var som i går at hun fulgte meg til skolen med den oransje førsteklasse sekken. Det er jo bare 13 år siden. Jeg aner ikke hva hun snakket om. For meg har denne tiden vart en evighet. Hvordan er det i det hele tatt mulig å påstå at 13 år tidligere føles som i går?

Jeg klarer ikke å hekte sannhet til det forslaget der. Ikke før jeg plutselig innser at jeg står utenfor skolegården, og ansiktene til barna som leker blir byttet ut med de som tilhørte vennene mine. Plutselig er jeg der. Uskyldig og skjør. Innenfor de grønne gjerdene. Neongule vester betyr trygghet, og den høye lyden til ringeklokken betyr en kjedelig og alt for rask slutt på friminuttet. Jeg er der. Positiv og veltroende om at det verste jeg kommer til å oppleve i livet er at gutten i 2B kaller genseren min for stygg. Veltroende om at det fineste som kan skje er at læreren annonserer leksefri. Om jeg bare visste.

IMG_5464IMG_5463

// Er det ikke fint og ufattelig at noe kan være så lenge siden, men samtidig så veldig nært? Kan du begripe det?

Some favourite quotes about life

IMG_5227

What God starts in your heart, he finishes in your life

– Brian Houston 

 

 

It always seems impossible until it is done

-Nelson Mandela

 

IMG_7984

 

A person who never made a mistake, never tried something new

-Albert Einstein

 

Sometimes good things fall apart so that better things can fall together

-Marilyn Monroe

 

IMG_5221

Love the life you live, live the life you love

-Bob marley

Men jeg sitter jo bare her

IMG_4776 (1).jpg

Jeg vet ikke helt jeg. På en måte sitter jeg bare her.

På en annen side, sitter jeg faktisk her! Sitter her. Akkurat her. Det er det. Hverken noe mer eller mindre. Jeg sitter her mens tankene definitivt ikke sitter her. De er alle andre steder. Selvfølgelig. Hvordan skulle det ellers være? Hvor skulle de ellers være? Hvordan er det egentlig å ha tankene akkurat her? Bare her? Jeg synes alltid mine er der. Du skjønner sikkert. Hvis du nesten forstår litt av hva jeg babler om? For dine tanker er jo faktisk der nå. Noe som i dette tilfellet betyr her. Her hos meg. Her i tankene mine. Her i denne teksten.

IMG_4693

Kaffekoppen forsvant fort som vanlig. Jeg er plassert i et ganske så mørkt, og stilfult rom i bygdas eneste café. Eller. I alle fall den eneste jeg vet om. Jeg tør ikke påstå at det ikke finnes noen andre kaffeserverende steder bortgjemt i en eller annen bakgate i nærheten. Men. Du skjønner poenget. Det er jo ganske koselig her. Til tross for at jeg ikke er typen som drar på noen annen café enn espressohouse. Sånn til vanlig.

Altså. Man får faktisk ganske nok av rosin-bolle-lukt når man jobber på en selv. Tro det eller ei. SÅ. Jeg er med andre ord ikke her av fri vilje. Eller. Valget stod mellom det, og å gå hjem. Det er en distanse på litt over en mil, og tar over to timer. Det orket jeg virkelig ikke nå. I pjuskeregnet. SÅ. Jeg venter her. På pappa. Eller egentlig venter jeg jo bare på bilen hans da. På sofa. På mat. På sove. På joggebukse. På film, kanskje.

IMG_4665 2.jpg

Så jeg sitter nå her, og er så veldig sliten. Helt ærlig. Men jeg er sånn godt sliten liksom. Sånn sliten du føler deg når du har gjort noe bra med energien din. Noe meningsfult. For det føler jeg da. Tenker at det er fint å være sliten nå, fordi jobben min bidrar med noe bra. Noe positivt, og sånn for andre da. Så til tross for at jeg er liiiitt trøtt, og klar for å legge beina veldig høyt i en myk sofa, er jeg ganske så lystig til sinns likevel, skjønner du. Litt daff blir man da av det triste været, det skal sies. Men bortsett fra det… Jeg husker ikke helt hva jeg skrev først jeg. Men var det noe om at jeg er sliten nå; DA ombestemmer meg. Unnskyld.  Jeg sitter faktisk her. Har energi! Nå. Nå skal jeg planlegge litt. Ja. Det skal jeg. Tenke litt på fremtiden. Sitte her. Være her. Og bare her. Stryk det med å tenke på fremtiden. Jeg skal tenke på nå. Tenke på her. Tenke på regnet. På rosin-bolle-lukten. På kaffesmaken som fremdeles er i munnen min. På musikken jeg hører på. På menneskene som sitter rundt meg. Hva tenker de på da, mon tro? På servietten som ligger skrukkete ved siden av kaffekoppen fordi jeg alltid søler. Skal jeg kaste den nå, kanskje? Du tror sikkert ikke at det er mulig å kaste en serviett samtidig som jeg skriver dette. Da må du tro om igjen. Velkommen til 2018, og notatblokken på Iphone. Eller. Det tar litt tid da. Å skrive med en hånd. Holde mobilen, og skrive samtidig. For nå er jeg mer enn ferdig med å kaste denne servietten, og jeg har stått her ganske lenge for å få ned disse ordene nå.

Velkommen til her og nå. Velkommen til mitt øyeblikk. Her. Forresten. Øyeblikket, og tankene som er over. Nå.

IMG_4779

Et par timer senere ligger jeg faktisk med bena høyt. Jeg har til og med rukket å spise middag, og spasert en fin tur i skogen med moder og fader Skjortnes. Fy hvor fantastisk livet er ved det faktum at jeg har fri i morgen! Jeg skal i bursdag på kvelden, og det kommer til å bli kjempe koselig 🙂 Nå skal jeg ikke gjøre noe, og det er så fantastisk herlig.

IMG_4782

IMG_4780
Fuglene er visst på vei mot sørligere strøk samtidig som høstluften sniker seg inn i landet.

IMG_4781IMG_4778IMG_4777

God tirsdag videre kjære leser ♥